Bærekraft må stå i sentrum for økonomien

Sirkulærøkonomi har blitt et moteord blant politikere og næringslivet, men gjør vi egentlig nok for å tilrettelegge for sirkulære løsninger?

Regjeringen har vedtatt at Norge skal bli et foregangsland innenfor sirkulærøkonomi, men foreløpig har dette først og fremst betydd en satsing på bedre systemer for resirkulering og energiforbrenning. Det finnes selvfølgelig mange gode eksempler på næringer som har jobbet godt med utnyttelse av materialene sine og funnet gode løsninger for å gjenbruke avfallet fra en produksjon til nye produkter, slik som Borregaard i Sarpsborg. Det er også flere spennende sirkulære prosjekter i gang på Øra.

Faktisk er industrien i Norge selv en stor pådriver for å finne gode løsninger. Men selv om det etterhvert finnes mange gode prosjekter innenfor sirkulærøkonomi så har vi en lang vei å gå før dette blir standarden i den nasjonale og globale økonomien.

I 2020 ble 8.6 prosent av verdens ressurser gjenbrukt i økonomien. Det er en nedgang på 0.4 prosent fra året før (THE CIRCULARITY GAP REPORT, 2020). Det betyr at over 91 prosent av råmaterialene vi henter ut av naturen ikke blir sirkulert tilbake i økonomien vår når vi er ferdig med dem, men ender opp som avfall i en eller annen form.

For å lykkes med sirkulærøkonomien må vi endre måten vi designer, produserer og forbruker varer og tjenester. Vi må redusere forbruket og ta vare på materialene som er i omløp. 

Fordi vi ikke gjenbruker ressursene våre på en god nok måte så står vi i fare for å ødelegge kretsløpet og gå tom for viktige ressurser. Problemet med overforbruk er ikke nytt, men de gode løsningene ser ut til å la vente på seg.

Det er tungt å endre et økonomisk system, så det er kanskje ikke så rart det tar tid. Industriens verdikjeder er lineære, råvarene er fortsatt relativt rimelige og verdens bedrifter tjener penger på å selge flest mulig produkter til lavest mulig pris. Økonomisk vekst gjør at vi har råd til stadig nye ting, ting som krever både materialer og energi for å bli produsert.

I 2019 kom Framtiden i våre hender med rapporten «Sirkulær framtid – om skiftet fra lineær til sirkulær økonomi» som tar for seg flere tiltak for å gjøre den norske økonomien mer sirkulær.

Hovedbudskapet i rapporten til norske politikere er at de må bidra med å skape nye markeder for sirkulære løsninger gjennom anbudsprosesser, støtteordninger, langsiktig finansiering, skatteendringer og forskning.

Framtiden i våre hender lister opp flere konkrete tiltak i rapporten: 

• Tilgang til reservedeler og tilgjengelig informasjon om reparasjon må innarbeides i forbrukerkjøpsloven.
• Påbud om høy andel resirkulert råstoff i produksjonen.
• Strengere forbud mot miljøgifter i produkter, og krav til sirkulært design. Uten gode merkeordninger er det vanskelig for bedriftene å konkurrere på noe annet enn pris, kundene trenger gode verktøy for å kunne sammenligne ulike aktører.
• Utvidet produsentansvar for å gi importører og produsenter ansvar for materialene i hele verdikjeden.

Dette er tiltak som krever større endringer, men det finnes også gode tiltak som retter seg mer mot forbrukeren og som kanskje er lettere å gjennomføre. Et eksempel som har vært mye diskutert er redusert moms på reparasjon og utleie. Dette er et virkemiddel myndighetene lett kan ta i bruk for at vi som forbrukere skal endre vanene våre. Flere partier, blant annet mitt eget parti Rødt, har gått inn for nettopp dette.

Målet om en økonomi med minst mulig bruk av ikke-fornybare råmaterialer fra naturen og helt uten avfall krever at vi både stiller flere krav til de som produserer varer og tjenester og at vi legger til rette for at du og jeg kan ta mer sirkulære valg.

Mye må endres nasjonalt, men det er også opp til kommunene å jobbe målrettet med anbudsprosessene sine og legge til rette for bedrifter som ønsker å satse sirkulært.

Her gjøres det allerede et godt stykke arbeid, men det er selvfølgelig mye vi kan gjøre bli bedre. Heldigvis er det stor politisk enighet om at vi må bli flinkere på sirkulære løsninger. Vi må bare være konsekvente i å gjøre ord til handling.

Publisert i Dagsavisen Demokraten fredag 29. januar 2021.