Uttalelser fra landsstyremøte 20. - 22. mars 2015

Streiken i Norwegian: Kampen er ikkje over!

Streiken i Norwegian som no er avslutta er ikkje eineståande. Over heile Europa er tilsette i flyselskap utsette for angrep på arbeidsforholda. I september 2014 streika tilsette i Air France mot leiinga sin plan om å avvikle felles arbeidskontraktar til fordel for såkalla lokale arbeidskontraktar. Streiken som varte i 14 dagar var den lengste i selskapet si historie.

Fjerning av rettar som fast tilsetting, fast arbeidstid, lønn og pensjon å leve av og éin arbeidsgjevar å halde seg til, rammar også andre bransjar enn flyfarten. Også delar av offentleg sektor er utsett. I 2012 hadde universiteta 22% mellombels tilsette i undervisings- og forskarstillingar. Regjeringa sin plan om å opne for fleire mellombelse stillingar, føyer seg inn i denne dereguleringa.

Eit arbeidsliv dominert av uforpliktande arbeidsavtalar inngått med innleigeselskap, dotterselskap og bemanningsbyrå, er ikkje berre uheldig for kvar arbeidstakar, det er i tillegg angrep på at det er mogleg for arbeidarklassen til å organisere seg.

Raudt takkar dei tilsette i Norwegian for å ha stått i spissen for å oppretthalde regulerte arbeidsforhold i sin bransje. Kampen deira er ikkje avslutta, berre sett på vent. Raudt oppfordrar alle arbeidstakarorganisasjonar i Noreg til å følgje eksempelet frå Norwegian sine tilsette, og til å ta opp kampen med organisasjonar i Europa mot angrepa på arbeidarklassen sine rettar.

Fagrørsla sine krav til ei ny regjering i 2017 må vere at den ikkje berre reverserer frisleppet av mellombelse tilsettingar den mørkeblå regjeringa har gjort, men også reverserer frisleppet av utleigefirma som Stoltenberg-regjeringa innførte frå 01.01.2000.

TISA – På helsa laus

Helse blir ei vare

Nettstaden Wikileaks kom i februar med ein ny lekkasje frå dei hemmelege forhandlingane om ein ny handelsavtale for tenester, Trade in Services Agreement, TISA. Lekkasjen gir eit lite glimt inn i forhandlingane om helsetenester. Det vesle vi har fått vite, teiknar eit dystert bilete av velferdsstaten sine kår i ei framtid der helse skal vere ei vare som kan kjøpast og seljast, i staden for ein grunnleggande rett. Professor Jane Kelsey ved Universitetet i Auckland har analysert lekkasjen og kva innhaldet kan bety for landa som signerer TISA.

Dyrt og dårleg helsevesen

Forslaget føreset ein overgang frå nasjonale, offentlege helsesystem til marknadsbaserte system der pasientar er forbrukarar av helse i ein global marknad. Norske pasientar skal kunne ta med seg tilskot frå staten for å kjøpe helsetenester over heile TISA-området. Dette betyr at pengar vil bli trekte ut av norsk helsevesen og i staden gå til å styrke private helseføretak i andre land. Det er kvinner som vil bli hardest ramma. Det er allereie no eit problem med små stillingar, deltid og låg lønn i helsesektoren. Dette som det vert lagt opp til i forhandlingane vil på ingen måte gjere det noko betre. Tilbodet blir dårligare, og fleire vil prøve lukka i den globale marknaden, slik at endå meir pengar blir trekte ut. Dermed får vi ein spiral som går nedover for norsk helsevesen. I vertslandet for denne helseturismen risikerer ein at tilbodet blir dyrare, fordi velståande pasientar frå andre TISA-land legg beslag på sjukehussengene. Resultatet blir dårlegare helsetenester i landa pasientar reiser frå og dyrare helsetenester for lokalbefolkninga i landa dei reiser til.

Offentleg regulering

TISA gir eit rammeverk for internasjonal storkapital til å utfordre offentleg regulering. Nødvendige vedtak for å ivareta helse, arbeidsmiljø eller sikkerheit kan påtalast for å vere barrierar mot handel eller urimeleg diskriminering. Den norske staten sitt handlingsrom vil då bli avgjort av internasjonale handelsjuristar og ikkje våre folkevalde. Erfaringsmessig er det veldig vanskeleg å vinne i WTO sine tvisteløysningsmekanismar for statar som ønskjer sterkare offentleg regulering.

