Den fattige jula

Jeg er så sulten … og jeg gleder meg som en gal til 14:30 i dag, for da skal jeg spise! Ungene får spise seg mette til frokost, skolelunsj, middag og kvelds selvfølgelig, men for at de skal kunne det må jeg stå over spisingen selv. Det blir jul her hos oss i år også, men denne gangen fordi jeg ikke spiser, og på den måten sparer så vi har til julemiddagen. Jeg gleder meg til julaften! Da skal jeg spise meg mett!»

Slik lyder en av de flere tusen historiene som siden 1. desember er skrevet inn i Facebook-gruppa ‘Redd jula for vanlige folk!’. Og tro det eller ei – dette er langt fra den verste. Denne jula har fattige folk tatt bladet fra munnen og hevet stemmen. Noen har stått fram i beste sendetid på NRK, som Renate Søderlund. Mens avisene var opptatt av gråtende laksebaroner, rørte hun en hel nasjon da hun gråtkvalt fortalte om hvordan det ikke var å ha nok til mat til seg selv og vesla si.

Andre har fortalt anonymt. Fremdeles sitter skammen over å være fattig så dypt at folk ikke tør å stå fram. Og hvem kan klandre dem? Fattige blir underlagt strengere krav til pengebruk enn statsråder i dette landet. Har man brukt én eneste krone «feil», så står en velstående mobb alltid klar til å fortelle at man kan skylde seg selv.

Hver for seg er disse historiene unike, men til sammen utgjør de en større fortelling. Den handler om et samfunn hvor det verken mangler mat, strøm eller penger, men hvor stadig flere mangler selv det mest nødvendige.

De fleste som har delt sine historier, går på en eller annen form for stønad. Det er åpenbart for alle som har to øyne og er villig til å bruke dem, at den norske velferdsstaten har spilt fallitt. Slik Dagsavisens Hege Ulstein har poengtert tidligere, kommer det norske ordet trygd fra det norrøne trygð, samme ord som trygghet. Man skal være trygg når man går på trygd, det er hele hensikten. Men man er ikke trygg når man går på trygd. Tvert imot så har de som styrer dette landet med åpne øyne godtatt av minstesatsene i mange trygdeordninger ligger langt under alt vi har av fattigdomsgrenser.

Det holder å være syk, arbeidsløs eller bare gammel for å bli fattig i Norge. Renate Søderlund ble påkjørt. Den ulykken ledet henne ut på arbeidsavklaringspenger, og dermed ut i fattigdom. Dette er velferdsstaten vi har skapt. Under påskudd av at det «alltid må lønne seg å jobbe» har vi akseptert at det skal straffe seg å bli syk. Men det er ikke bare trygda mennesker som stiller seg i matkø eller skriver inn til ‘Redd jula for vanlige folk!’. Det er også stadig flere i full jobb som ikke får det til å gå rundt. Når prisene på strøm og mat øker i den farten de gjør nå, så strekker ikke lønna til.

Det virker til å være en forestilling blant mange politikere og kommentatorer at vanlige folk tjener det samme som dem selv, det vil si 700.000 kroner pluss. På kommentarplass i både VG og Dagens Næringsliv kan vi lese at regjeringa mister middelklassen fordi den vil skattlegge inntekter over 750.000 kroner. Høyres sosialpolitiske talsmann, Henrik Asheim, har sagt til VG at han tror en «vanlig inntekt for folk er 5-6-700.000».

Realiteten er at en vanlig inntekt er nærmere 3-4-500.000. Og har man en sånn type inntekt er det ikke sikkert at en ny renteøkning utgjør en fornuftig brems på «kjøpefesten». Tvert imot kan det betyr at man må velge mellom mat på bordet eller lys i pæra.

Jula ble ikke reddet for vanlige folk i 2022, selv om det kom en tusenlapp ekstra i sosialhjelp på tampen av året. Men 2023 står fremdeles til å redde. Da må regjeringen legge bort hvilepulsen og skjønne alvoret i den fattigdomskrisa vi nå står i.

Publisert i Klassekampen onsdag 21. desember 2022