Alternativ medisin

Skal man tro høyresida, vokser det en svulst i den norske samfunnskroppen. Svulsten heter velferdsstaten, og hvis den blir for stor, så vil det få alvorlige konsekvenser for oss alle sammen. Mot denne sykdommen er den eneste medisinen blåblå resept. Det må kuttes og skjæres, og operasjonene må helst skje faderlig fort.

De siste ukene er det den norske sykelønnsordningen som har stått i fare for å komme under den borgerlige skalpellen. Nye tall forrige uke som viste at sykefraværet nå er det høyeste siden 2009, har utløst noe nær en moralsk panikk på høyresida. Sveinung Rotevatn går så langt at han trekker paralleller til Hollywood-filmen «Don’t look up», som handler om at jorda kan bli ødelagt av en komet. Det er denne typen katastrofale følger Venstre ser for seg om ikke de andre partiene nå går inn for deres forslag om å kutte i sykelønna for langtidssykemeldte, det vil si i velferden til de aller sykeste. Gjennomgående snakkes det som om sykelønnsordningen var en slags sykdom, og ikke en inntektssikring for mennesker som allerede lider av ekte sykdommer som for eksempel luftveisinfeksjoner, psykiske lidelser eller for den del kreft.

Debatten er blitt fullstendig bakvendt. Norge har verdens beste sykelønnsordning. Likevel diskuteres den gjennomgående som en stor samfunnstrussel. Når vi har verdens beste fotballspillere eller skiløpere, jubler vi. Men når vi har verdens beste velferdsordninger, utløser det offentlig panikk. Det er i utgangspunktet et udelt gode at nordmenn er sikret full lønn gjennom første år med sykdom. Derfor er også ordningen svært populær i befolkningen, med andre ord blant de skattebetalerne som faktisk tar regningen for det hele.

«Jeg betviler ikke at pisk fungerer for å få folk til å jobbe, det har det gjort siden faraoenes tid»

Men er det ikke et problem at sykefraværet øker? Jo, det kan det selvfølgelig være. Problemet for høyresida er bare at sykelønna har ligget fast gjennom alle 15 årene vi har hatt økende sykefravær. Det er altså ingen forbedringer i sykelønnsordningen som bidrar til å presse sykefraværet opp. Derimot tyder alt på at vi har fått noe som ligner en epidemi i psykiske lidelser, særlig blant unge. Uten at jeg er noen ekspert på feltet, vil jeg anta at både håndteringen av pandemien og den enorme påvirkningen fra sosiale medier spiller inn her.

Det kan selvfølgelig hende at noen psykisk syke har godt av å stå i jobb. Men ingen av dem blir friskere av å tape penger hvis legen først har sykemeldt dem. Det er fullstendig uforståelig at vi i møte med tall som viser en eksplosjon i psykiske lidelser ikke diskuterer det psykiske helsetilbudet, men utelukkende diskuterer velferdsordningene til de som sliter med psyken. Det virker som om politikerne har fullstendig gitt opp å gjøre folk friskere, den eneste medisinen som kan skrives ut er den som vil gjøre folk fattigere.

Dypest sett handler ikke dette bare om hva som funker, men om hva slags mål og verdier vi har. Jeg betviler ikke at pisk fungerer for å få folk til å jobbe, det har det gjort siden faraoenes tid. Men hvis prisen for redusert sykefravær er å frata syke mennesker inntektssikring, så vil ikke jeg gå med på det. På høyresida, der det nå planlegges skattekutt for de rike på flere titalls milliarder kroner, ser det hele annerledes ut. Der leter man med lys og lupe etter hvilke velferdsordninger man kan kutte. Den ene måneden er det uføretrygd, den neste er det AAP. Denne måneden er det altså sykelønn. Det handler ikke først og fremst om nye tall, men om et ideologisk mål om å redusere velferdsstatens størrelse.

Høyre prøver nå å forsikre velgerne om at sykelønnsordningen er trygg med dem ved roret. Det er det ingen grunn til å stole på. Det eneste vi kan være sikre på hvis Erna Solberg blir statsminister på ny, er at vi får velferdskutt for de syke. Så får det heller bli en overraskelse hvor kuttene kommer.

Publisert i Klassekampen onsdag 11. september 2024.