Offentleggjer forhandlingsmandatet

Byråkratar frå Utanriksdepartementet har forhandla på vegne av Noreg sidan 2012. Mandatet regjeringane har gitt, først den raudgrøne, så den mørkeblå, er ikkje kjent. Da ABC nyheter bad regjeringa om å offentleggjere mandatet, slik EU har gjort, fekk dei avslag. Få dagar seinare kom UD med ein nyskriven tekst som ikkje seier noko om korkje det opphavlege mandatet eller kva forhandlarane skal prøve å oppnå på Noreg sine vegner. Det einaste som blir slått fast, er at dei skal gjere ein god jobb for Noreg. Hemmeleghaldet rundt TISA-avtalen er til hinder for ein demokratisk debatt om innhaldet. Det er på høg tid at folk i Noreg får innsyn i kva som føregår i dei lukka forhandlingane.

Kva for sektorar ønskjer andre land at Noreg opnar for liberalisering?
Korleis såg det opphavlege mandatet til dei norske forhandlarane ut?
Når planlegg regjeringa å presentere avtaleteksten i Stortinget?

Raudt krev:

At regjeringa offentleggjer teksten det forhandlast om.
At innbyggjarane får seie si meining om innhaldet gjennom ei folkerøysting.

Viss ikkje må Noreg trekkje seg frå forhandlingane om TISA.

Rødt støtter «Stjørdal mot Pegida»

Mandag 23.mars arrangerer Pegida Norge sin første demonstrasjon i Midt-Norge på Stjørdal. Landsstyret i Rødt vil oppfordre lokalsamfunn til å mobilisere bredt når rasistene organiserer seg for å spre hatpropagandaen sin. Rødt oppfordrer derfor alle til å møte opp til motdemonstrasjon for å si nei til rasisme.

Slå ned på fremmedhat, rasisme og fordommer, og gi plass til menneskeverd, likebehandling, respekt og toleranse.

Ingen åpne anlegg i Norge

Kystområdene utenfor Norge er viktige for det kystnære fisket, det er oppvekstområde for flere viktige fiskeslag, og den brukes aktivt til fritidsaktiviteter og som turistmål. Fisk er en viktig ressurs for Norge, og oppdrett har ført til vekst og utvikling, og blitt en hjørnestein i mange øysamfunn i distrikts-Norge. Oppdrett av fisk i sjø er en viktig næringsvirksomhet og har stor og viktig matproduksjon, og den er helt avhengig av bærekraftig drift.

I dag er det viktige sider ved denne virksomheten som ikke er under forsvarlig kontroll. Rømningsproblematikken er ikke løst, lusproblemene sprer seg stadig lengre nord, og smittsomme alvorlige fiskesykdommer, som ILA, har utbrudd med ujevne mellomrom.

Oppdrett har allerede påvirket det norske kystfisket, og flere fiskere må langt utenfor sine tradisjonelle fiskefelt for å få sunn fisk. Det er påvist fisketomme områder opp til 1 km fra oppdrettsmerdene, og sei, hyse og torsk flokker heller rundt anleggene og spiser av foret til oppdrettsfisken. På denne måten er oppdrettsnæringa slik den driftes i dag direkte skadelig for det tradisjonelle norske kystfisket.

Hardangerfjorden har den tetteste andelen av oppdrettsanlegg i Norge, og etter 20 år med virksomhet står man igjen med fiskeforbud på sjøørrett i flere områder på grunn av lakselus. Det er også et absolutt fiskeforbud på ti naturlige laksebestander. Bestanden av villaks og ørret er i ferd med å bli fullstendig utryddet, og mange steder i fjorden får fritidsfiskere kun oppdrettsfisk. Nå er det også press i Nord-Norge for å åpne flere åpne anlegg i kystsonene, som sett i kystsoneplanen for Tromsøregionen.

Rødt ser viktigheten av å ta problemer og ødeleggelser som kommer av åpne oppdrettsanlegg på alvor. Bunnslam, kjemikalier, lus og rømt oppdrettsfisk er skadelig for økosystem, og skader villfiskbestanden. For de i Norge som livnærer seg på kystfiske og turismen det tiltrekker, samt for framtidens fiskebestand, er det helt avgjørende at man ikke bygger flere åpne oppdrettsanlegg, og at alle anleggene som alt er i drift i dag blir omgjort til lukkede anlegg så snart som mulig.

