Å bli sint er bra, å bli medlem er bedre

Klimakrise, krig og stadig økende forskjeller har gjort verden mer utrygg. Over hele Europa stormer ytre høyre fram, og her hjemme opplever stadig flere problemer med å få privatøkonomen til å gå opp. Samtidig er mange av velferdstjenestene våre under press.

– Når verden rundt oss står i brann og hverdagen blir stadig tyngre for mange av oss, er det lett å bli motløs. Men historia er full av eksempler på at folk som organiserer seg i brede folkebevegelser kan forandre verden til det bedre, sier Martinussen.

– Historia om Norge, om hvordan vi ble verdens beste land å bo i, handler om hvordan arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og flere har kjempa fram rettigheter og demokratisk kontroll over våre felles ressurser. At vi nå utvider retten til selvbestemt abort, at du får full lønn om du blir skadet eller syk, at vi har verna de sårbare områdene rundt Lofoten, Vesterålen og Senja har ikke kommet av seg selv. Det er framskritt som er kjempa fram av folkebevegelser, ofte i møte med mektige motkrefter.

– Er det én ting vi kan lære av tidligere kriser så er det at man aldri skal undervurdere sin egen stemme. Det er bra å bli sint, men det er bedre å bli medlem i en bevegelse som Rødt.

Det ble aldri vanlige folks tur

Pandemien, krigene i Ukraina og Midtøsten, strømpriskrisa og rentehoppene har satt dype spor i den unge befolkninga. En fersk undersøkelse fra Ipsos viser at unge mennesker opplever større utrygghet for egen økonomi, har mindre fremtidsoptimisme og i mindre grad ser lyst på livet.

– Veldig mange kjenner på at det har blitt trangt de siste åra, og at en ikke får den tryggheten en har blitt lovet av samfunnet. Ungdom blir fortalt at de skal få frihet og trygghet hvis de tar seg utdanning og kommer i arbeid, men for mange blir det ikke sånn. Samfunnskontrakten er på en måte brutt. I de store byene er det dønn umulig å få råd til å kjøpe seg bolig hvis du ikke er så heldig at du kan få hjelp hjemmefra. Og for mange er det helt reelt at du må velge mellom mat på bordet, strømregninga eller å gå til tannlegen.

Hvorfor tror du så mange ser til høyre i møte med økende utrygghet?

– Det er sammensatt. For det første tilbyr høyresida enkle løsninger og legger skylda på «noen andre», enten det er miljøbevegelsen, feministene eller innvandrerne. For det andre har ikke regjeringa og deres budsjettpartner SV levert godt nok i møte med krisene som har kommet på løpende bånd de siste årene.

– Folk flest opplever å sitte igjen med mindre å rutte med og at de får mindre å si. De siste tiårene har lønnsandelen gått ned og kapitalandelen opp. Styrkeforholdene mellom arbeid og kapital har endra seg: eierne sitter igjen med mer og arbeidsfolk, de virkelige verdiskaperne, sitter igjen med mindre. Det skaper selvsagt sinne og frustrasjon.

– Avstanden mellom politikerne og folk flest har vokst over tid. Altfor ofte er de store styringspartiene enige med hverandre, mens folkemeninga sier noe helt annet. Da synker tilliten og flere ønsker seg vekk fra status quo.

Hva er Rødts svar på den økende utryggheten?

– Først og fremst må vi forstå hva det handler om. Jeg mener regjeringa ikke forstår alvoret i vanlige folks økonomiske situasjon. Ofte virker det som om politikerne er mest opptatt av å forklare folk at de ikke skjønner hvordan deres egen økonomi fungerer. Dét skaper grobunn for politikerforakt. Det nytter ikke å komme drassende med skrytelista over hva man har gjennomført til en småbarnsmor som føler på kroppen hvordan hverdagen har blitt vanskeligere.

– Selv om mange av de ytre årsakene til krisene ikke er hverken Støres eller Vedums skyld, er det regjeringspartiene Ap og Sp, og SV gjennom budsjettsamarbeidet, som bærer ansvaret for hvordan vi takler dem. Vi i Rødt har gang på gang krevd at når halvparten av befolkninga ikke er økonomisk trygge, så må vi gjøre mye mer for å sikre folks økonomi. Likevel har regjeringa nektet å ta de grepene som ville monnet, for eksempel å øke minsteytelsene for de som av ulike grunner ikke kan jobbe. De kunne også gjort mye mer for å kutte i regningsbunken til folk flest ved å innføre makspris på strøm, gratis tannhelse eller skikkelige kutt i skattene for folk med lav inntekt.

