OBS!

Denne saken er flere år gammel. Innholdet kan være utdatert.

Global apartheid

«Slik jeg ser det, fremstår en miljøpolitikk basert på kvotehandel som en slags global apartheid-politikk, der de rike landene skal få legge beslag på en stor del av verdens ressurser og stå for en stor del av verdens klimagassutslipp, mens de fattige landene skal ta belastningen med å "redde kloden". Tanken om at vi i stedet for egne kutt skal kjøpe klimakvoter fra fattige land er dypt reaksjonær», skriver leder i Rødt, Torstein Dahle, i en kronikk i Dagsavisen i dag.

Artikkelen er en forkortet versjon av Dahles bidrag til debattboka Kan hende det gjelder å redde vår jord som i disse dager gis ut på Manifest Forlag.

Kjøp boka hos hos Manifest Forlag.

av Torstein Dahle, leder i Rødt og førstekandidat for Rødt Hordaland

Det har vært gjentatt til det kjedsommelige, men det er fortsatt like viktig å si det: Verden står foran en klimakatastrofe, som bare kan forhindres hvis utslippene av klimagasser reduseres drastisk. Det var med dette i tankene Jens Stoltenberg april 2007 entret talerstolen på Arbeiderpartiets landsmøte. En usedvanlig stolt Stoltenberg kunngjorde at Norge fram til 2020 forpliktet seg kutte klimagassutslippene med 30 prosent. Reaksjonen på talen var overveldende, med stående applaus i alle kanaler. «Karbonnøytralt Norge innen 2050», overoppfylling av Kyotoavtalen og 30 prosent kutt fram til 2020 – dette var håndfaste mål! Det de fleste overså, var at talen også inneholdt viktige presiseringer: Målene skal oppfylles «gjennom betydelig innsats hjemme og ute». Stoltenberg roste «systemet for miljøtiltak på tvers av landegrensene» og oppfordret Norge til å «ta ansvar for å redusere utslippene» gjennom å sørge for lavere utslipp «et annet sted». Det var altså ikke egne kutt, men kjøp av klimakvoter som gjorde at Stoltenberg kunne framstå handlekraftig og klimaengasjert.Ideen bak kvotehandel er enkel. Gjennom kjøp og salg av utslippskvoter vil markedskreftene sørge for at klimakuttene tas der det er billigst og mest effektivt. Dermed slipper rike land som Norge å gjøre smertefulle klimakutt hjemme, og politikerne kan lene seg tilbake og la markedets usynlige hånd løse klimautfordringene. Forlokkende? Naturligvis. Men bak fasaden finnes det flere alvorlige feil med kvotesystemet.

Kampen mot den globale klimatrusselen gjør det nødvendig med internasjonale avtaler, der landene som står for hovedtyngden av utslippene, må forplikte seg til konkrete minstemål for sine utslippsreduksjoner. Slike mål kan vi for så vidt kalle kvoter, men dette er et begrep som lett leder tankene i feil retning: med kvote tenker vi på en rettighet til utslipp – en rett til å holde utslippet oppe på et visst nivå.

Det er akkurat det som skjer når man innfører handel med disse kvotene. Kjøperen skaffer seg en rett til å øke sine utslipp utover det han har fått tildelt. Den avtalte forpliktelsen til å holde utslippene innenfor en viss ramme blir dermed verdiløs: Ved å innføre mulighet for kjøp og salg av klimakvoter har man utviklet et nullsumspill der utslippskutt et sted muliggjør økte utslipp ett annet sted. Dermed blir selve kvotehandelens logikk bakvendt.

Den 13. mai 2008 presenterte Statistisk Sentralbyrå (SSB) i samarbeid med Statens Forurensningstilsyn (SFT) foreløpige tall for norske klimagassutslipp i 2007. Da hadde det gått 13 måneder siden Stoltenbergs tale på AP-landsmøtet. Overskriften på SSBs melding var: «Utslipp av klimagasser 1990–2007. Stor økning i klimagassutslippene.» SSB rapporterte at «I 2007 var Norges samlede klimagassutslipp på om lag 55 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Regjeringens framskriving antyder at Norges utslipp kan komme til å øke til 58,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010.”

Slike dystre spådommer fikk ikke SSB til å konkludere med at vi må treffe ytterligere tiltak for å få ned klimagassutslippene, men derimot at Norge «får behov for kvotekjøp i størrelsesorden 42 millioner tonn for hele perioden 2008–2012». Slik er kvotehandelens logikk.

Når man innfører handel med klimakvoter, blir menneskehetens totale utslippsmuligheter privatisert. Den som har mye penger, kan kjøpe mange kvoter. Den som har lite penger, ligger dårligere an. I bedriftenes regnskaper føres klimakvoter opp som verdifulle aktiva. Synet på omsettelige utslippskvoter som eiendeler har også slått inn i den norske statsadministrasjonen. Ordet «klimaformue» brukes allerede av både Miljøvern- og Finansdepartementet.

Men kvotehandel har også en moralsk side. Slik jeg ser det, fremstår en miljøpolitikk basert på kvotehandel som en slags global apartheid-politikk, der de rike landene skal få legge beslag på en stor del av verdens ressurser og stå for en stor del av verdens klimagassutslipp, mens de fattige landene skal ta belastningen med å ”redde kloden”. Tanken om at vi i stedet for egne kutt skal kjøpe klimakvoter fra fattige land er dypt reaksjonær. Kvotehandel vil aldri føre oss til målet om sterk reduksjon i hele klodens klimagassutslipp, ettersom disse landene slipper ut lite per innbygger, mens verstinglandene kan fortsette som før. Kronargumentet for slike kvotekjøp er at det er billigere å gjennomføre utslippsreduserende investeringer i fattige land med lave lønner. Dermed vil det å bruke pengene i slike land gi større utslippsreduksjoner enn hvis vi brukte de samme pengene hos oss. Resonnementet er preget av apartheid-tankegang: Fordi vi har høyere levestandard, er kostnadene høyere hos oss. Selv om det er vi som er klimaverstingene, skal vi altså betale fattige land for å ta utslippsreduksjonene i stedet for oss, fordi de er fattige og lavtlønte.

Menneskeheten kommer ikke i mål uten et forpliktende avtalesystem som omfatter hele kloden. Grunnplanken i et slikt avtalesystem må være at den rike delen av verden må ta mer enn sin andel av utslippskuttene. Dette er nødvendig for at fattige og lite utviklede land skal kunne foreta den utslippsøkningen som tillater dem å oppnå samme levestandard som oss. I tillegg bør rike land bidra økonomisk og teknologisk overfor fattige land for å gjøre det lettere for dem å utvikle levestandard og produksjon med minst mulig økning av klimagassutslipp. I spørsmålet om egne utslippsreduksjoner kontra utslippsreduserende tiltak i fattige land er det ikke snakk om enten-eller, men om både-og.

Norge må endre sin klimapolitikk fullstendig dersom vårt bidrag skal få det nødvendige omfang og den nødvendige innretning. Sporet den rødgrønne regjeringen har gitt seg inn på, og som min motdebattant Heikki Holmås forsvarer helhjertet i debattboka Kan hende det gjelder å redde vår jord (Forlaget Manifest) som utkommer i dag, er et blindspor som må forlates. I stedet for å satse på kvotekjøp må regjeringen ta kuttene der det virkelig monner, ved å bremse utvinningstempoet i oljeindustrien. I første omgang handler det om å si nei til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Artikkelen er en forkortet utgave av Dahles bidrag i debattboka Kan hende det gjelder å redde vår jord. Om venstresida og miljøpolitikken (Forlaget Manifest) som utgis i disse dager.