Den ellevte landeplage

Det nærmer seg valgkamp, og i den forbindelse har Erna Solberg et løfte til velgerne. «Vi skal klare det ingen har klart. Vi skal få ned veksten i uføre», sier hun i et stort intervju med VG.

Hovedgrepet for å få det til, er å frata de fleste som er under 30 år muligheten til å få en varig uføretrygd. Eller som det heter i Høyres nytale: «Som hovedregel skal ingen under 30 år uføretrygdes, unntatt helt åpenbare unntak». Hvem disse åpenbare unntakene er, er ikke godt å si. Den åpenbare grunnen til å bli uføretrygdet i Norge, er at du har fått en alvorlig diagnose, vært gjennom et avklaringsløp og til slutt fått et vedtak fra Nav på at du er ufør. For mange tar denne prosessen flere år. Men det holder tydeligvis ikke for Høyre, som i stedet ønsker et nytt, kunstig skille mellom «åpenbare» og «ikke-åpenbare» uføre, et skille som partiet virker til å ta på øyemål. I verste fall innebærer dette nye, ikke-medisinske skillet i trygdesystemet en gjeninnføring av et forhistorisk skille mellom fysisk og psykisk sykdom, der alle psykisk syke får utskrevet arbeidsplikt som medisin.

Forslaget kommer på toppen av en rekke andre smålige og usosiale trygdekutt som Høyre går til valg på. Partiet vil gjeninnføre det forhatte karensåret i AAP-ordningen, som i praksis tvinger syke folk over på sosialhjelp etter noen år, enten de har blitt avklart til arbeid eller ikke. De vil også kutte i barnetillegget til uføre som har barn, noe som i praksis ikke bare vil ramme de uføre, men også gjøre barna deres fattigere.

Sjansen for å bli alvorlig syk og ufør er ikke noe særlig mindre for 29-åring enn for en 31-åring

Fremskrittspartiet er også påmeldt i konkurransen om å være tøff mot de syke. I deres forslag skal ingen under 40 år kunne bli varig uføre, men derimot utsettes for en jevnlig behovsprøving. Det er vanskelig å forstå hva våre to store høyrepartier egentlig tror om sykdom og skader. Men det er ikke umulig å få alvorlig kreft eller bli invalidisert i en bilulykke før 30- eller 40-årsdagen. Sjansen for å bli alvorlig syk og ufør er ikke noe særlig mindre for 29-åring enn for en 31-åring.

Målet med kuttforslagene til Høyre og Frp er angivelig å få flere i arbeid. Men vi har ingen garanti for at syke folk kommer i jobb bare fordi vi kutter i trygdene deres. Det eneste vi vet sikkert, er at de blir fattigere av det. For de unge uføre som i dag sliter med å fungere i arbeidslivet, vil Høyre og Frps forslag trolig bare innebære at de fleste av dem blir skjøvet over på andre, dyrere og midlertidige ytelser. Det var da også utfallet da karensåret i AAP-ordningen ble innført: En voldsom økning i antallet som måtte få sosialhjelp, fordi de sto uten noen form for annen inntektssikring.

Det kan hende at noen få av de som i dag er uføretrygdet kan la seg presse i arbeid. Men er det likevel riktig å svinge pisken over noen av de mest sårbare og utsatte menneskene i samfunnet vårt? Vi sluttet tross alt ikke å piske folk fordi det ikke fungerte, men fordi det var inhumant. Generelle trygdekutt av den typen Høyre og Frp foreslår vil jo ramme alle som i dag får ytelser i velferdsstaten, og ikke bare de som kanskje kan ha forhåpninger om å komme tilbake i jobb.

Hva kan gjøres i stedet? Vi kan gjøre det vi gjør på toppen av inntektsskalaen, nemlig bruke gulrøtter for å stimulere til arbeid. For eksempel får Rødt nå gjennomslag på Stortinget (men mot Høyres stemmer) for å la uføre beholde mer av pengene de tjener ved siden av trygd. Tidligere har vi gått lenger enn Høyre i å kutte skattene på lave inntekter. Hvis målet er at det skal lønne seg å jobbe, må vi heller øke de laveste lønningene, ikke kutte i trygdene.

Publisert i Klassekampen onsdag 30. april 2025