– Det er selvsagt bra med økt barnetrygd, lavere barnehagepriser og gratis SFO, men den harde realiteten er at folk flest likevel har dårligere råd i dag enn for ti år siden. Det ble aldri vanlige folks tur.

En løgn at vi ikke har råd

Mye av det du nevner, som gratis tannhelse og makspris på strøm, er store og krevende reformer. Har vi råd til alt dette?

– Den største løgnen i norsk politikk er at vi ikke har råd. Norge er rikt land der selskapene går med store overskudd og eierne tar ut rekordutbytter. Problemet er at pengene ikke finner veien dit de trengs.

– Et godt eksempel er storbanken DNB, som har hatt et overskudd på 15 milliarder kroner bare de tre siste månedene. Denne ene banken har altså like mye i overskudd som en ordentlig tannhelsereform ville kostet. Eller det å heve alle minsteytelsene over fattigdomsgrensa.

– Pengene finnes, det er bare å se på Kapitals liste over Norges rikeste. Johan Johannson, som eier Kiwi, har blitt fem milliarder rikere siden i fjor. Rema-Reitan har økt sin formue med 10 milliarder. Dette er vanvittige tall. Mens arbeidsfolk som har skapt disse verdiene, på butikkgulvet, på lageret, i næringsmiddelindustrien, i jordbruket, i lastebilene, taper kjøpekraft. Vi må tørre å si høyt at de rikeste ikke skal få sitte igjen med like mye av verdiene arbeidsfolk skaper.

Størrelsen har noe å si

Under ett år før neste stortingsvalg er det mange som er skuffa over regjeringa. Men Marie Sneve Martinussen advarer mot et skifte bare for skiftets skyld.

– Det er viktig å være klar over hva et regjeringsskifte vil bety. Med Erna Solberg og Sylvi Listhaug i førersetet vil vi få mer sentralisering, aksjetrading i statsministerboligen og velferdskutt for folk flest. Det vil forsterke, snarere enn å løse de problemene som skaper økt utrygghet. Det vi må jobbe for fram mot valget er en ny sammensetning av Stortinget som gjør at en ny rødgrønn regjering blir avhengig av Rødt.

– Rødt, og den folkebevegelsen mot forskjells-Norge vi bygger, har over tid vist at vi har de beste svarene på den økende utryggheten. Noe av det flotteste med Rødts vekst er at folk som har fått hverdagen sin påvirket av politikken selv blir med for å forandre den. Nå har vi lokalpolitikere som selv har mottatt sosialhjelp fra NAV og opplevd hvor vanskelig det kan være. Det er slike folk vi trenger i de folkevalgte organene, folk som har følt Forskjells-Norge på kroppen. Da blir det kanskje lettere for folk å få hjelpa de trenger.

– Et parti som Rødt består ikke først og fremst av politikere. Det som gir oss kraft er å ha mange medlemmer og aktivister rundt i hele landet. Størrelsen har noe å si, sier Sneve Martinussen.

– Når jeg skal utfordre statsministeren på hvorfor kommunene ikke får mer penger, betyr det noe om jeg har 10 eller 20 000 medlemmer i ryggen. De gangene vi virkelig gjør en forskjell er når hele bevegelsen vår er ute på gater og torg og sloss for de samme kravene i allianse med de sosiale bevegelsene. I Rødt jobber vi sånn hele tida, ikke bare når det er valgkamp. Slik har vi har redda mange av bygdeskolene fra nedleggelse, slik kjempa vi fram det viktige forbudet mot innleie på byggeplassene og slik pressa vi fram anerkjennelsen av Palestina.

– Jo flere vi er, dess mer kan vi få til. Rødt har hatt en eventyrlig vekst de siste årene, men det er plass til mange, mange flere i fellesskapet vårt, avslutter Rødt-lederen.

Først publisert i Rødt Nytt #2 2024.