En tannløs velferdsstat

I 1996 fikk mamma påvist brystkreft med spredning til lymfene. For å stogge kreften og redde livet hennes ble hun satt på strålekur. Hver morgen sto en drosje utenfor huset vårt i Stavanger og ventet på å kjøre henne til Sola flyplass. Derfra fløy hun til Bergen. Etter å ha blitt strålt på Haukeland sykehus, fløy hun hjem igjen.

Det var på en av disse flyturene at mamma fikk en hvetebolle av flyselskapet Braathens Safe. Da hun tok en bit av bollen oppdaget hun til sin store overraskelse at en av tennene hennes ble sittende igjen i den myke gjærbaksten. De neste månedene mistet hun tann etter tann, helt til hun bare hadde tre tenner igjen i munnen. Til å begynne med brukte hun gebiss, men etterhvert gikk hun til tannlegen for å få nye tenner. Siden tennene var falt ut etter stråleskader, dekket staten halvparten av kostnadene. Likevel sto det igjen en regning på over 100.000 kroner. I perioden der de begge jobbet hadde mamma og pappa spart barnetrygden min hver måned så jeg skulle få en god start på boligmarkedet. Nå ble pengene brukt til å fikse mammas tenner i stedet.

Min mor har sikkert kostet norske skattebetalere flerfoldige millioner kroner. I 26 år har hun vært inn og ut av sykehus. Hun har fått cellegift, vært på hormonkur, blitt strålt, fjernet deler av en svulst i hjernen, operert bort det høyre brystet – ja, jeg husker ærlig talt ikke alt sammen, for det har vært så mye. Men aldri noensinne har det falt verken mamma, meg eller den norske stat inn at hun skulle betale for noe av dette selv.

Ingen har kommet med en regning etter endt strålekur og sagt at dette kan staten dekke halvparten av, men resten må du ta på egen kappe. Med unntak av noen få tusen kroner hvert år i egenandeler har det hele tida vært et underliggende premiss at det er fellesskapet som skal ta regningen når min mor blir syk.

Men fellesskapsløsningene våre stopper der munnen begynner. De siste ukene har Klassekampen brakt en rekke historier om mennesker som har blitt økonomisk knekt etter å ha fått alvorlige tannhelseproblemer. Tannhelse er blitt et lite stykke USA midt i det norske helsevesenet. Vi ville aldri godtatt at mennesker som var alvorlig syke skulle betale hundretusenvis av kroner på sykehuset for å få behandling.

Så hvorfor godtar vi uten videre at alvorlig syke mennesker må punge ut på tannlegekontoret?

Fellesskapsløsningene våre stopper der munnen begynner.

Tannhelse er sterkt knyttet til personlig ansvar. Puss tennene morgen og kveld. Bruk tanntråd. Ta fluor. Og ikke spis for mye lørdagsgodt! Så ordner det seg nok. Det er lett for oss som er friske å tenke at de som har problemer med tennene dypest sett har skyld i det selv. Kanskje er det til og med lettere å tenke at det er de syke det er noe galt med enn at det er vårt eget velferdssamfunn som er sykt. Da slipper vi nemlig å føle noen skam selv for at vi ikke har tettet dette hullet i velferdsstaten.

Men det vi må forstå er at de som har alvorlige tannhelseproblemer ikke har noe mer skyld i dem selv enn det kreftofre har for at de får kreft. Dette handler ikke om et hull eller to. Det handler om alvorlige tannhelseproblemer. Ta Amalie Kittelsen, som Klassekampen skreiv om lørdag. Hun mistet nesten alle tennene etter en hjerneoperasjon. Eller Siw Iren Nyborg, som utviklet sykelig tannlegeskrekk etter en oppvekst med rus, kriminalitet og overgrep. Begge har endt opp med sekssifrede regninger hos tannlegen, enda det åpenbart ikke er deres egen feil at tennene har blitt ødelagt.

Oftest følger tannhelseproblemer i kjølvannet av andre sykdommer eller psykiske problemer. Riktig bruk av tanntråd og mindre lørdagsgodt kunne ikke ha reddet tennene til mamma, de falt ut fordi hun var på strålekur.

Fordi tannhelse er så tett knyttet til personlig ansvar, er det også dypt skamfullt å ha dårlige tenner. I tillegg til store fysiske smerter, sliter mange som har tannhelseproblemer også med skam- og skyldfølelse. Mange vegrer seg for å smile, noen for å være ute blant folk i det hele tatt. For en gruppe som skammer seg for i det hele tatt å åpne munnen er det ikke så enkelt å kreve sin rett. Det er heller ikke enkelt å finne fram i en jungel av skjema og regler for å finne ut om man kvalifiserer til det som finnes av behovsprøvde støtteordninger. Ofte er resultatet av slike ordninger at de som trenger hjelp aller mest faller utenfor, fordi de ikke orker eller klarer å søke på ordningene.

Løsningen på Norges tannhelseproblemer er enkel. Tennene må bli en del av kroppen også i helsevesenet. Det må bli slutt på at alvorlige tannhelseproblemer skal være den enkeltes ansvar. I stedet må vi finansiere tannhelsebehandling på samme måte som vi finansierer all annen helsehjelp – i fellesskap, over skatteseddelen.

Regningen for en slik reform vil være på sju til åtte milliarder kroner. Det kan høres mye ut, men det er mindre enn hva Høyre har kuttet i skattene til de ti prosent rikeste de siste åtte årene. Et nytt flertall har ingen unnskyldning for å ikke tette dette velferdshullet allerede til høsten.

Publisert i Klassekampen tirsdag 20. juli 2021