Rødt-bloggen

Blå myte

Man kan ikke «løfte de fattigste» uten å skatte de rikeste.

KAPITAL 400: For første gang er alle som står på Kapitals liste over Norges 400 rikeste milliardærer. Foto: Mathieu Stern/Unsplash.

Nylig la bladet Kapital fram ferske tall som viser at vi er inne i en gullalder for Norges rikeste. I løpet av de åtte årene Erna Solberg har styrt har de superrike doblet sine verdier.

For første gang i historien er alle landets 400 rikeste milliardærer.

I likhet med de øvrige partiene på venstresida er Rødt sterkt kritisk til den udemokratiske maktkonsentrasjonen som følger med milliardformuer. Høyresida vil på sin side ikke kritisere at de superrike blir stadig rikere. Tvert imot hevder de at det ikke er noe problem at noen er rike, så lenge ingen er fattige.

På «Dagsnytt 18» sa Frps stortingsrepresentant Sivert Bjørnstad (som selv er arving til en ligningsformue på nærmere 60 millioner kroner) at han er «mer opptatt av at vi må bekjempe fattigdom og ikke rikdom. Hver gang den sosialistiske siden og særlig Rødt og Mímir Kristjánsson uttaler seg om de her sakene, så er man monomant opptatt av å ta ned de på toppen. Jeg tror vi får et mye sunnere samfunn hvis vi heller snakker om hvordan vi skal løfte dem nederst ved bordet».

Myten om at venstresida er opptatt av å bekjempe rikdom, mens høyresida er opptatt av å bekjempe fattigdom, er så seiglivet at en sober avis som Aftenposten uten videre kan skrive ting som:

«Grovt sett kan man si at venstresida er mest opptatt av å bekjempe ulikhet med tiltak mot de rikeste. Og at høyresida er mest opptatt av å løfte de fattigste.»

Men en løgn blir ikke sannere bare fordi den blir gjentatt mange ganger. Det er nemlig ikke sant at venstresida bare er opptatt av å bekjempe rikdom. I valgkampen har ikke Rødts hovedsak vært nye skatter for de rike, men nye velferdsreformer for de fattige. Det er for eksempel venstresida som har løftet spørsmålet om gratis tannhelse inn på den politiske dagsorden.

STORTINGSREPRESENTANT: Mímir Kristjánsson. Foto: Ihne Pedersen.

En løgn blir ikke sannere av å bli gjentatt mange ganger

Selv har jeg vært særlig opptatt av livssituasjonen til uføre, syke og trygda mennesker i valgkampen. Det handler både om bedre ytelser og om å fjerne mistillitshysteriet i Nav. I disse debattene har jeg aldri hørt så mye som et kvekk fra verken Sivert Bjørnstad eller andre blåblå stortingsrepresentanter.

Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste ledende Høyre- eller Frp-politiker stå opp mot mobbingen av trygda og uføre de siste åtte årene. Derimot har flere sentrale blå politikere rykket ut mot det de mener er mobbing av de superrike. En underlig prioritering dersom man mener alvor med å stå opp for de fattigste. Hvis høyresida er så opptatt av å «løfte dem nederst ved bordet», hvorfor har høyresidas partier da gjennomført usosiale kutt i arbeidsavklaringspenger, barnetillegg for uføre, brillestøtte og feriepenger for arbeidsløse?

Ingenting tyder på at høyresida er særlig opptatt av å bekjempe fattigdom. De siste åtte årene har Høyre og Frp i alle fall ikke vært villige til å gjennomføre politikk som reduserer for eksempel antall barn som vokser opp i fattigdom.

De eneste gangene det er beleilig for Sivert Bjørnstad og andre blåblå politikere å snakke om de fattige, er når diskusjonen egentlig handler om de rike. Da kan man nemlig bruke talepunktene om å «bekjempe fattigdom, ikke rikdom» som en lynavleder for kritikken mot de groteske formuene som har vokst fram i Norge de siste tiårene. Å bruke de fattige på denne måten er ikke spesielt omsorgsfullt eller høyverdig. Tvert imot er det et ganske sleipt triks.

Det finnes ingen motsetning mellom å bekjempe fattigdom og bekjempe rikdom. Tvert imot tyder alt på at de som er opptatt av å bekjempe rikdom er de samme som er mest opptatt av å bekjempe fattigdom. Og skal man ha midler til å bygge ut velferden for de fattige, kommer man ikke utenom å kreve inn mer i skatt fra de superrike.

Publisert i Klassekampen fredag 1. oktober 2021