Det finnes to slags folk i verden

I går ble streiken blant de kabinansatte i SAS kroner med seier. Nå som flyene er trygt i lufta, og ingen lenger står i fare for å bli «streikefaste», vender mediene blikket tilbake mot Geiranger og det nært forestående prinsessebryllupet. Men det er verdt å dvele litt ved SAS-streiken og hva den egentlig forteller oss om samfunnet vi lever i.

En nyansatt kabinansatt i SAS har en grunnlønn på 340.000 kroner i året. Det er rundt halvparten av snittlønna i Norge, og lavere enn de høyeste uføretrygdene som blir utbetalt av Nav. Sagt veldig enkelt: Det er en luselønn, som det knapt er mulig å leve av.

For denne luselønna må de kabinansatte i SAS jobbe på en måte som de aller færreste av oss hadde tålt. Siden de flyr verden rundt, gjelder nemlig ikke vanlige arbeidstidsregler. Under streiken fortalte flyvertinne Henriette Simone Arheim til VG at hun ikke får tillegg for å jobbe helger eller om hun jobber 10–12 timer hver dag:

«Jeg har én frihelg i måneden. Mange velger å selge sine fridager og jobbe disse ekstra dagene for å spe på lønnen».

Dette tidspresset er grunnen til at Arheim, som alltid har drømt om å bli flyvertinne, nå har valgt å si opp. Hun får ikke tid til å ha et liv utenfor kabinen dersom hun skal fortsette å jobbe i SAS.

Sjefen i SAS heter Anko van der Werff. I fjor hadde han en lønnspakke på 17,7 millioner svenske kroner, ifølge E24. Det vil si at han tjente 340.000 kroner i uka. Med andre ord tjente konsernsjefen i SAS mer på én uke enn det en nyansatte kabinansatt i selskapet tjener på et helt år.

«Anko van der Werff er verdt like mye som 52 kabinansatte i SAS»

Jeg gjentar: Sjefen i SAS tjener mer på én uke enn hva hans kabinansatte tjener på et helt år.

Hvorfor er det slik? Det er ikke mulig å fly et fly uten kabinansatte. Uansett hvor mange millioner svenske kroner Anko van der Werff tjener, er han ikke i stand til å bemanne alle SAS-fly alene. Med andre ord, selskapet trenger de kabinansatte. De er bare ikke villig til å sette skikkelig pris på arbeidet deres.

En forklaring på store lønnsforskjeller på høyresida, handler om hardt arbeid. Den flittige konsernsjefen arbeider døgnet rundt, mens de som slapper av på gulvet har valgt et mer bedagelig liv. Da får de belønning deretter. Men Anko van der Werff arbeider ikke noe hardere enn Henriette Simone Arheim. Når du jobber 10-12-timersdager, flyr verden rundt og må selge den ene frihelga man har for mer penger – da er du ikke lat. Om noe, så arbeider du for hardt.

Det lønnsforskjellene i SAS avslører, er at kapitalismen setter pris på mennesker, og ikke på den mellommenneskelige måten. Noen mennesker og deres arbeid blir høyere verdsatt enn andres. Og ikke bare litt mer, heller. Anko van der Werff er for eksempel verdt like mye som 52 kabinansatte i SAS, i alle fall om vi skal måle i kroner og øre.

Det finnes to typer mennesker i det moderne arbeidslivet. Den ene typen er sånne som Anko van der Werff, den andre er sånne som Henriette Simone Arheim. For den første gruppen pågår det et internasjonalt kappløp mot toppen, der skandinaviske selskaper må overby seg selv for å tiltrekke seg gode ledere. For den andre foregår det et kappløp mot bunnen, der internasjonale forhold tvinger prisen ned. Der den første gruppen må lokkes til å jobbe med bonuser, må den andre tvinges til å jobbe gjennom kutt i trygd og pensjon. Det er et grunnleggende skille som ikke bare handler om kroner og øre, men også om frihet og livsmuligheter.

Så neste gang du lener deg godt tilbake i et flysete, skal du sende en vennlig tanke til de kabinansatte som streiket Anko van der Werff i kne. De tok kampen ikke bare for sin egen lønn, men for et samfunn som i alle fall er blitt bitte litt mer rettferdig.

Publisert i Klassekampen onsdag 28. august 2024