Et forsinket svar til Makta-Gro

I fjerde episode av den mye omtalte NRK-serien «Makta» kommer Gro Harlem Brundtland til Dovre. Der møter hun redaktørene i A-pressen, som vil vite hva partiet skal gjøre for å møte høyrebølgen. Over noen øl leser Gro dem leksa:

«Vi kan heller ikke komme bort fra at slagord som formynderi og byråkrati, og ikke minst Willochs anklager om at vi syr puter under armene på folk – det har en del gjennomslag. Og vi kan benekte dette så lenge vi vil, men realiteten er at det forekommer skulk.»

«Men mener du at de som er på trygd snylter på staten?», spør en forfjamset redaktør fra Bergen spilt av Leo Ajkic.

Og Gro svarer: «Nei, det er ikke det jeg sier. Men vi har tall på at dette er økende, og vi har tilsynelatende ingen interne ambisjoner om å gjøre noe med det. Enkelte av oss er mest opptatt av å avvise kritikken. Men hva skjer egentlig da? Jo, da mister vi troverdighet. Vi kan ikke la høyresiden ta dette argumentet og undergrave solidaritetstanken. Hvis alt vi har å komme med hver gang Høyre kritiserer oss er å stikke fingrene i ørene og late som vi ikke hører … Ja da er det ikke særlig rart at vi taper oppslutning.»

Dette argumentet er tydeligvis såpass overbevisende for de forfylla og mannssjåvinistiske redaktørene i A-pressen at de ikke har annet å svare enn:

«Faen Gro, det tror jeg vi tar en skål på, og det gjelder alle mann!»

Du skjøv ansvaret over på den enkelte, Gro

Nei, det tar vi ikke en skål på alle mann (og jeg er over gjennomsnittet glad i å skåle). Hvis det virkelig ikke fantes noen i Arbeiderpartiet som kunne svare på denne nyliberale leksa ved inngangen til 1980-tallet, så skal Gro Harlem Brundtland få et svært forsinket svar av meg nå.

Arbeiderbevegelsens historiske oppdrag har vært å samle det Einar Gerhardsen døpte «det store arbeidende folk» til felles kamp for frihet, arbeid og velferd. Historisk har kampen for arbeid til alle gått hånd i hånd med kampen for økte trygder. Gerhardsen selv trakk fram «mangedobla trygdebudsjetter» som det han var aller mest stolt av i gjenreisningen etter krigen. Og han var ikke noen motstander av arbeidslinja, for å si det på den måten.

Det du gjør nå, Gro, er å så splid mellom de som jobber og de som er for syke til å jobbe.Det kan hende at Kåre Willochs splittende budskap har en viss appell. Det har det nok hatt helt siden de første fattigkassene kom midt på 1800-tallet. Høyre har i alle fall advart mot å sy puter under armene på folk helt siden partiet gikk i bleier og navnet lød Høire.

Men det har alltid vært arbeiderbevegelsens linje å bekjempe disse holdningene og bygge bro mellom de som arbeider og de som må gå på trygd. Hvis du forlater denne linja, Gro, så er det du som undergraver solidaritetstanken – ikke Kåre Willoch.

Det betyr ikke at vi skal stikke fingrene i ørene og avvise all kritikk. Men det betyr at vi må ha våre egne løsninger på det voksende problemet noen har gitt navnet utenforskap.

Også i de harde 1930-årene var det de som mente at de arbeidsløse bare måtte motiveres til å arbeide gjennom fattigdom. Arbeiderbevegelsen avviste denne medisinen og skrev heller ut sin egen. Det ble samfunnets ansvar å skaffe folk jobber, slik det for så vidt er nedfelt i Grunnloven. Framfor å moralisere over den enkelte, var det et politisk ansvar å få hele folket i arbeid. Dette ansvaret skjøv du over på den enkelte, Gro, og resultatet er ikke bare at mange flere går på uføretrygd, men også at Ap har lavere oppslutning enn noensinne.

Jeg forstår at du bare vil redde Arbeiderpartiet. Men hvis den eneste måten å redde Arbeiderpartiet på er å overta Høyres politikk, da har ikke redningsaksjonen noe for seg. Snarere minner det om å brenne ned sitt eget hus for å komme pyromanen i forkjøpet.

Publisert i Klassekampen onsdag 29. november 2023