Et sykehus er ikke en pølsekiosk

Tidlig på 2000-tallet hersket den vrangforestillingen at den beste måten å styre staten på, var som om den var en pølsekiosk. I tråd med denne tankegangen gjennomførte Jens Stoltenbergs første regjering helseforetaksreformen. Den flyttet styringen av sykehusene fra folkevalgte i fylkeskommunen og over i egne helseforetak drevet etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Formålet var å spare tid og penger, resultatet ble en eksplosjon i byråkrati og målstyring.

Nå som de folkevalgte ikke lenger skulle styre sykehusene, måtte noen andre gjøre det i stedet. Med foretaksreformen vokste det fram en ny helseadel av direktører og styreproffer. I januar i fjor kunne MN24 fortelle at det nå var flere direktører i Helse-Norge enn det var intensivplasser på norske sykehus. Mens det var 333 som kunne smykke seg med direktørtittel i departement, direktorat, tilsyn og helseforetak, var det bare 278 intensivplasser på sykehusene våre.

Direktører og andre ledere er ikke gratis. I ledergruppen til mitt lokale helseforetak, Helse Stavanger, sitter det 17 stykker (én er prosjektdirektør for det nye sykehuset). To av dem har høyere lønn enn statsministeren. Ni har høyere lønn enn helse- og omsorgsministeren. Til sammenligning tjener helsefagarbeidere i snitt 116.620 kroner mindre enn gjennomsnittslønna i befolkningen. Og det er vel og merke hvis de jobber heltid.

Dyrt blir det også på andre måter. Mens flere av legene på sykehuset er stuet bort i gamle brakkerigger, har ledelsen i Helse Vest bestemt seg for å leie nye kontorlokaler i byens dyreste bygg. Prislappen er 120 millioner kroner over 15 år.

Lederismen er blitt den rådende styringsideologien

Over direktørenestår foretaksstyrene. Det er de som har overtatt de folkevalgtes ansvar for å styre sykehusene. For å skåne regjeringen fra folkets vrede er det de som formelt beslutter å legge ned fødeavdelinger, distriktspsykiatriske sentre eller lokalsykehusene.

Til tross for at foretaksstyrene har stor makt over helsetilbudet vårt, vet de færreste av oss hvem det er som sitter der. Mange av dem har ingen helsefaglig bakgrunn. I Helse Vest har bare 4 av 10 medlemmer relevant erfaring eller utdanning innen helse, og det hvis vi teller med ansattrepresentantene.

Flere av styretoppene bor ikke engang i helseregionene de styrer over. Styrelederne i både Helse Vest og i Helse Stavanger er for eksempel bosatt på Østlandet. I Helse Fonna, som er helseforetaket for Haugaland og Sunnhordland, er bare 2 av 7 styremedlemmer bosatt i regionen. Derimot bor styrelederen i Nordlandssykehuset i Haugesund som et slags plaster på såret.

Det er hellerikke uvanlig å sjonglere flere styreverv samtidig. Nestlederen i Helse Fonna er for eksempel både styreleder ved Akershus Universitetssykehus og styremedlem i Nordlandssykehuset. I stedet for folkevalgte som svarer direkte til velgerne, styres sykehusene våre nå altså av profesjonelle styremedlemmer, mange av dem uten verken helsefaglig kompetanse eller lokal kjennskap til sykehusene de skal styre.

Selvfølgelig trenger et sykehus gode ledere. Men på ti år har vi fått 70.000 flere ledere i Norge, en økning på 41 prosent. Både i privat og offentlig sektor tyder mye på at lederismen er blitt den rådende styringsideologien. I et Sykehus-Norge som mangler både folk og penger må vi begynne å prioritere riktig. Det betyr mindre penger og ressurser til ledelse og andre støttefunksjoner, og mer til de som faktisk gjør jobben ute i førstelinja. Skal vi få til det må vi ta tilbake den folkevalgte kontrollen over sykehusene. Noen ting er nemlig for viktige til å bli drevet som pølsekiosk. Mye tyder på at sykehus er en av de tingene.

Publisert i Klassekampen onsdag 6. august 2025