Uttalelser fra Rødts landsstyremøte 7. - 8. november 2026

Totalforsvarsåret 2026 - fundamentet som rakner

Regjeringen besluttet at 2026 skulle være et totalforsvarsår, der Norges evne til å håndtere kriser og krig skulle styrkes over det hele, som et overordnet mål. Fakta mot årets slutt er at den sivile beredskapen svikter på det mest grunnleggende området: evnen til å fø befolkningen i krise og krig.

I et langstrakt land som Norge, der noen fylker har større trykk fra Forsvaret enn andre, burde dette ha betydd en retningsendring i landbrukspolitikken. Øvelsen der vi skal styrke totalforsvaret med høyrehånda, samtidig som vi aktivt bygger ned landbruket og matberedskapen med den venstre, virker ikke gjennomtenkt i det hele tatt!

Norsk landbrukspolitikk står ved et veiskille. Staten og faglagene i jordbruket, gjennom jordbruksopprøret, økte bunnfradraget i landbruket til 11 000 kroner, noe som først og fremst rammer de minste produsentene. Det vil si kroken på døra for nettopp mange av bøndene som holder liv i lokal matproduksjon, bosetting, pleie av kulturlandskap – og som er helt nødvendig å opprettholde hvis vi skal nå målet om økt beredskap over hele landet.

Det er en politisk fallitterklæring å markere Totalforsvarsåret 2026, samtidig som det føres en politikk som fortsetter å legge ned gårdsbruk i distriktene. Matberedskap er ikke et teknisk spørsmål i et jordbruksoppgjør; det er et spørsmål om sikkerhet for befolkningen, og effektivisering og stordriftspress står i direkte motsetning til myndighetenes egne delmål for totalforsvarets funksjon:

Motstandsdyktigheten i kritiske samfunnsfunksjoner

Matproduksjon er en av våre aller viktigste samfunnsfunksjoner. At det bor folk over hele landet, og at matproduksjon skjer der folk bor, basert på lokale jord- og beiteressurser øker robustheten til Norge som nasjon. Likevel har Norge mistet halvparten av aktive gårdsbruk på 25 år, fra over 70.000 til under 37.000. De siste 55 årene er 3 av 4 gårdsbruk blitt nedlagt. Dersom nedgangen ikke stoppes, svekkes motstandsdyktigheten enda mer.

Evnen til å beskytte sivilbefolkningen

Primæroppgaven for den norske stat i krise og krig er å sikre befolkningen livsnødvendig tilgang på mat og medisiner. Både DBS og fagmyndigheter er krystallklare: Den beste beredskapen er å dyrke maten der den skal spises. Dersom nødvendig infrastruktur bryter sammen, og tilførselen stopper opp i kun én uke, står Nord-Norges befolkning med svarteper og tom tallerken, uten korn og med kritisk mangel på både grønnsaker og egg. Ved å stikke kjepper i hjulene for de minste brukene, sier man også nei til robust matforsyning i nord.

Sivil evne til å understøtte militære operasjoner

Dersom (ofte skjøre) forsyningslinjer kollapser, og sivil sektor ikke er nærværende, kan ikke militær forsvarsevne opprettholdes. Et mangfold av aktive gårdsbruk fungerer ikke bare som «levende matlagre», men sikrer også en kritisk, desentralisert maskinpark. Ved mobilisering vil Forsvaret ha behov for å rekvirere kjøretøy, som lastebiler, traktorer og anleggsmaskiner fra sivil sektor. Denne hvilende beredskapen er en enorm styrke, ikke om, men når ekstremvær, solstormer og infrastukturkollapsmedfører at den øvrige logistikken stopper opp. Denne beredskapen må styrkes gjennom oppbygging av reservedelslager. Hvert gårdsbruk som legges ned er i praksis en nedlagt lokal redningsenhet, knyttet til både mat og logistikk.