Det er også viktig at framtidige anlegg, der det lar seg gjøre, legges til land heller enn sjø. Dette er et viktig tiltak både for å bedre sikkerheten rundt oppdrettsanleggene, men også for å motarbeide den stadig mer omfattende privatiseringa av sjøarealene som er, og skal fortsette å være, felleseie.

Disse tiltakene anser Rødt som nødvendige både for å berge det norske kystfisket, og for å sikre en frisk og bærekraftig matproduksjon for framtida:

All oppdrettsfisk skal inn i lukka anlegg.
Utslipp av giftstoff skal stanses umiddelbart.
Oppdrettsindustrien må kontrolleres og føres tilsyn med av et uavhengig organ.
Det innføres en arealavgift for oppdrettsanlegg i sjø, og at denne tilfaller kommunen.

Landbruket trenger kvinnene og Norge trenger landbruket

Rødt mener at vi skal ha et mangfoldig, likestilt og miljøvennlig landbruk i hele Norge. Vi mener det er et offentlig ansvar å sikre dette, og det krever ressurser.

I fjor feiret vi 40 år med likestilt odelslov, de første odelsjentene har blitt voksne, og vi kunne forventet å se et mer likestilt landbruk. Dette er dessverre langt fra sannheten. Norsk bonde- og småbrukarlag leverte i år rapporten «Et landbruk uten kvinner» som slår fast en nesten stagnasjon i andelen kvinner i landbruket. For å måle kjønn i landbruket brukes søknader om driftstilskudd. Blant de som søker driftstilskudd er kun 15 % kvinner. Det sier noe om at mange kvinner usynliggjøres i statistikken, men det sier også noe om hvor få kvinner som har landbruk som hovedlevevei. Disse tallene bekymrer interesseorganisasjonene i landbruket. Det burde også bekymre oss politikere og oss som er innbyggere i Norge. Til tross for dette er likestilling fjernet som et mål for landbrukspolitikken.

Årsakene til at det finnes så få kvinner i jord- og skogbruk er sammensatte og det må også tiltakene være. Dette er en viktig og stor problemstilling som i bunner ut i hva slags samfunn vi ønsker oss. For kan vi ha levende distrikter og en høy matvareproduksjon uten at kvinnene er med på laget? Hvis vi ønsker at matvaresikkerhet, selvforsyning, levende distrikter skal være blant bærebjelkene i det norske samfunnet, må vi jobbe for en høyere kvinneandel i landbruket.

Rødt mener at kvinnelige bønder og skogbrukere havner i en dobbel skvis i dagens Norge. Med dagens politikk legges det opp til at brukene skal være store enheter med høy produksjon. Vi er positive til en økt matproduksjon i Norge, men mener det er viktig å opprettholde et mangfold og tilrettelegge for ulike måter å drive bruk på. For å sikre rekruttering til landbruket må betalinga stå i forhold til arbeidet. Viktigheten av bønder, fiskere og skogbrukere må synes på politiske prioriteringer og vilkårene til de som jobber og driver i dagens landbruk må bedres. Det vises også at kvinneandelen er høyere der lønnsomheten og det generelle rekrutteringsgrunnlaget er høyere. Kartleggingen fra binde- og småbrukarlaget viser at mange kvinner kvier seg for å gå inn i landbruket på grunn av usikkerhet for fremtiden. Rødt mener at det trengs et skifte i den norske politikken, enigheten om at vi ønsker matvareprouksjon og levende distrikter må synes på de politiske prioriteringene. De som jobber i næringene må sikres gode ordninger, anstendig inntekt og forutsigbarhet! Rødt støtter derfor kravet fra bondeorganisasjonene om at inntektene til norske bønder må opp på linje med den generelle lønnsutviklingen i arbeidslivet, gjennom økte overføringer i jordbruksoppgjøret.

