Leserinnlegg: Nei til klima, ja til diesel

Leserinnlegg skrevet av Victor Okpe, Marta Paciorrkowska og Tom Kuyken Kjærstad etter medlemsmøtet 13.04., og publisert i forkortet versjon i Klassekampen 24.04.2026 . Her følger uforkortet versjon:

«Verden må øke tempoet i klimaarbeidet hvis vi skal nå målene i Parisavtalen», sa statsminister Jonas Gahr Støre i november 2025. Men alle som følger med på politikk skjønner at det alltid er ei anna krise som er verre og mer akutt. Akkurat nå er det klimaets rake motsetning, fossilt drivstofforbruk, som er i krise og skal reddes fra avgrunnen.

Et flertall på Stortinget, inkludert vårt eget parti Rødt, har vedtatt å bruke 6,7 milliarder på å redde nasjonens evne til forurensing. Fortellingen, godt hjulpet av blant annet dieselbrølet, er at dette er et prissjokk som vil ødelegge for folk og næringsliv. Dermed må vi simpelthen kutte i avgiftene.

Underforstått er det at folk flest og bedrifter har like interesser og behov, men slik er det ikke. Folk flest trenger diesel for å komme seg rundt. Bedrifter derimot er ikke personer, og har kun ett behov: mest mulig profitt.

Det er beleilig for Dieselbrølet, hvis initiativtaker tjener 1,3 millioner i året, men vi mener det ikke er bra for alle oss andre. Vi kan nemlig løse klimakrisa og sørge for at folk flest får kommet seg rundt - med kollektivtransport og elbil til de som trenger det. For bedrifter som ikke vil eller evner å omstille seg fra fossil til grønn drift, fins det dermed ingen minnelig løsning. Å skyve arbeidere foran seg når man vil at staten skal redde bedriften fra sin egen fossile infrastruktur er selvsagt bedre enn nye investeringer (grøss!) eller konkurs (gru!).

Arbeiderklassen, arbeiderklassen, arbeiderklassen?

Ved å støtte dieselavgiftene har dermed Rødt ikke bare utvist klimablindhet, som de sier til medlemmene: «dette handler for Rødt ikke om klimapolitikk, men om at ekstremt høye drivstoffpriser rammer arbeidsfolk, landbruket, fiskeriene og kollektivtransporten over hele landet.» Partiet har også utvist klasseblindhet.

Denne avgiftsstøtten er en direkte overføring av penger fra staten til kapitalen (via arbeiderklassen). At i denne omgang består kapitalen også av små bedrifter og enkeltmannsforetak, endrer ikke mye. Bedrifter vil som alltid bruke lave priser til å maksimere forbruket. I bytte får arbeiderklassen fortsatt dieselavhengighet.

Samtidig er det en politikk for fortsatt krise. Inntil videre merker det rike Europa bare prisproblemene, men prisene gjenspeiler en reell knapphet. Og avgiftskutt øker forbruket, særlig fra bedriftene.

Den løser ikke avhengigheten av diesel i økonomi og i arbeiderklassen.

Ny kurs

Vi mener at vi på den sosialistiske venstresida både kan og bør komme med noe bedre. Vi skal ikke redde fossilkapitalen, men sikre at arbeiderklassen har transportmuligheter og ikke blir rammet av dyrtid, og samtidig flytte oss ut av fossilalderen. For å støtte rammede husholdninger og avvikle fossilkapitalen foreslår vi følgende tiltak som en start på å bruke de 6,7 milliarder (eller mer).

Som umiddelbare tiltak for å bøte på dyrtida bør staten gi direkteoverføringer til husholdningene, og samtidig kraftig redusere prisene på kollektivtransport. Ved reell drivstoffmangel bør staten overta deler av transportsektoren for å sikre transport av mat og medisiner.

Samtidig bør man begynne med tiltak for en varig omstilling. Kollektivtransporten, særlig i distriktene, må bygges ut mer. Man bør støtte overgang til elbil der kollektiv ikke er et alternativ. Jernbanen bør bygges ut for å ha kapasitet til å flytte folk og gods.

En levende arbeiderklasse krever en levende klode. Slik venstresiden holder på i dag, betviler vi om noen av de to vil klare seg. Kanskje bør vi heller kjempe for et klimareparasjonsfond som deltagerne i klimabrølet må sponse som bot for denne absurde misbruken av vårt felles klimabudsjett, der pengene går til de som rammest hardest i denne saken - arbeiderklassen i det glohete sør.