Eie en bank eller rane en bank?

Rentehevingene knuser økonomien til den norske arbeiderklassen. Hvem har skylda? De fleste vil peke på sentralbanksjef Ida Wolden Bache og hennes kullsviertro på at økt styringsrente i Norge er riktig medisin mot inflasjon importert fra Europa. Mange vil også rette en fordømmende pekefinger mot bankene, som utnytter nedgangstidene til å tyne kundene sine enda mer enn før. Fra i fjor til i år økte norske banker sine rentemarginer med 30 prosent.

Men som alltid når vanlige folk sliter med økonomien, står noen klar til å skyve ansvaret nedover mot de som blir rammet. En av dem er professor ved Norges Handelshøyskole, Øivind Anti Nilsen. Han mener vi «ikke kan forvente moralske handlinger av en bank» og at det er kundene selv som må ta grep for å få rentene ned.

«Det er vi kunder som er dumme […] Vi er en giftig blanding av late og lojale», sier Nilsen til VG. Bankene derimot, må fritas fra skyld. DNB, der staten er klart største eier, er for professoren bare «en vanlig kapitalistisk bedrift som tenker at de skal tjene mest mulig penger. Når kundene ikke bytter bank og forblir lojale, er det nesten selvklart at DNB utnytter situasjonen.»

Hvis det er noen som utnytter situasjonen, så er det DNB. Av alle de norske bankene er statens bank den verste. Det er alltid DNB som hever utlånsrenten først. Samtidig har de fleste av bankens kunder nullrente på sine innskudd. På bare ett enkelt kvartal i år hadde DNB renteinntekter på 15,2 milliarder kroner. Det er mer enn hva det koster å løfte alle i Nav-systemet ut av fattigdom i løpet av et år.

«Av alle de norske bankene er statens bank den verste»

Herr Nilsen har selvfølgelig rett i mye av det han sier. Nordmenn kan åpenbart bli flinkere til å bytte bank, selv om det kanskje er litt mye å forvente at folk flest skal bli profesjonelle bank-shoppere. Og det er unektelig naivt å forvente moralske handlinger fra banker, på samme måte som det er naivt å forvente moralske handlinger av narkokartell. Men det NHH-professoren underslår, er at norske bankkunder har en del flere maktmidler til vår disposisjon enn kundemakten.

Det er for eksempel helt unødvendig for norske borgere å forvente noe som helst av DNB. Det er nemlig norske borgere som eier banken. Hvis ledelsen i DNB nekter å ta sosiale hensyn, kan næringsminister Jan Christian Vestre gi dem sparken. Skulle han møte problemer fra bankens private mindretallsaksjonærer, kan staten trekke seg ut og starte sin egen konkurrerende bank. Der kan innbyggerne få låne penger uten å måtte bidra til DNB-sjef Kjerstin Braathens svært rause lønnspakke på 15,4 millioner kroner i året. Faktisk har staten allerede flere banker som kan være utgangspunkt for noe sånt, som for eksempel Statens Pensjonskasse og Husbanken.

Det stopper heller ikke der. Framfor å flytte pengesedlene sine for å tvinge banker til å endre adferd, kan norske bankkunder bruke stemmeseddelen sin til å endre loven. En rekke europeiske land har i det siste innført bankskatter for å begrense superprofitten i finansnæringen. I Norge har bank og finans derimot lavere skatt enn hva produktivt næringsliv må slite med. Nye, målrettede skatter i sektoren kan både sikre finansiering av velferdsreformer som kommer vanlige folk til gode og gjøre det mindre lønnsomt for bankene å tyne kundene sine. Vinn-vinn for alle, bortsett fra for ledelsen i DNB.

Den tyske dramatikeren Bertolt Brecht spurte i et kjent dikt en gang hva som var verst av å rane en bank og å eie en bank. Det spørsmålet får vi nok aldri noe fasitsvar på. Men jeg vil lansere et tredje svaralternativ. Det er at demokratiet tar kontroll over en bank og bruker den til det beste for fellesskapet.

Publisert i Klassekampen onsdag 4. oktober 2023