Dernest er kvinner i landbruket ekstra utsatte av flere årsaker. I Norge har vi blant verdens beste ordninger i forbindelse med graviditet, fødsler, sykdom. Dette gjelder i praksis ikke bønder. Mange kvinner opplever at avløserordningen ikke gir dem reelt fri i forbindelse med graviditet, permisjon, egen og barns sykdom. All den tid vi ikke har oppnådd full likestilling i Norge er det fremdeles kvinner som bærer mesteparten av omsorgsansvaret hjemme. Derfor rammer svakhetene i ordningene kvinner hardere enn menn. Rødt mener at regjeringen må gå i dialog med kvinnene i næringen om hvordan avløserordningen kan innrettes bedre for å hjelpe kvinner og hvilke andre tiltak som må på banen.

Kartleggingen fra Norsk bonde- og småbrukarlag viser at mange kvinner ønsker seg også bedre nettverk og mentorordninger i en næring som tradisjonelt er mannsdominert. Dette kan ikke være et ansvar som legges på kvinnene selv, oppå en travel hverdag med jobb og omsorgsansvar. Likevel er det akkurat det som er svaret til Landbruks- og matdepartementet: næringa må selv ta ansvaret for likestillingen. Slik kan det ikke være, først og fremst fordi det ikke fungerer. Dette vet vi fra andre næringer og samfunnet ellers. For å skape gode nettverk, kurs og mentorordninger for kvinner i landbruket trengs det øremerkede midler til likestilling. Det er dessverre ikke grunn til å tro at det vil skje under den sittende regjeringen. Den blåblå regjeringa har fjernet likestilling fra embetsoppdraget til fylkesmennene og driver landbruket i en kvinnefiendtlig retning. For å snu den negative trenden og skape rekruttering av kvinner til landbruket må det tas grep. På kort sikt må likestilling inn igjen i embedtsoppdraget til fylkesmennene. Det trengs øremerkede midler til likestilling og egne kurs og nettverksordninger for kvinner. Landbruks- og matdepartementet må i dialog med bondeorganisasjonene for å styrke avløserordningen og andre ordninger med sikte på at de i praksis fungerer for kvinnelige bønder og skogbrukere. På lang sikt trengs det et skifte i politikken. Bosetting i distriktene og økt norsk matvareproduksjon må bli politiske mål det snakkes om, og det må handles deretter.

Noe må skje. Fordi landbruket trenger kvinnene og Norge trenger landbruket.

Mørkeblå produktivitetsrapport

Produktiviteten i et samfunn handler om forholdet mellom det du putter inn og det du får ut, og er derfor helt avgjørende for å få mest mulig ut av de ressursene man har. Produktivitetsvekst kan gi mindre slit, mer velferd og mindre tæring på både folk, natur og miljø i framtida. Men det kommer an på hvem som får bestemme, hvilke løsninger som velges, og ikke minst hva vi benytter økt produktivitet til.

En for snever tilnærming vil heller ikke gi oss de riktige svarene. Hvis folk løper fortere p�� jobb kan produktiviteten øke på en time, eller en arbeidsdag, men sannsynligvis vil folk i større grad bli utslitte, havne utenfor arbeidslivet fortere, og dermed bidra mindre i løpet av et liv. Det er ikke sikkert at det i en større sammenheng kan være feil å bygge dyrere veier, gitt at det øker sikkerheten og fører til færre dødsfall. Det er altså i en større samfunnsmessig forstand vi trenger produktivitetsvekst. Vi må unngå løsninger som er fine på papiret, men idiotiske i virkeligheten.

Regjeringa har satt ned en produktivitetskommisjon som i februar leverte sin første rapport. Rapporten har et sterkt mørkeblått skjær, både på omslag og i innhold, og går i de fleste fellene du kan se for deg i denne debatten. Den bærer preg av en usynliggjøring av vanlige arbeidsfolk og fagbevegelsen – den virkelige verdens eksperter. Det at dette skulle være en såkalt «ekspertkommisjon» var faktisk det viktigste argumentet for hvorfor fagbevegelsen ikke skulle være representert. Forstå det den som kan.

Fagbevegelsen har hatt, og vil i framtiden også ha, en helt avgjørende betydning for produktivitetsvekst. Men med unntak av et tidligere styremedlem i Norsk Sykepleierforbund ble de funnet for lette for å sitte rundt bordet sammen med toppledere fra private bedrifter og offentlig sektor, konsulenter og økonomer. Nærhet til erfaringene fra arbeidslivet var tydeligvis ikke så viktig når regjeringa skulle se på produktivitet.

