Du må være en antirasist

Når man møter rasisme, kommer Kardemommeloven til kort. Da holder det ikke å bare være grei og snill. Du må gjøre noe mer.

Jeg har en datter som går i 6. trinn på en barneskole i Bergen. Der tas arbeidet mot mobbing på alvor.

Elevene skal lære at det finnes ulike former for mobbing, som «baksnakking, fysisk, blikk, utestenging, negativt ladde ord, osv.». En vanlig definisjon er at mobbing er negative handlinger som gjentas over tid, mot en som ikke kan forsvare seg.

Det som slo meg da jeg leste e-posten fra læreren, var hvor mange likhetstrekk det er mellom mobbing og rasisme. Mange av de negative samtalene om dem som utsettes for rasisme, foregår i rom hvor de selv ikke er til stede, for eksempel i obskure og lukkede grupper i sosiale medier.

Utestengelse fra arbeidsliv og boligmarkedet på grunn av hudfarge og religion er et velkjent fenomen. Å ha «feil» hudfarge eller religion gjør deg også mer utsatt for fysisk trakassering.

Du trenger ikke å lete lenge i kommentarfeltene til Resett for å finne negativt ladde ord om minoritetsgrupper. Men også i den mer allmenne offentlige samtalen ser jeg sånne ord.

Når maktpartier som Frp over tid mistenkeliggjør muslimer, for eksempel ved å snakke om snikislamisering, er det ikke lett å forsvare seg for vanlige mennesker.

Rasisme må kunne betraktes som en form for mobbing, og toleransen for begge fenomen bør være like lav. Skolen til min datter er krystallklar når det gjelder den enkeltes ansvar: «De som vet at mobbing skjer, og som ikke tar avstand til mobbing, er også en av dem som mobber.»

Samme krav bør stilles til voksne. Taushet i møte med rasisme kan tolkes som samtykke, og jeg mener den tause da gjør seg til en del av problemet.

Bussjåføren Kristian i Trondheim er et nydelig eksempel på en som tok ansvar. Da en mannlig passasjer trakasserte ei jente med hijab, stoppet han bussen og forlangte at mannen gikk av. «Det handler i bunn og grunn om at det skal være trygt å ta bussen», sier han til Fri Fagbvegelse.

Kristian treffer spikeren på hodet. Det handler om at samfunnet skal være trygt for alle, uansett hvordan du ser ut, hvordan du lever eller hva du tror på.

I kjølvannet av arrestasjonen av George Floyd, hvor politibetjenen er siktet for drap, er det vokst frem en global bevegelse mot rasisme. Stadig flere innser at det ikke er forsvarlig å sitte med hendene i fanget i møte med rasistiske ytringer og strukturer. Denne erkjennelsen kom til uttrykk i demonstrasjonen på Festplassen 5. juni.

En ting jeg syns var gledelig ved denne markeringen, var at det var veldig mange unge. Dessverre var det ikke like mange voksne. Kanskje det er på tide at de voksne tar mer ansvar?

Publisert i Bergens Tidende 20. juni 2020.