Sivil evne til å yte vertslandsstøtte

Det er ingen selvfølgelighet at fylker med stor militæraktivitet, som er strategisk viktig for forsvaret, har solide tilførselsveier og orden på matforsyningen. Troms har landets høyeste militære tilstedeværelse, men minimale matlagre og ekstremt skjøre forsyningslinjer, og stengt E6 kombinert med blokkerte sjøveier fort kan bidra til forsvarsmessig sammenbrudd. Skal vi som nasjon være i stand til å gi støtte som vertsland, når vi vet at mottak av allierte stiller enorme krav til logistikk og matforsyning, så må produksjon og viderefordeling skje der folk og forsvar holder stand.

Motstandsdyktigheten i befolkningen

Landbruket i Norge innehar kritisk kunnskap som er uunnværlig for befolkningens motstandsdyktighet og overlevelsesevne. Når regjeringen alltid prioriterer produktivitetsvekst fremfor mangfold, mister vi den menneskelige beredskapen – der hvert eneste årsverk i landbruket gir positive ringvirkninger og minst 2,3 arbeidsplasser i andre næringer.

Dersom Totalforsvarsåret 2026 skulle hatt reelt innhold i Norge med tanke på matsikkerhet, må vi slutte å bruke politiske og økonomiske virkemidler som presser stadig flere bruk ut av drift. Vi mister ikke bare bønder, vi ser at grunnlaget for levende distrikter smuldrer, og vi er ikke rustet for framtida i en stadig mer urolig verden.

Rødts landsstyre krever:

Rødt vil gjenreise den sivile beredskapen og matsuvereniteten som en av grunnsteinene i Norges totalforsvar. Landsstyret i Rødt krever at Stortinget og regjeringen iverksetter følgende strakstiltak i landbrukspolitikken:

• At økningen i bunnfradraget reverseres, og at bunnfradraget gjøres om til en kvalifiseringssats, slik Rødt har foreslått på Stortinget.
• Det må innføres teigbaserte areal- og kulturlandskapstilskudd samt småbrukstilskudd for alle produksjoner.
• Arealtilskuddet omarbeides i tråd med prinsippene for teigbasert tilskudd, at plantevalg optimaliseres og stimulerer til at alt jordbruksareal skal drives.
• Det etableres nye beredskapsbruk, og oppskaleres eksisterende bruk, der hovedoppgaven er å holde et størst mulig jordbruksareal i hevd, spredt over hele landet.

Det settes mål for reetablering av tidligere dyrka jord som er gjengrodd, og mål for hvor mange nye bruk som skal etableres årlig. Det settes enkle, men tydelige krav til beredskapsbrukene. De skal:

• Holde minimum 100 da jordbruksareal i hevd, med løpende matproduksjon, men som også skal kunne drives uten alle innsatsfaktorer som vi til vanlig har tilgang på.
• Produksjonen skal ha et omsetningskrav på 50 000 kr (momsgrensen)
• Bruken av arealene skal følge prinsippene i teigbasert tilskudd, slik at plantevalg optimaliseres og at all jord holdes i hevd.
• Driveren skal ikke ha jobb utenom, men partneren kan ha det.

Finansieringen av disse brukene gjøres på to måter. Disse brukene skal ha et beredskapstilskudd som samsvarer med jamstillingsmålet, uten normering, altså det tallet Budsjettnemnda for jordbruket kommer fram til at jordbruksinntekta skal jamstilles med. Men her skal ikke inntekta normeres. I den sist inngåtte avtalen utgjør dette 746 600 kroner for 2027. Dette tilskuddet finansieres over Justis- og Beredskapsdepartementet, og skal ikke være gjenstand for forhandlinger.