Da hun fikk overlevert rapporten kalte Siv Jensen den for en gjennomgående systemkritikk. Men det er vel så riktig å kalle den et håndslag til det rådende regimet i regjeringskvartalene. Et unntak er kritikken av avvik mellom prisanslag og faktiske kostnader, som Siv Jensen kommenterte under overlevelsen med at det er «unorsk med overskridelser». Dette må kunne tolkes som en hilsen til Oslo Frp, som sto bak en av de største overskridelsene kommisjonen peker på, byggingen av nye Holmenkollen.

Jevnt over kommer kommisjonen regjeringas mest upopulære reformer til unnsetning på felt etter felt. Fra utsalg av statlig eierskap, til kommunesammenslåing og arbeidstidslovverk. Så når regjeringa har manglet faglig dekning for sine standpunkter blir det løst smart med et ideologisk bestillingsverk fra disse regjeringserklærte ekspertene.

Kommisjonen peker ut offentlig sektor som et av hovedområdene de skal å se nærmere på i løpet av året som kommer. I det offentlige er det en utfordring å måle produktivitet, fordi du, på tross av all markedsstyringa, ikke på samme måte omsetter resultatene på et marked. Dessuten er det et åpenbart mye mindre rom for å automatisere og industrialisere i helse, omsorg og annen menneskenære velferd. Det er ingenting galt med produktivitetsvekst i offentlig sektor, tvert i mot, men det er altså flere betydelige utfordringer og begrensninger. Og når kommisjonens syn allerede er at de vil bruke konkurranse for å øke effektiviteten i offentlig sektor er utgangspunktet galest.

Når det samfunnsøkonomisk er mest effektivt med bare en markedsaktør, kalles dette for et naturlig monopol. Jernbanenen er et av få gjenlevende eksempler på dette. Men nå vil regjeringa ha konkurransen inn i jernbanen også. De vil åpne for konkurranse på brevombæring, som kan føre til at to postbud leverer til samme postkassa i byene og dyrere og dårligere postombæring i distriktene. Mer konkurranse svekker produktiviteten og forsterker forskjells-Norge.

Vi trenger heller å se på hvordan vi kan få mindre samfunnsmessig sløseri.

Rødt går blant annet inn for mindre byråkrati og mer effektivitet i offentlig sektor gjennom å gi slipp på New Public Mangement og å drive mer av tjenestetilbudet i egenregi.

Vi vil erstatte konkurransen om den strategiske kontrollen i varedistribusjonen som i dag medfører ineffektivt dobbeltarbeid og unødvendig forurensning med profittfrie modeller, uten de største aktørenes dominans.

Kommisjonens mangler også et fordelingsperspektiv. Hvis man ender opp med å produsere billigere kan også profitten øke. Økt produktivitet uten rettferdig fordeling vil forsterke forskjells-Norge. Alternativet er at vi deler på produktivitetsveksten, enten det gjøres gjennom kortere arbeidstid, lønnsvekst til lavtlønte eller over skatteseddelen.

Det trengs sentrale og systemkritiske debatter om norsk økonomi og arbeidsliv, men svarene fra regjeringa og produktivitetskommisjonen peker i helt gal retning. Rødt lover kamp helt inn til døra.

En solidarisk sykehuspolitikk for framtida

Hvordan sykehussektoren i Norge skal organiseres har vært gjenstand for debatt i mange tiår, og mange av de største protestene og grasrotaksjonene vi har sett i Norge har bunnet i kamp for å bevare gode lokalsykehus med akuttberedskap og fødetilbud.

Stoltenberg-regjeringa fikk i 2001 vedtatt en bedriftsøkonomisk helseforetaksmodell som overførte sykehusene fra folkevalgt kontroll i fylkeskommunal regi til foretak i en konsernmodell underlagt Helsedepartementet. Rødt, og mange med oss, mener at denne forretningsmodellen har spilt fallitt. Den må erstattes med en solidarisk modell basert på befolkningens behov og være underlagt reell folkevalgt styring.

I årene før helseforetaksmodellen ble innført ble også finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten endret, fra rammebevilgninger fra staten til en større andel innsatsstyrt finansiering (ISF). Dette skiftet var en tilpasning til en markedsliberalistisk måte å tenke velferd på, og til det nye styringssystemet New Public Management (NPM) som fikk innpass i offentlig sektor. ISF innebærer at en del av sykehusenes inntekter bestemmes av hvor mange pasienter et sykehus behandler, og hvilke diagnoser disse pasientene har. Noen diagnoser og behandlinger vil utløse større overføringer enn andre.

