Rødt-bloggen

Det er ikke synd på oss stortingspolitikere

Det er beint fram pinlig å se at stortingsrepresentanter som ellers klarer å diskutere alt fra barnevern til flyktningpolitikk med stoisk ro og kritisk distanse, plutselig tar til tårene når de skal snakke om sin egen lønn og sine egne liv.

Foto: Stortinget

I forrige uke kunne de som fulgte med på debatten i stortingssalen bli vitne til noe ganske pinlig. Flere voksne menn fra Fremskrittspartiet sto med gråten i halsen og tårer i øynene på Stortingets talerstol.

Hva var det som fikk tøffe karer som Christian Tybring-Gjedde og Frank Sve så tydelig ut av balanse? Jo, en debatt om sin egen stortingslønn, som nå altså nærmer seg en million kroner.

Les også: Stortinget kan sikre seg et lønnshopp til godt over en million kroner i årslønn

Avsporer debatten

Skal vi tro flere av dem som nå engasjerer seg for at de selv skal heve millionlønn, så er det et helvete på jord å være stortingsrepresentant. Frps Frank Sve valgte å avspore debatten om godtgjørelser på Stortinget ved å lese opp et trusselbrev han hadde mottatt.

Som de fleste andre tar jeg sterk avstand fra trusler, og jeg er glad for at Sve har tatt saken til politiet. Jeg håper de ansvarlige blir dømt. Men med mindre Sve har tenkt å foreslå at stortingsrepresentanter skal få et slags smusstillegg, så er det vanskelig å forstå hva akkurat det trusselbrevet har på Stortingets talerstol i en debatt om lønn å gjøre da.

Som enhver Nav-ansatt kan fortelle Frank Sve, er det ingen automatikk i at trusler på jobb utløser millionlønn i Norge.

STORTINGSREPRESENTANT: Mímir Kristjánsson. Foto: Ihne Pedersen.

Stortingsrepresentantenes goder

En annen som synes det er vanskelig å være stortingsrepresentant, er Jenny Klinge. Før valget kjempet Sp mot Oslo-eliten og millionlønninger i staten. Nå inngår de sammen med Høyre og Frp en allianse på Stortinget som forhindrer enhver form for endring i stortingsrepresentantenes goder. I en artikkel i Nettavisen skriver Klinge:

«Stortingsvervet er ikkje omfatta av arbeidsmiljølova og inneheld mange særs lange arbeidsdagar. Ingen dagar i året er skjerma mot henvendelsar, verken langfredag eller første juledag. Vi kan beint fram arbeide helsa av oss utan at nokon bryr seg».

Hvis Jenny Klinge tror Stortinget er det eneste stedet i Norge man jobber helsa av seg, så vil jeg anbefale henne å reise litt mer ut i landet. For en sykepleier i dette landet er gjennomsnittlig avgangsalder 57 år. Det vil si at snitt-sykepleieren jobber så hardt at hun blir ufør før tidlig pensjonsalder.

Eller hva med reinholdere og kokker, to av de yrkene som har aller lavest levealder i Norge. En mannlig kokk kan regne med å leve nesten ti år kortere enn de fleste akademikere. Da kan vi snakke om å jobbe helsa av seg. Likevel tjener altså stortingsrepresentanter både to og tre ganger mer enn våre mest helseskadelige yrker.

Hvor hardt arbeid er det å være stortingsrepresentant?

Selvfølgelig kan det være kjedelig å sitte på møter og å snakke med journalister og velgere på telefon. Men det er neppe så mye hardere arbeid enn å stå i kassa på butikk, jobbe i barnehage eller være sveiser. Tvert imot tyder alt på at det er mye enklere arbeid, spør du meg.

Selvfølgelig er det stress å være borte fra to små barn hver eneste uke, men når du er mann fra oljehovedstaden Stavanger så er vel det bare å regne med. Forskjellen på meg og de som jobber på plattform er at jeg stort sett kan reise til Oslo tirsdag morgen og hjem torsdag ettermiddag - dersom jeg vil.

Jeg hører ofte mine stortingskolleger si at de forventes å være tilgjengelige 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Ingen dager er skjerma, som Jenny Klinge sier. Men før jul holdt jo Stortinget på å kortslutte i frykt for at det ikke skulle bli møtefri i romjula. Det var til og med snakk om å utsette behandlingen av viktige saker som strømstøtte og lønnsstøtte for å sikre representantene julefri. Etter mye stress lykkes vi som vanlig å sikre vår egen juleferie, i motsetning til de svært mange som faktisk må gå på jobb i romjula.

Det er selvfølgelig mulig jeg bare er mindre arbeidsom eller mindre ettertrakta i media enn den jevne stortingsrepresentant. Men det er ingen som forventer å kunne ringe meg 24 timer i døgnet. Jeg skrur av lyden på telefonen når jeg legger meg, og skrur den på når jeg våkner. Det tror jeg ærlig talt gjelder for de alle fleste av mine medrepresentanter også.

Pinlig debatt

En annen som blir fryktelig emosjonell av å diskutere sin egen lønn, er Frps Christian Tybring-Gjedde. Fra talerstolen i forrige uke manet han oss stortingsrepresentanter til å «stå opp for hverandre».

Men den solidaritetsaksjonen der vil ikke jeg være med på. Stortingsrepresentantene skal ikke stå opp for hverandre, men for velgerne sine og for folk flest.

Jeg synes også det er leit når vi alle blir skåret over samme kam etter de mange skandalene med reiseregninger og pendlerboliger, slik både Tybring-Gjedde og Klinge bekymrer seg for. Men du kan jo prøve å fortelle det til folk på Nav. Der har de opplevd hvordan det er når politikerne har skåret alle over samme kam i årevis.

Det er beint fram pinlig å se at stortingsrepresentanter som ellers klarer å diskutere alt fra barnevern til flyktningpolitikk med stoisk ro og kritisk distanse, plutselig tar til tårene når de skal snakke om sin egen lønn og sine egne liv.

Dersom stortingsflertallet fra FrP, Høyre og Sp hadde vist en brøkdel av den omsorgen de viser seg selv overfor trygda, syke og uføre folk - ja, da hadde Norge vært et mye bedre land å leve i.

Publisert i Nettavisen onsdag 16. februar 2022