• At selvforsyningsgraden trappes opp til minst 50 % innen 2030, basert på norske ressurser, og 60% innen 2035.
• At beredskapslagring av korn gjenreises for 24 måneder.
• Matberedskap må bli en inkludert integrert og forpliktende del av Norges sikkerhetspolitikk. Regjeringen må følge opp Stortingets enstemmige vedtak fra 30. januar 2024 (Dokument 3:4), og pålegge landbruks-, nærings- og beredskapsmyndighetene å styre etter felles krav til hva matforsyningen skal tåle i krise og krig. Løpende matproduksjon i hele landet må defineres som en samfunnskritisk sikkerhetsinteresse på linje med militær beredskap i tråd.

Turistfiske versus allemannsretten

Det er i dag over 2000 registrerte turistfiskeanlegg i Norge, og i tillegg et ukjent antall uregistrerte. Turistfiske er tuftet på allemannsretten som turistfiskebedriftene har kommersialisert til sin fordel. Fiskeridirektoratet erkjenner selv at det er mange hull og mangler i lovverket, så potensialet til strengere forvaltning er åpenbart til stede. Det er ikke NHO Reiseliv, fisketuristbedriftene eller fisketuristene selv som skal definere hvordan dette skal gjøres.

Rødt har programfesta at vi ønsker å innføre et totalforbud mot utførsel av fisk tatt av turister. Her er vi på linje med mange av ordførerne langs kysten, senest fronta av Øksnes-ordfører Elisabeth Sørdahl i Fiskeribladet 26. oktober i år.

Metodene turistfiskerne opererer med er i mange tilfeller aggressive; for eksempel ved å fiske over garnene til kystfiskerne, eller ved å følge etter kystfiskerne og utsette både dem og seg selv for fare. Turistene er ofte tett opp og i verneområder, og noen bruker undervannsdroner og dykker etter fisk.

Forvaltningen svikter på flere fronter, og det får ingen konsekvenser for turistfiskebedriftene som ikke vil samarbeide med kontrollinstansen. Det er behov for et tydeligere regelverk, som håndheves. Det er flere eksempler både på uklart regelverk og manglende håndheving:

• Bruddene på dyrevelferdsloven er omfattende. Mange turistfiskere bruker fang- og slipp-metoden. Dette er forbudt, men gjøres likevel i stor skala. Det er registrert opp mot 45% utslipp, særlig av dypvannsfisk. Disse fiskene har svømmeblære som sprekker når de blir trukket opp, og de dør ofte etter at de er sluppet ut igjen i sjøen. Kveitene er så tunge at de gjerne ødelegger ryggraden etter å bli halt opp av havet etter sporen eller kjeften.
• Hvor mye turistfiskere tar opp av havet, er kun et estimat. Det rapporteres om antall fisk, ikke kilo. Selv om kvoten for utførsel av fisk for fisketurister fra 1. januar reduseres til 10 kg per år, er det umulig å beregne når ikke kilo tas med i regnestykket.
• Det er ingen tak for hvor mange turistfiskebedrifter som kan etableres. Ved flere steder er det mange bedrifter tett på hverandre, noe som gjør at fjordene blir utsatt for et enormt press. Selv om størrelsen på hvor mye fisk en turist kan ta med seg over grensa reduseres, er det samla kvantumet større fordi turistfisket har eskalert. Det siste estimatet fra fiskeridirektoratet er at fisketurister i løpet av de tre siste årene har hatt med seg fisk for 4 milliarder ut av landet.

Samtidig som Rødt ønsker forbud mot utførsel av fisk, og et strengere regelverk, er Rødt også opptatt av å bevare allemannsretten. Vi må ikke la reguleringen av turistfiske gå ut over den retten vi alle har til å fiske med snøre og stang til egen matauke. Det må heller skilles mellom allemannsretten og den kommersialiseringen som er etablert for turistformål. Allemannsretten skal ikke være et hinder for streng regulering av turistfisket, snarere tvert om.

Sammen med flere og flere kystboere og lokalpolitikere, krever Rødt et tydeligere regelverk for turistfiske og ressurser til håndheving av dette regelverket. Det er på høy tid å sørge for at både fisken i fjordene og lokalbefolkningen blir tatt hensyn til og ivaretatt.

