Ernas kodeord for å bygge ned

De fleste forbinder bærekraft med klima- og miljøsaken. Ideen om «bærekraftig utvikling» gikk for alvor inn i vårt politiske ordforråd med Brundtlandrapporten om miljø og utvikling tidlig på 1980-tallet. Men de siste åra har vi sett at stadig flere på høyresida har omfavnet bærekraftsbegrepet og begynt å bruke det til egen politisk vinning.

Når høyresida snakker om bærekraft er det ikke klima de tenker på. Nei, det er velferdsstatens bærekraft det handler om for de blå.

«Vår viktigste jobb er å sikre et bærekraftig velferdssamfunn», skrev statsminister Erna Solberg i en kronikk for ei tid tilbake. Vår viktigste jobb er altså ikke å stoppe de menneskeskapte klimaendringene, men å «holde igjen på utgiftsveksten» på statsbudsjettet.

I Aftenposten anbefaler Civitas Lars Kolbeinstveit norsk ungdom om å gjøre noe mer konstruktivt enn å streike for klodens overlevelse:

«Vi kan streike og lage opprop. Eller vi kan forsøke å argumentere saklig og lage analyser av hvordan vi kan redusere offentlige utgifter på en mest mulig skånsom måte, slik at velferdsstatens bærekraft blir ivaretatt.»

I Høyres prinsipprogram er det et helt kapittel de kaller økonomisk bærekraft:

«Av hensyn til framtidige generasjoner og bærekraften i velferdssamfunnet vil det være begrenset rom for nye kostbare velferdsordninger.»

Bærekraft og framtidige generasjoner. Retorikken er stjålet rett fra miljøbevegelsen.

Hva betyr det når Erna Solberg vil sikre velferdssamfunnets bærekraft? Det betyr ikke å øke skattene, slik at staten har penger til å bygge ut velferden også i tida som kommer. Tvert imot har dagens regjering kuttet skattene med 25 milliarder. De store kuttene har kommet for dem som har mest fra før, ikke minst gjennom kutt i formuesskatt arveavgift.

I møte med en aldrende befolkning vil altså ikke Høyre skaffe mer penger til velferden gjennom å øke skattene på de store private formuene. Vel er velferdsstatens bærekraft viktig, men ikke viktigere enn den private kjøpekraften til landets rikeste.

Nei, «å sikre et bærekraftig velferdssamfunn» er et kodeord for å bygge velferden ned. Dagens velferdssamfunn er nemlig «ikke bærekraftig over tid», ifølge statsministeren. Regjeringen har allerede gjennomført en rekke smålige kutt i velferden, fra kutt i feriepenger for de arbeidsløse og reduksjon i barnetillegget for uføre, til fjerning av skolefruktordningen og kutt i gratis fysioterapi for kronisk syke.

«Nye kostbare velferdsordninger» som en ekstra ferieuke for småbarnsforeldre, gratis skolemat eller billigere tannhelsetjenester er selvfølgelig helt uaktuelt. I horisonten truer mer omfattende velferdskutt, som kutt i sykelønnen – slik regjeringens fire ungdomspartier ønsker.

Logikken er fra bakvendtland: For å redde velferdsstaten fra ruin må vi bygge den ned. Om vi selv river huset, kan det i alle fall ikke brenne!

Stemmer det at vi i verdens rikeste land, står foran ei framtid der vi ikke har råd til god velferd? Trusselen er naturligvis «eldrebølgen», som i tråd med klimaretorikken ellers naturligvis beskrives som et naturfenomen, en monsterbølge som er i ferd med skylle hele velferdsstaten vår på havet.

Det er noe som skurrer i Høyres velferdsdystopi. Fram til 2060 skal den private kjøpekraften i Norge dobles ifølge regjeringens Perspektivmelding. Vi skal bli dobbelt så rike. To biler i stedet for én, dobbelt så mange tommer på flatskjermen og enda hyppigere utenlandsturer. Denne rikdommen vil ikke være jevnt fordelt, men det er ingen som ser for seg at Norge skal være et fattigere samfunn om 40 år.

Spørsmålet er hvordan vi prioriterer. Prioriterer vi en enorm privat velstandsvekst, med alle kostnader det medfører for klima, eller skal vi prioritere å bygge ut velferden til beste for fellesskapet? Faktisk har vi råd til begge deler: I Perspektivmeldingens scenario for styrket velferd beregnes veksten i den private kjøpekraften til 59 prosent! Vi blir altså så mye rikere de neste 40 åra at vi både har råd til å styrke velferden, og sitter igjen med mer i lønningsposen.

Egentlig er det ikke noe alternativ til at en større del av økonomien vår går til å pleie eldre og syke når det blir flere av dem i framtida. Spørsmålet er om vi skal løse disse utfordringene privat, «at alderdommen blir noe vi i hovedsak finansierer selv», for å sitere Civitas Kristin Clemet. Alternativet er å løse dette på den norske måten, med felles velferd finansiert over skatteseddelen.

Skal vi tro Høyre, vil det være et slags generasjonssvik dersom vi bygger ut velferdsstaten, for da vil våre barn sitte igjen med en større velferdsregning. At våre barn også har behov for gode velferdsordninger virker det ikke som om Høyre har tenkt så mye over. Det virkelige generasjonssviket vil være å akseptere at de som kommer etter oss skal få dårligere velferdsordninger enn vi har hatt.

Ta pensjonsreformen, som Høyre støttet. Under påskudd av å sikre velferdsstatens bærekraft for framtidige generasjoner, har politikerne gjort store kutt i våre barn og barnebarns pensjoner. De som er født før 1950 ble skånet. Slik endte man opp med et regelrett generasjonsran, der dagens unge mister millioner i pensjon – under påskudd av å redde velferdsstaten for våre barn og barnebarn.

Det er fint at Høyre-folk bryr seg om velferdsstatens bærekraft. Men dersom de skal ta sin egen retorikk på alvor, bør partiet slutte å svekke denne bærekraften gjennom store skattekutt og smålige velferdsskutt. Så langt virker bærekraft-retorikken bare å være et skalkeskjul for å bygge ned velferdsordninger som Høyre alltid har vært mot.

Publisert på dagbladet.no 30. mars 2019.