Derfor vokser Rødt

Vinterens store politiske snakkis har vært Rødts voldsomme vekst på meningsmålingene. På siste måling fra Opinion er vi landets tredje største parti med 10,3 prosent av stemmene. Det er derfor ikke til å undre seg over at både kommentariatet og politiske konkurrenter nå spør seg om hvorfor. Forklaringene spriker, men en bunnplanke for de fleste synes å være at Rødt vokser nærmest på tross av politikken vår. Mange fremhever for eksempel at Rødt ikke tidligere har sittet i regjering, og at vi dermed har lettere for å vinne oppslutning enn våre konkurrenter på Stortinget. Bjørnar Moxnes har «rent rulleblad», for å si det med VGs Tone Sofie Aglen. Eller for å si det med statsminister Jonas Gahr Støre: «Du kan ha mange snarveier når du ikke sitter med ansvaret».

Dette kunne kanskje vært en god forklaring, dersom det ikke var slik at Rødt og tidligere RV gjennom mange tiår sleit med å slå gjennom fra en enda mer «lettvint» posisjon enn vi står i nå. I det politiske miljøet virker det som mange tror at det bare er å stille seg opp på en såpekasse og love mer penger til alle, så kommer velgerne løpende. Men hvis så var tilfelle, ville jo nye partier brutt sperregrensen hvert eneste valg. Sannheten er den stikk motsatte. Før Rødts gjennombrudd i fjor høst hadde ingen nye partier klart å bryte den norske sperregrensen etter at den ble innført i 1989.

En annen forklaring som ofte løftes fram er Rødts veltalende og vitale stortingsgruppe. Selv kan jeg lese i avisene at jeg aldri sover, at jeg jobber døgnet rundt og at jeg aldri har telefonen på lydløs. Det er selvfølgelig smigrende, men det blir ikke sant av den grunn.

«Det har ikke alltid vært like enkelt å si nei takk til en fristende kulturkrig med Frp»

Går man historisk til verks vil man se at det aldri har manglet karismatiske og hyperaktive utspillsmaskiner ytterst til venstre. Det er vanskelig å hevde at dagens Rødt-representanter skal ha noe særlig bedre personlig medietekke enn for eksempel Jon Michelet eller Aslak Sira Myhre. Og likevel lykkes vi der disse mislyktes. Hvorfor? Når partier vokser så raskt og så mye som Rødt gjør nå, ligger forklaringen alltid i den større samfunnsutviklingen. Vi har nå bak oss en periode der ulikhetene har vokst i mer enn tre tiår på rad. Vi står midt oppi en strømpriskrise som tydelig demonstrerer svakheten ved markedspolitikken som både Høyre og Ap har stått for. Nav-skandalen har på tilsvarende vis avslørt den umenneskelige behandlingen som mange syke og trygda mennesker utsettes for. Og det omfattende misbruket av politikerprivilegiene på Stortinget har fremkalt et rop på noen som kan rydde opp i ukulturen i den politiske klassen. Det er virkeligheten som er blitt mer radikal, og dermed også velgerne.

Ved høstens valg var økonomisk ulikhet for første gang den viktigste saken for velgerne. Vi fikk da også et historisk venstreorientert storting, med 100 rødgrønne mandater. Rødt var en del av denne større bølgen. Når regjeringen ikke lykkes å levere så mye eller så fort som det deres egne velgere ønsker, er det bare naturlig at folk ser seg om etter andre partier.

Rødts vekst hadde selvfølgelig aldri vært mulig dersom ikke partier målrettet over tid hadde jobbet med både politikk og strategi. Under Bjørnar Moxnes sin ledelse har Rødt konsentrert seg om klassespørsmål. Det har ikke alltid vært like enkelt å si nei takk til en fristende kulturkrig med Frp. Men nå betaler budskapsdisiplinen seg.

Når klassespørsmål igjen troner øverst på dagsorden, vet velgerne hva Rødt står for og at vi er til å stole på. Det er derfor vi vokser, og ikke fordi vi er verken mer lettvinte eller mer vitale enn andre.

Publisert i Klassekampen fredag 11. februar 2022.