30-tallet om igjen?

En kombinasjon av økonomiske nedgangstider og ytre høyre på frammarsj, gjør at stadig flere sammenlikner vår tid med de harde 1930-åra. «The great recession» kaller amerikanerne åra etter finanskrisa, som et moderne motsvar til mellomkrigstidas store depresjon. Nedgangstidene har skapt utrygghet: I de fleste europeiske land (også i Norge) sier flertallet at de tror deres barn vil få det dårligere økonomisk enn dem selv.

Mens økonomien har vært på nedadgående, har ytre høyre vært på opptur. Valget av Donald Trump til amerikansk president i 2016 er det foreløpige toppunktet i en lang medgangsbølge for partier og bevegelser til høyre for de etablerte konservative partiene. For å sitere Trumps tidligere valgkampstrateg Steve Bannon: «Det kommer til å bli like spennende som 1930-åra.»

Vi levde i spennende tider allerede før et lite virus fra Wuhan stengte ned hele verdensøkonomien. Med pandemien har mellomkrigstida rykket enda noen skritt nærmere. Vi hører advarslene hver gang vi skrur på radioen: Arbeidsløsheten er den høyeste vi har hatt siden 1930-tallet.

Å miste jobben i dag er ikke på langt nær så ille som det var den gang. Nå har vi tross alt permitteringsregler og arbeidsløshetstrygd. Likevel er det liten tvil om at det å miste jobben setter sine spor også i våre dager. Det er ikke uten grunn at NHO nå advarer mot at vi kan få en tapt generasjon. Mange av dem som nå faller ut arbeidslivet, kommer kanskje aldri tilbake igjen. Vi vet dessuten at økonomisk utrygghet skaper fruktbart jordsmonn for fryktpolitikk.

Før viruset kom, var Europa og USA herjet av splittelse og politisk polarisering. Pandemien har for en stakket stund bidratt til å sveise oss sammen, på tvers av partigrenser og klasseskiller. Velgere verden over slutter rekkene rundt sine ledere. I kampen mot covid-19 er vi alle i samme båt!

Det er bare å nyte corona-samholdet så lenge det varer. Så fort viruset er slått ned, vil dagens formaninger om solidaritet, bli overdøvet av hatprat og fryktretorikk. Biter arbeidsløsheten seg fast på et høyt nivå, hardner frontene til. Mange vil lete etter noen andre å legge skylda på. Vi hører allerede hvordan verdens mektigste mann har omdøpt covid-19 til The chinese virus, og om hvordan mennesker med asiatisk opprinnelse blir utsatt for vold i USA.

Her hjemme har den statsstøtta tankesmia Human Rights Service med Hege Storhaug i spissen benyttet anledningen til å spørre om ikke-vestlige innvandrere virkelig er i stand til å stille opp i en nasjonal dugnad som den som nå kreves.

Vårt mål må være å unngå at coronakrisa blir inngangen til et nytt 1930-tall. Heldigvis finnes det også suksesshistorier fra mellomkrigstida. I Norge var det ikke Quisling som vant fram i de harde 30-åra, men arbeiderbevegelsen. Noe liknende skjedde i USA, der Franklin D. Roosevelt med sin «New Deal» satte millioner i arbeid og bygget det nærmeste amerikanerne har kommet en velferdsstat.

Mannen som framfor noen viste den norske arbeiderbevegelsen veien fram til regjeringsmakten, var maleren Martin Tranmæl fra Melhus. Tranmæl var den mest sentrale figuren i norsk arbeiderbevegelse i forrige århundre, og Aps de facto leder fra 1918 til 1945. I møte med en verdenskrise, som i dimensjoner likner på den vi nå opplever, forsto han at Ap måtte legge om kursen. Det nyttet ikke lenger å be folk vente på revolusjonen. I stedet måtte partiet stille på beina et konkret program for å bekjempe arbeidsløsheten. Bare slik kunne det norske demokratiet reddes fra fascistene.

Resultatet ble kriseprogrammet «Hele folket i arbeid» og boka «En norsk 3-årsplan». Med disse storstilte reformprogrammene pekte Arbeiderpartiet en vei ut av krisa. Den gikk ikke tilbake til status quo før krisa, men framover mot et nytt og mer solidarisk Norge.

Staten skulle ta ledertrøya i å bygge en ny og mer rettferdig økonomisk orden, med nye velferdsordninger og uten arbeidsløshet. Med slagord som «Hele folket i arbeid» og «By og land, hand i hand», gikk Ap seirende ut av duellen med Nasjonal Samling i stortingsvalget 1933. To år seinere fikk vi Kriseforliket, der de gamle erkefiendene Arbeiderpartiet og Bondepartiet fant sammen. Grunnsteinen var lagt for en sosialdemokratisk gullalder.

Nå trenger vi et nytt kriseprogram. Corona-krisa kan bli en ny vår for styringsoptimismen. Under en verdensomspennende økonomisk krise er det få som vil gjenta Ronald Reagans politiske mantra om at det farligste ordene i det amerikanske vokabularet er «I’m from the government and I’m here to help you». Tvert imot kommer det selv fra høyresida rop om utbytteforbud, statlige oppkjøp og andre planøkonomiske tiltak. Behovet for en aktiv stat og en mer regulert økonomi er blitt tydeligere demonstrert enn noensinne før.

I 1930-åra forsto Martin Tranmæl og den norske arbeiderbevegelsen, at hvis de ikke marsjerte fram til makta og satte en stopper for krisa, kunne helt andre bevegelser vinne fram.

Aps legendariske partisekretær Haakon Lie skreiv en gang at «historiens hjul rullet raskt i 1930-åra». Nå ruller historiens hjul på ny i skremmende fart. Spørsmålet er om dagens politikere er i stand til å lære av den norske suksessen fra mellomkrigstida, eller om coronakrisa blir inngangen til et nytt 1930-tall.

Publisert på dagbladet.no 4. mai 2020.