I sum har disse endringene ført til et fokusskifte i ledelsen av spesialisthelsetjenesten de siste 20 årene. I stedet for å tenke samarbeid sykehusene mellom, til fordel for pasienter og ansatte, ligger fokus i for stor grad på konkurranse og tids- og kostnadspress. Snever og kortsiktig bedriftsøkonomisk tenkning, kombinert med ekstrem resultat- og målstyring, har avlet fram et stort byråkrati og gitt grobunn for et ledersjikt med stor avstand til pasienter og ansatte. Samhandlingsreformen har i tillegg ført til at pasienter blir en kasteball mellom sykehus og primærhelsetjenesten.

Rødt sitt svar på disse problemene er å gjeninnføre politisk forvaltning av spesialisthelsetjenesten, og få tilbake en styringsideologi bygd på tillit til helsepersonell og folkevalgte.

En god primærhelsetjeneste kan dekke den største delen av helsehjelpen vi trenger. Men gjennom livet - bokstavelig talt fra fødsel til død - vil de fleste av oss ha behov for hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Og da er som oftest lokalsykehuset det nærmeste og tryggeste.

Eirikstein-utvalget skrev i 2007 at 50-70 % av alle pasienter som trenger øyeblikkelig hjelpinnleggelse, kan ferdigbehandles på lokalsykehus. Dette betyr at lokalsykehusene må ligge nært der folk bor og lever livene sine, og de må ha tilstrekkelige funksjoner til faktisk å kunne hjelpe når behovet oppstår.

I dag trues særlig fødetilbud og akuttkirurgiske funksjoner med nedleggelse, selv om det er nettopp disse funksjonene som kan være avgjørende når det virkelig står om tid.

Rødt mener derfor at vi skal opprettholde fullverdige lokalsykehus over hele landet, og disse sykehusene må ha døgnkontinuerlig medisinsk og kirurgisk akuttberedskap, samt gode fødetilbud.

Selv om vi ønsker å bevare lokalsykehusene som en bærebjelke i den norske spesialisthelsetjenesten, så betyr ikke det at antall sykehus og plasseringen av disse er skrevet i stein. I noen regioner er det kanskje behov for flere sykehus, mens det i andre regioner pga. bedret infrastruktur kanskje er rom for mer samarbeid og samlokalisering. Men dette er det pasientenes behov og faglige vurderinger som skal bestemme, ikke økonomiske vurderinger på bakgrunn av bedriftsøkonomisk tenking.

Folkevalgt styring av sykehusene

En av de store kampene siden 2002 har vært å avskaffe helseforetaksmodellen. Konsekvensene av denne modellen har ført til økt kritikk og krav om å avskaffe den. Høyre/FrP- regjeringa vil avskaffe regionforetakene, men ikke selve forretningsmodellen. Ap er det eneste partiet som vil beholde dagens modell uten vesentlige endringer.

Rødt mener vi må avskaffe den bedriftsøkonomiske foretaksmodellen, og gjeninnføre folkevalgt, demokratisk kontroll over sykehusene. Ved å se til Skottland, som har gjennomført nettopp denne snuoperasjonen, så mener Rødt at sykehusene bør styres på følgende måte:

Sykehusene skal være statlig eid og underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Landet kan deles i seks helseregioner, der Oslo som sete for mange av de aller mest spesialiserte funksjonene, er en egen region.
Hver helseregion styres av helsestyrer som består av direktevalgte folkevalgte representanter, representanter fra de ansatte og fra brukerne. Folkevalgte representanter må være i flertall.
Hvert sykehus skal ha egen stedlig ledelse.
Det utarbeides en nasjonal helseplan som gir Stortinget ansvar for en sykehusstruktur med akuttberedskap og fødetilbud som innfrir spesifiserte krav til tid/avstand til nærmeste sykehus. Denne brytes ned til helseplaner for de ulike helseregionene.

Rødt mener dette vil gjøre det mulig med reelt samarbeid sykehusene og helseregionene i mellom, og at folkevalgt styring gjør at vi har demokratisk kontroll over hvordan sykehusene våre blir organisert, og hvordan de jobber.

