Ernas siste stikk

Erna Solbergs siste stikk er å straffe uføre mennesker som kan jobbe litt ved siden av trygda. I snart to tiår har den såkalte arbeidslinja vært grunnplanken i norsk sosialpolitikk.

Vekslende regjeringer har fortalt syke, uføre og trygda mennesker at det «alltid skal lønne seg å jobbe», og at derfor ikke er forsvarlig å øke satsene i sosialhjelp, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller bostøtte.

Ikke minst har Erna Solberg og hennes nylig avgåtte regjering vært opptatt av arbeidslinja. Høyre har de siste åra vist en usvikelig tro på at kutt i sosiale ytelser vil ha en nærmest helbredende effekt på syke mennesker, og at kutt i for eksempel arbeidsavklaringspenger vil få flere i arbeid.

Det kommer derfor som et sjokk på mange at Solberg på vei ut av regjeringskontorene nå har foreslått et kutt som straffer syke mennesker for å jobbe. Fram til nå har uføretrygda mennesker hatt lov til å tjene i overkant av 40.000 kroner uten å tape trygd. Slik har syke og skadde mennesker med såkalt restarbeidsevne hatt mulighet til å påta seg små, overkommelige jobber i ny og ne, uten å tape penger på det.

Men nå står denne muligheten i fare for å forsvinne. Solberg-regjeringen foreslår nemlig i sitt statsbudsjett for neste år å fjerne det såkalte fribeløpet i uføretrygden. I stedet for å kunne tjene 40.000 kroner uten å få problemer med Nav, skal uføre nå tape trygd fra første krone de tjener ved siden av. Riktignok vil de bare tape annenhver krone de tjener opp til 120.000 kroner, men det er altså slutt på at uføretrygda mennesker kan ta seg en liten småjobb ved siden av uten å få trygda avkorta.

Kuttet i fribeløpet er et åpenlyst brudd med den såkalte arbeidslinja. For mange uføre vil det nå ikke lenger «lønne seg å arbeide», tvert imot vil de bli straffet for å bidra med det lille de kan i arbeidslivet. En ting er pengene de uføre taper når fribeløpet forsvinner. Langt verre for mange er det nok at de selv om bare tjener en tusenlapp i året må inn til Nav og rapportere inntektene sine, med alt det innebærer av byråkrati, risiko for feil og påfølgende straffegebyrer.

Den samme arbeidslinja som vanligvis er så viktig, er plutselig glemt. Målet om at flest mulig skal jobbe virker å være mindre viktig enn målet om å kutte mest mulig i trygd og stønader.

Mange som er friske har vanskelig for å forstå hvordan uføre kan jobbe ved siden av å være trygda i det hele tatt. Hele poenget er jo at de er for syke til jobbe! Men syke mennesker er ikke like syke hele tida, og det er stor forskjell på å stå fast i jobb og å kunne bidra i arbeidslivet en dag iblant. Det bør ikke være vanskelig å forstå at en ungdom som sliter med tunge psykiske plager kan ha godt av å tjene noen kroner på hagearbeid de dagene verden ser litt lysere ut.

Eller at en eldre, kreftsyk kvinne vil få et bedre liv av å kunne bistå som vikarhjelp i voksenopplæringen de dagene hun har overskudd til det. Noen uføre kan til og med bli friskere av å kunne bidra i arbeidslivet på denne måten. Men det skal de nå altså straffes for dersom Erna Solberg og Høyre får det som de vil. Det er hodeløst, det er hjerteløst og det er ikke minst helt håpløst – for det eneste man oppnår med dette kuttet er å stenge enda flere dører for syke og uføre mennesker.

Verst er det likevel at kuttet i fribeløpet effektivt stenger uføre mennesker ute fra deltakelse i politikk og sivilsamfunn. Ta lokalpolitikken som eksempel. Medlemmer av bydelsutvalg og kommunestyrer mottar godtgjørelse når de gjør tjeneste for demokratiet. Når fribeløpet fjernes vil en frisk og arbeidsfør fremdeles kunne spe på lønna med noen tusenlapper hver gang han møter i kommunestyret.

Men en syk og ufør som møter i samme møte, vil måtte rapportere inntekten sin til Nav og få trygda si avkorta med halvparten av godtgjørelsen. Mens ingen rynker på nesa over at en høytlønt advokat skal kunne kombinere fulltidsjobben med folkevalgte verv, skal det tydeligvis ikke være lov å kombinere et liv på trygd med de samme vervene.

Resultatet blir at uføre mennesker i praksis blir skjøvet ut av demokratiet. Det er alvorlig, for det er allerede i dag en stor mangel i vårt folkestyre at syke, uføre og trygda mennesker ikke deltar. Nav-skandalen er et godt eksempel på hvor galt det kan gå når store samfunnsgrupper ikke har noen måte å gjøre seg hørt.

Over 370.000 mennesker er uføretrygda i Norge. Det er flere enn Fremskrittspartiet hadde velgere i høst. Dersom vi skal få flere av disse til å engasjere seg i politikken, kan vi ikke straffe dem for å ha folkevalgte verv (eller betalte verv i borettslaget for den del).

Spørsmålet er hva som nå skjer med Solberg-regjeringas siste usosiale kutt. Stortinget bør ikke bare reversere det foreslåtte kuttet i fribeløpet, vi bør egentlig foreslå å øke det gamle fribeløpet – for eksempel opp til 100.000 kroner (1G). Det kan sikkert se fint ut på offentlige budsjetter å spare noen kroner, men som samfunn taper vi mye mer om vi hindrer uføre i å bidra.

Syke og skadde mennesker bør få muligheten til å tjene noen kroner ved siden av trygda uten at staten skal straffe dem for å delta i verken arbeidslivet eller folkestyret.

Publisert i Dagbladet mandag 1. november 2021