Taibeh og familien hennes hører hjemme i Trondheim

«Selv om det foreligger sterke menneskelige hensyn, kan såkalt innvandringsregulerende hensyn likevel tilsi at oppholdstillatelse ikke skal gis», kan man lese i det siste og endelige vedtaket fra Utlendingsnemda som Abbasifamilien fikk denne uken.

Dette er altså hvordan norske myndigheters signalpolitikk overkjører menneskelige hensyn for en familie som har vært bosatt i Norge i nærmere seks år. Dette er hvordan norske politikere svikter de menneskerettslige forpliktelser man har overfor mennesker på flukt.

Konsekvensen er grusom for søsknene Yasin, Taibeh, Ehsan og deres mor som etter 11.mars ikke lenger vil kunne oppholde seg lovlig i Norge. Afghanistan som er rammet av krig og terror, er et passende sted å sende familien mener norske myndigheter. En avgjørelse som er en fallitterklæring for rettsstaten Norge. En avgjørelse vi ikke skal akseptere.

Norske politikere, med noen få hederlige unntak, svikter totalt som ansvarlige folkevalgte. Som folkevalgt skulle man tro deres oppgave var å forholde seg til Grunnloven og internasjonale forpliktende konvensjoner, men slik fungerer det tydeligvis ikke lenger.

Taibeh har aldri satt sine ben i Afghanistan, hun har blitt integrert her i Norge og alt hun har ønsket seg er en hverdag med frihet, trygghet og muligheten til utdanning.

Dagens uanstendige regjering ledet av Erna Solberg, har ført til at Norge brukes som skrekkeksempel på Europas ulovlige og inhumane tvangsreturer til Afghanistan.

Taibeh Abbasi er jenta som i 2012 søkte beskyttelse her i Norge sammen med sin familie etter å ha blitt født som flyktning, og aldri noen gang i sitt liv hadde kjent på følelsen av frihet.

I dag er hun 18 år, og etter elevopprøret i Trondheim har hun frontet Amnestys verdensomspennende kampanje hvor Norge har blitt brukt som eksempel på Europas inhumane tvangsreturer til Afghanistan. Taibeh har aldri satt sine ben i Afghanistan, hun har blitt integrert her i Norge og alt hun har ønsket seg er en hverdag med frihet, trygghet og muligheten til utdanning. I stedet for trygghet føler hun hver dag og natt på den grusomme frykten om at hun sammen med familien kan bli returnert til et av verdens mest utrygge land for kvinner, et land som i nærmere fire årtier har vært rammet av kontinuerlig krigskonflikter.

«Den natten da jeg for første gang opplevde hvordan politiet behandler oss i Norge, gjorde noe med meg som menneske. Jeg mistet troen på trygghet i verdens tryggeste land, Norge.»

Det sier Taibeh om hvordan det føltes da politiet ville uttransportere henne og familien i 2014.

Den gang var Afghanistan ikke trygt, og i dag er sikkerhetssituasjonen betraktelig forverret og anerkjente organisasjoner som FN, Amnesty, Flyktninghjelpen og UNICEF sier klart at Norge bryter sine menneskerettslige forpliktelser ved å returnere mennesker til Afghanistan.

Den norske regjeringa med Erna Solberg i spissen prater med fine ord om kvinners rettigheter og viktigheten av jenters utdanning, men i praktisk politikk ser man absolutt ingenting av dette. Oppe på sin høye pidestall sitter Erna, og ser at de jentene hun påstår å bry seg om, er de samme jentene hun ofrer for løgnen om "trygge" Afghanistan.

Ved å undertegne FNs Flyktningkonvensjon har Norge bundet seg til å samarbeide med FNs flyktningeorgan (UNHCR). Anbefalinger fra UNHCR burde vært retningsgivende for norsk asylpraksis, men idag har man en returpraksis som strider mot UNHCRs anbefalinger, og til og med mot plikten om å samarbeide med organisasjonen.

Norsk asylpolitikk består av en kjede av systemfeil som har sitt utspring i politikernes signalpolitikk og strekker seg langt inn i utlendingsforvaltningen og såkalte “uavhengige” Landinfo. Da en afghansk familiefar som hadde blitt deportert fra Norge ble skutt og drept i Kabul for ett år siden, mente UNE de hadde gjort en forsvarlig vurdering av beskyttelsesbehovet og sikkerhetssituasjonen ved retur. Men nei, det var ikke forsvarlig og det var ikke trygt. Tre barn mistet sin pappa. Var det dette som var forsvarlig og barnas beste?

Menneskelige hensyn og menneskerettslige forpliktelser forsvant i et politisk spill hvor sårbare mennesker blir ofret for signalpolitikk og måltall.

Samtlige som har lest vedtak for afghanske asylsøkere ser den politiske påvirkningen som gjennomsyrer alle beslutninger; de velkjente innvandringsregulerende hensyn, og med Norges selektive bruk av landinformasjon i asylbedømmelsene står man igjen med et land som helt åpenlyst bryter menneskerettighetene.

“Vi lytter til regjeringen når det gjelder sikkerhetssituasjonen,” sa Aps stortingsrepresentanter i fjor høst, og gidde dermed sin fulle støtte til regjeringen i stemmegivningen hvor det ble votert over midlertidig stopp i Norges ulovlige returer til Afghanistan.

Menneskelige hensyn og menneskerettslige forpliktelser forsvant i et politisk spill hvor sårbare mennesker blir ofret for signalpolitikk og måltall.

Vi har ikke råd til å miste våre naboer, våre venner og vår medmenneskelighet.

Hvordan kan vi stå igjen som historiebærere når vi ser hvordan søsknene Yasin, Ehsan og Taibeh behandles av den norske stat.

Det er en skammens tid i Norge, er dette historien vi skal fortelle videre til våre hva barn?

Abbasifamilien fortjener en rettferdig asylbehandling basert på prinsippene i Flyktningkonvensjonen, ikke en vurdering hvor såkalte innvandringsregulerende hensyn til enhver tid trumfer de menneskelige hensyn.

Vi har ikke råd til å miste våre naboer, våre venner og vår medmenneskelighet.

Ask Håkon Ebeltoft, Roald Arentz, Rødt Trondheim

Familien har sitt hjem her i Trondheim.

#AbbasiStays