Grønt og Rødt i miljøpolitikken

Høyre og Arbeiderpartiet - “ olje- og EU-partiene“ - er pinlig klar over at velgerne bekymrer seg for katastrofen som vil ramme oss, dersom ikke vår generasjon snur utviklinga. Og de er ubeskjedne nok til å sanke stemmer på det grønne skiftet.

Hvis vi ser bort fra SV, som har arvet hovedansvaret for den sosialdemokratiske «miljøprofilen», er det tre partier som forfekter hver sin strategi for det grønne skiftet. På den ene fløyen finner vi det ultraliberalistiske Venstre, som vil åpne slusene for næringslivet i den grad at enkelte plasserer partiet til høgre for regjeringspartiet Høyre. I praksis blir EU-prosjektet for "fri flyt» av arbeidskraft og kapital fremmet like ihuga av Venstre, som av Høyre og Arbeiderpartiet.

Forholdet til EU er en avgjørende faktor for Norges mulighet til å løyse miljøproblemene og skape et grønt skifte. Det norske folket har som kjent sagt nei - ikke bare en gang, men to ganger. Likevel greide Gro Harlem Brundtland, som daværende regjeringssjef og leder av Arbeiderpartiet, å skaffe flertall på Stortinget, slik at vi kom inn, som medlem av EØS. Derfor er landet vårt forpliktet til å sikre de fire frihetene: Fri bevegelse av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester.

Vi merker oss at Miljøpartiet de grønne ikke tar stilling til EU/EØS, enda MDG er det alternativet i den norske partifloraen som klarest og mest entydig profilerer seg slik partinavnet tilsier, som miljøparti. De grønne poengterer at EU i enkeltsaker har framstått med vel så progressive miljøbeslutninger, som det norske regjeringer har gjort. Partimedlemmene ønsker først og fremst å være miljøfokuserte. De nekter å bevege seg inn i de tradisjonelle blokkfeidene mellom høgre og venstre. MDGs linje faller i så måte sammen med Venstre, som heller ikke tar stilling til EU/EØS og definerer seg ut av "blokkene» ved å kalle seg «sentrum».

Dermed er vi ved det tredje miljøpolitiske alternativet: Hva er partiet Rødt sin miljøpolitikk? La oss begynne med et motspørsmål: Hva er det som driver samfunnsutviklinga mot miljøkatastrofe? I tabloid form kan det uttrykkes slik: Det er den vestlige verdens energibehov, som spiller ball i hatt med den norske oljeøkonomien. Fra tidlig på 1970-tallet har norske regjeringer vært svært ivrige etter å selge olje og gass. Oljehandelen har brakt inn enorme profitter og bl.a. resultert i verdens største fond, populært kalt «Oljefondet». (Formelt bærer fondet et absolutt løgnaktig navn, nemlig Statens pensjonsfond utland).

I dag er situasjonen sånn at «Vesten», dvs. USA og EU, «forventer» av oljenasjonen Norge, at den stiller opp, og sørger for at Vest-Europa ikke blir avhengige av gass fra Russland. Landet vårt er fullt ut innlemmet i EU/Vesten (enda vi ikke har en eneste representant i EU-parlamentet). Landets regjeringer har vårt mer enn lojale. Den sittende regjeringa lar seg villig «tvinge» til å åpne nye olje- og gassbrønner stadig lengre mot nord. Tvangen er strukturell og underliggende, men ikke desto mindre reell.

Den strukturelle tvangen synes ikke, med mindre den blir utfordret, men det skjer ikke fordi regjeringspartiene - olje- og EU-partiene ønsker denne politikken. Bak en miljøvennlig fasade, har samtlige regjeringer sørget for å realisere kapitalens frislipp, i praksis. «Miljøpartiet» Venstre er, om mulig, enda mer gira på fristilling, enn Arbeiderpartiet og Høyre, og partiet har møtt alle EU-pakkene som fremmer denne politikken, med åpne armer. Men på papiret står partiet for såkalt vern mot "petroleumsaktivitet, inkludert seismikkskyting utenfor Lofoten og Vesterålen, på Mørefeltene og Tromsøflaket, og i kystnære havområder utenfor kysten av Sørlandet og Finnmark.»

Dessverre er det bare Rødt som peker ut den underliggende dynamikken, som i effekt fører til rovdrift på ressurser og ødeleggelse av miljøet. Uavhengig av olje- og EU-partienes programerklæringer dreier det seg om en dynamikk som drives og styres av økonomiske strukturer som samlet går under betegnelsen kapitalisme. Kapitalismen er et totalt samfunnssystem, som bare kan utfordres, eller begrenses gjennom tiltak som regulerer kapitalens bevegelser. Et eksempel på regulerende tiltak er forbud mot nye oljebrønner i nord, et annet er massiv beskatning av kapital.

Det liberale partiet Venstre vegrer seg mot det meste som kan kalles regulering av kapital. MDG har til tider stått fram med klare krav om regulering og har med sin politiske praksis bidratt til en snev av grønt skifte i bykjerna i hovedstaden. Derfor kan jeg ønske MDG velkommen over sperregrensa. Partiet Venstre var progressivt i et tidligere århundre, nå har det har utspilt sin rolle.

Men i vår tid er det Rødt som står mitt hjerte nærmest, fordi det er det eneste partiet som henger bjella på katten. Partiet vil bygge et fellesskap av organisasjoner og folkelige bevegelser som stiller krav til Stortinget om å vedta kapitalregulerende tiltak - tiltak som sikrer naturens tålegrenser og dekker befolkningens viktigste behov. Ofte vil det dreie seg om helt andre tiltak, enn de som gir kapitalen størst utbytte.

Fagbevegelsen og miljøorganisasjonene må være drivkrafta i denne prosessen, som skal lede oss mot et samfunn frigjort fra "friheten» til å drive rovdrift på ressurser og arbeidskraft. Men se opp!! Multimilliardærene og deres støttespillere liker ikke dette, vær forberedt på ufine mottiltak...

Tor Sundheim, Rødt Oppland