Blå er den kaldeste fargen

Turkis. Lyseblå. Lyse-lyseblå. Kanskje til og med lyse-lyse-lyse-lyseblå.

Dette er merkelappene Høyres toppkandidater prøver å sette på seg selv før høstens valg. Det er merkelig med det, men begge våre to styringspartier har det med å blinke til venstre i opposisjon, for deretter å lene seg på høyre fot når de får makt.

Hvor moderat er ­politikken Høyre går til valg på i høst? På partiets landsmøte lanserte toppkandidatene i landets største byer storstilte planer om privatisering av helse og omsorg. De vil helst ikke bruke ordet privatisering, men det mer forskjønnende «velferdsmiks». Og de nekter å gjøre det opplysende skillet mellom private ideelle, som alle støtter, og private ­kommersielle, som bare høyresida støtter. Likevel er ikke budskapet til å ta feil av: Kommersielle aktører vil få drive flere sykehjem dersom Høyre får makt i landets største kommuner. Det er internasjonale aktører som Adecco, Aleris og Norlandia som skal hjelpe oss å møte eldrebølgen.

Høyres toppkandidater i byene gjør alt de kan for å framstå lyseblå. Denne helga intervjuet Klassekampen Høyres ordførerkandidat i Oslo, Anne Lindboe. Hun tok avisa med til Frelsesarmeen, for å vise at hun tenker på «det utsatte enkeltmennesket». Overskriften på forsida var naturligvis at hun ville farge hovedstaden «turkis», ettersom blå er en farge det tydeligvis ikke er mulig å stå for lenger. Lindboe har ordet:

– Mitt hjerteprosjekt er jo å se verdien og mulighetene i enkeltmennesket. Å ikke bare gi folk en trygd eller stønad, men hjelpe dem tilbake til fullverdige liv.

Folk som er for syke eller gamle til å jobbe vet veldig godt at veien til et fullverdig liv går gjennom trygd eller stønad det går an å leve av. Kan Høyre love dem det?

– Det er et komplisert spørsmål, sier Lindboe til en hun møter hos Frelses­armeen.

Det er ikke bare mørke blått, det er faktisk også ganske mørkt

Men dette er ikke et komplisert spørsmål for Høyre. Høyre er imot å øke trygder og stønader. De har riktignok gått inn for en liten økning i barnetrygden, men ikke alle fattige mennesker har barn. Hvis Lindboe skal være ærlig med folk hun møter, bør hun fortelle dem at sannheten om Høyres politikk er at folk som går på offentlige stønader ikke kan forvente seg mer penger, dersom hun får bestemme.

Mer moderat er ikke Høyre i Bergen, der Christine Meyer står på valg. Hun advarer mot et Ap-styre som blir avhengig av Rødt:

– Da får man sekstimersdag, rekordmange kommunale boliger og et politisk styre som er opptatt av fordeling.

Rekordmange kommunale boliger? Å nei! Et politisk styre som er opptatt av fordeling? Grøss og gru! Det er bare for Bergens befolkning å håpe at Christine Meyer kommer til makta, for da kan de være trygge på et politisk styre som er imot enhver form for fordeling.

Eller ta Sissel Knutsen Hegdal, Høyres ordførerkandidat i Stavanger. Hun går til valg på å gjeninnføre foreldrebetaling i SFO og fjerne gratis skolemat. På direkte spørsmål om hva hun tenker om barn som er så fattige at de ikke får mat hjemme, og derfor har godt av et gratis skolemåltid, svarer hun at «hvis det kommer barn på skolen dag etter dag som ikke spiser, er det en sak for barnevernet, ikke for skolen». Det er ikke bare mørkeblått, det er faktisk også ganske mørkt.

Høyres PR-strategi er å framstille seg som et mest mulig moderat parti, mer grått enn blått. Det må de gjerne også få gjøre. Men norske medier kan ikke underlegge seg Høyres kommunikasjonsavdeling. Erna Solberg er ikke en kjendis på Norgesturné, hun er en ­politiker. Og Høyres toppkandidater i storbyene er ikke mer lyseblå enn at de går til valg på storstilt kommersialisering av offentlige velferdstjenester.

Publisert i Klassekampen onsdag 7. juni 2023