Det blir som man prioriterer

I over 15 år har det politiske flertallet spisset politiets ressurser mot håndhevelse av utlendingsloven. Samtidig har de sørget for at rettssikkerheten til de som rammes, gradvis er svekket for å gjøre håndhevelsen av loven lettere å ‘måloppnå’.

Politiets utlendingsenhet (PU) er politiets hovedaktør på migrasjonsfeltet. Hovedoppgavene er å registrere asylsøkere som kommer til Norge, etterforske for å avklare identitet, uttransporter av personer uten lovlig opphold og drive Politiets utlendingsinternat på Trandum. Hovedargumentet for den strenge utlendingsforvaltningen er å beskytte asylinstituttet. I 2016 uttalte daværende innvandringsminister Listhaug til NRK at «Politiet tvangsreturnerte 8078 personer uten oppholdstillatelse i 2016, mer enn noen gang før. Dette har regjeringen spart flere hundre millioner på».

Politiforum skrev i sin siste utgave at økonomisk kriminalitet koster samfunnet minst 145 milliarder årlig. I tillegg er det estimert at skjulte norske verdier i skatteparadis utgjør 16,7 milliarder dollar. Likevel tildeles PU opp til fem ganger så mange stillinger som Økokrim.

Som eksempel på hvor mye politiske vilje har å si, vil jeg trekke frem prioriteringene i 2016. Da hadde PU på det meste 936 stillinger, i tillegg ble 121.930.000 kroner øremerket i justisbudsjettet til arbeidet med retur av asylsøkere. Politidistriktet Troms fikk dette året tildelt 256.793.106 kroner. Økokrim med sine 147 stillinger måtte droppe saker som var under etterforskning etter budsjettkutt og fikk tildelt 148.100.000 kroner. Utenom toppårene for flyktningstrøm i 2015 og 2016 viser bemanningsstatistikken fra 2011 til i dag at PU har to til tre ganger så mange stillinger hvert år som Økokrim.

PU har opprettholdt sin tildeling selv om flyktningstrømmen i flere av årene nærmest har vært ikke-eksisterende. 30. april i år hadde PU 544 ansatte, Kripos 598 og Økokrim 161.

Det viktigste er å håndheve utlendingsloven

Det disse prioriteringene betyr i praksis, er at det viktigste for politikerne er å håndheve utlendingsloven. Viktigere enn å oppklare grove, alvorlige lovbrudd.

I et oppsiktsvekkende brev i 2016 til Likestillings- og diskrimineringsombudet, uttrykker Oslo-politiet selv bekymring over de omfattende utlendingskontrollene i sentrum av byen. «Racial profiling er ødeleggende for tillit og kan bidra til at politiet mister tillit og dermed verdifull informasjon fra det samfunnet det er satt til å betjene. I ytterste konsekvens kan racial profiling også jobbe mot et annet av Oslo politidistrikts klare mål, nemlig forebygging av voldelig ekstremisme.» Ny forskning («Den gode fange» av Danel Hammer, Helene Gundhus og Nora Sveaas, antatt i tidsskrift for nordisk politiforskning) har fulgt politiets utlendingsarbeid over tid. Det fremkommer en uformell forventning til at politiet skal kontrollere folk med mørk hudfarge i aktiv søken etter folk å returnere fra landet. Dette nøye politisk styrte arbeidet setter stigmatisering av mennesker med mørkere hudfarge og opphav fra andre land, i system. Dette er ikke det norske politiet verdig.

Politiet har pliktoppfyllende jobbet for å imøtekomme politikernes måltall for tvangsretur som inntil nylig økte år for år. Alle disse tallene representerer mennesker som med hver sin unike begrunnelse ikke ville reise frivillig fra Norge.

• 2017: Antall uttransporterte 5500 hvorav 2100 var ilagt en straffereaksjon.
• 2018: Antall uttransporterte 5000 hvorav 1750 var ilagt en straffereaksjon.
• 2019: Antall uttransporterte var 2700 hvorav 950 var ilagt en straffereaksjon.

Hvordan ville kriminalitetsbildet og statistikken sett ut hvis Økokrim og Kripos fikk 936 stillinger hver? Hvem hadde da sittet i fengsel? Hadde vi hatt behov for et eget utlendingsfengsel på Kongsvinger, eller ville det vært behov for egne seksualforbryter- og hvitsnippfengsler?

Publisert i Klassekampen 11. juni 2020