Behovsstyrt rammefinansiering

For å få en slutt på at sykehusene må jobbe etter bedriftsøkonomiske prinsipper, og til en hver tid forsøke å få ”overskudd”, må vi tilbake til en rammestyrt finansiering av spesialisthelsetjenesten. Det må være offentlig forvaltning med budsjett og regnskapsførsel. Det må også skilles mellom drift og investeringer, slik at sykehusene ikke må kutte i pasientbehandling for å finansiere utstyr, vedlikehold og nybygg.

Rødt mener prioritering og fordeling av økonomiske ressurser må skje på bakgrunn av den nasjonale og de regionale helseplanene. Den innsatsstyrte finansieringa må avskaffes, slik at det er helsefaglige vurderinger, ikke økonomisk lønnsomhet, som avgjør hvilke pasienter som prioriteres, og hvilke behandlingsmetoder som benyttes.

En solidarisk helsepolitikk

Rødt vil jobbe for en sykehuspolitikk der det er pasientenes behov som avgjør hvordan sektoren skal være, ikke behovet for minimering av utgifter og maksimering av inntekter.

Rødt har startet arbeidet med en slik solidarisk helsepolitikk, og vil videreutvikle den i samarbeid med pasienter, pårørende, sykehusaktivister og helsearbeidere.

Verken torsken eller klimaet trenger flere norske oljefunn

Å være en olje- og gassnasjon er uforenlig med å gjøre nødvendige kutt i verdens klimagassutslipp. Rødt vil trappe ned norsk olje- og gassvirksomhet senest innen 2030. Vi har allerede funnet mer olje og gass enn vi kan ta opp uten å koke kloden, og har ikke behov for å finne mer. Rødt går derfor imot alle seismiske undersøkelser for å finne ny olje og gass, og krever at fiskerinæringen får mulighet til å legge ned veto mot seismikk i eksisterende felt.

Skyting av seismikk er den viktigste måten for kartlegging av norsk havbunn for mulige olje- og gassressurser. Bruken av slike undersøkelser har eksplodert de siste ti årene, noe som har ført til stor konflikt med fiskere, særlig i områder der det ikke drives olje- og gassvirksomhet i dag, slik som i Lofoten, Vesterålen og Senja. Seismikkskyting utføres ved å fyre av store lydkanoner ned mot havbunnen, og man fanger opp og tolker trykkbølgen som reflekteres tilbake.

Den viktigste årsaken til at Rødt krever stans i alle tillatelser til leting etter ny olje og gass ved bruk av seismikk, er klimaproblemet. Norge må slutte å selge olje og gass som ødelegger klodens framtid, og heller bruke kreftene på en fornybar og fossilfri framtid. Derfor er det ingen grunn til at vi skal lete etter ny olje og gass. Derfor går Rødt inn for at:

støtten til Oljedirektoratets seismikkskyting over statsbudsjettet kuttes.
at det ikke gis flere tillatelser til seismikk i områder som ikke er tilknyttet eksisterende drift.
at det i de gjenværende sakene gis en vetorett til lokale fiskere dersom de mener seismikken vil ødelegge fisket.

Det har vært store diskusjoner om i hvor stor grad fisken påvirkes av seismikk. Havforskningsinstituttet har vist at noen arter påvirkes, mens det er mer uklart for andre. Fiskere i en rekke områder langs kysten sier tydelig at fisket blir ødelagt av seismikkfartøyene, fordi fisken blir skremt vekk. Rødt mener føre-var prinsippet må innføres for seismikkskyting, og at man må lytte til den lokale økosystemkunnskapen hos fiskerne. Lille julaften 2014 ble det gitt nye tillatelser til seismikkskyting, og eksempelet viste hvor problematisk dette er: Fiskerne i området hadde informert om at feltet det skal skytes i ligger midt i vandringsruta til skreien som er på vei til kysten for å gyte. Denne aktiviteten kunne i verste fall ødelegge for årets skreiinnsig og dermed Lofotfisket.

Det er på tide å endre Norges kurs, og i det arbeidet trenger vi minst av alt flere olje- og gassfunn. De ikke-fornybare og forurensende næringene må vike for de fornybare næringene som gir oss mat på bordet og som hører framtida til.

Del på Facebook