Rødt står i solidaritet med skeive i Tyrkia

Den 12. september igangsatte den tyrkiske staten operasjonen «My family is safe», som innebar en massiv politiaksjon i hele landet mot LHBTI+organisasjoner og menneskerettighetsaktivister. Flere titalls personer ble arrestert og mange av dem er fortsatt fengslet i påvente av rettssak.

Tyrkias myndigheter har i flere år aktivt gått etter skeive organisasjoner, men dette er en drastisk eskalering av situasjonen til det verre.

Rødt står i solidaritet med skeive i Tyrkia og følger nøye med på situasjonen. Vi skal bruke vår stemme for å synliggjøre det tyrkiske regimets angrep på LGBTQ+ samfunnet.

Buradayım aşkım!

30 kroner literen kan ikke bli den nye normalen

Drivstoffprisene har igjen passert 30 kroner literen enkelte steder. For arbeidsfolk, næringsliv og offentlige tjenester i Nord-Norge og andre deler av distrikts-Norge er dette langt mer enn et irritasjonsmoment. Det er en ekstraregning som rammer hele lokalsamfunnet.

I nord er avstandene store og kollektivtilbudet mange steder begrenset. Folk må bruke bilen for å komme seg på jobb, levere unger og få hverdagen til å gå rundt. Transportnæringen kan ikke parkere lastebilene. Håndverkeren må komme seg til kunden, industrien trenger varer inn og produkter ut, og fiskeri og landbruk er avhengig av drivstoff hver eneste dag.

Også kommunene og sykehusene rammes. Hjemmetjenesten skal fortsatt fram til brukerne, ambulansene skal rykke ut og veiene skal brøytes. Når drivstoffutgiftene øker plutselig og kraftig, må pengene tas fra budsjetter som allerede er presset. Da konkurrerer dieselregninga med penger til ansatte og tjenester.

Norge skal kutte utslipp. Det må gjøres gjennom en rettferdig omstilling, ikke ved å gjøre hverdagen dyrere for folk før reelle alternativer finnes. Klimapolitikken må ta hensyn til både geografi, økonomi og arbeidsliv. Avstandene i Nord-Norge blir ikke kortere fordi drivstoffet blir dyrere.

Midlertidige avgiftskutt kan være nødvendig når prisene skyter i været. Men avgiftskutt alene løser ikke problemet. Pumpeprisen påvirkes også av verdensmarkedet, dollarkursen, raffineringskapasiteten, transportkostnader og fortjenesten gjennom verdikjeden.

Konkurransetilsynet har slått fast at konkurransen i drivstoffmarkedet ikke er så god som den kunne vært. Når et fåtall store aktører kontrollerer et marked som hele samfunnet er avhengig av, holder det ikke at myndighetene bare følger med på prisutviklingen.

Rødt krever at regjeringen:

• setter inn midlertidige avgiftslettelser når drivstoffprisene når ekstraordinære nivåer.
• gjennomgår konkurransen, prisdannelsen og marginene i hele drivstoffmarkedet.
• utreder en beredskapsordning som begrenser ekstreme prisutslag, uten å garantere økt fortjeneste til drivstoffselskapene.
• sikrer at klima- og transportpolitikken tar hensyn til avstandene, næringslivet og mangelen på reelle alternativer i Nord-Norge.
• Styrker ordningen med bestillingstransport i distriktene, som supplement til ordinær kollektivtransport.
• Bygger ut mer ladeinfrastruktur for elbiler.
• Utreder en modell for «bensinavgift til fordeling».

Arbeidsfolk, bedrifter og offentlige tjenester kan ikke stå alene med risikoen når markedet løper løpsk. Drivstoff er en nødvendig innsatsfaktor i hele samfunnet. Derfor må også fellesskapet ha virkemidler til å gripe inn.