KAF - venstresidas nye klimavinner?

Guro Lystad og Haakon Riekeles fra WWF og Civita skrev i Klassekampen 7. oktober et innlegg med tittelen «Vi elsker miljøavgiftene!» Langt på vei er jeg enig i det de sier.

Norge er slettes ikke i rute til å nå vår forpliktelse om å kutte 50 prosent av klimautslippene våre innen 2030. Skal man oppnå dette er man, som forfatterne skriver, helt avhengig av å legge en avgift på utslippene. Det blir mer og mer åpenbart at gulrøtter ikke er nok. Det må også bli dyrere å forurense.

Mot slutten av innlegget kommer forfatterne inn på problematikken med at en del slike avgifter rammer usosialt. Erfaringene med De gule vestene i Frankrike viser tydelig hva som skjer om avgiftene rammer arbeidsfolk hardere enn de privilegerte. Nyliberal miljøpolitikk for de rike vil før eller siden umuliggjøre enhver miljøpolitikk overhodet.

Det er derfor befriende å se at forfatterne foreslår det som er et opplagt steg i riktig retning, nemlig karbonavgift til fordeling (KAF). Tanken bak KAF er enkel: legg en avgift både på produksjon av karbon i seg sjøl, samt på importerte varer basert på disses karbonavtrykk.

Denne avgiften bør være stigende år for år med sikte på å fase ut bruken av fossil energi. Det viktigste tiltaket vil likevel være at avgiften hver måned betales tilbake til alle voksne statsborgere i form av et flatt beløp rett inn på konto. Beregninger fra USA hvor denne ideen er mer undersøkt, viser at en slik ordning vil innebære en klar omfordeling fra rik til fattig.

«En slik ordning vil innebære en klar omfordeling fra rik til fattig.»

De største forurenserne er nemlig ikke vanlige arbeidsfolk. Undersøkelser viser dessuten at ordninga ville vært uhyre populær. Hele 67 prosent av amerikanske velgere, inkludert 49 prosent av dem som stemmer republikansk, sa seg positive til en klimaavgift som innebar penger tilbake på konto. Folk flest ser alvoret og at noe må gjøres. Problemet oppstår når klimaavgiftene i realiteten oppleves som kamuflert avgiftspolitikk for å skjerme de rike.

En fordel med KAF i motsetning til det diskrediterte systemet med klimakvoter, er dessuten at KAF er mulig å innføre i enkeltstater. Eksport til land som selv ikke har innført KAF, vil kunne fritas for avgiften inntil de aktuelle landene innfører den. Da er det disse som vil har rett til å høste inn avgiften.

Gjennom at det igjen blir lønnsomt med mer industri også i høyinntektsland, vil KAF dermed kunne bli et viktig verktøy også for målsettinga om arbeid til alle.

Slik jeg ser det, burde KAF vært sjølve kjerna i venstresidas miljøpolitikk. Per i dag har både Rødt, SV og MDG vedtatt forskjellige varianter av den, og det samme har Naturvernforbundet.

Det gjenstår å se om også forbund i LO får diskutert dette. I så fall vil det være naturlig om også Arbeiderpartiet og Senterpartiet begynner å snuse borti ordninga – et godt kompromiss å ta utgangspunkt i for ei ny rødgrønn regjering.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen onsdag 9. oktober 2019.