Simone De Beauvoir

Den filosofiske rangeringen ble bekreftet på muntlig eksamen, kort tid etter konfrontasjonen i Luxembourgparken. Sartre ble rangert som nummer en, De Beauvoir som nummer to. Man kunne godt bli nummer to på denne skolen uten å være annenrangs. Da hadde man plassert en del pompøse unge menn trygt bak seg. Hun var glitrende flink, sensorene var usikre på plasseringen, Sartre gikk foran fordi han var djervere, mer ”original.” Kanskje var hun utsatt for et mannssjåvinistisk komplott, kanskje ikke.

Mye viktigere enn som så, var den verdenshistoriske politiske rolle de begge spilte. Allerede i 1929 var de begge antifascister og anti – imperialister. Men de var unge bohemaktige småborgere, de kom fra beskytta forhold og følte ikke at de måtte søke et kollektiv for felles kamp. De trodde at flinkheten og kjærligheten skulle ta vare på dem. Hitlerismen skulle gå nedenom , kolonialismen skulle ta slutt og at de hadde alle muligheter foran seg.

Livet skulle bli eventyrlig, rikt, men tøft og opprivende for dem begge. Beauvoir skulle oppleve å bli skjelt ut for å ikke være politisk nok når hun var feminist og ikke feministisk nok, når hun beveget seg inn på den politisk revolusjonære agendaen . Hun ble også beskyldt for å ikke ha nok filosofisk tyngde, men bare lene seg på Sartre. Memoarlitteraturen ble hevdet å mangle litterær substans. Hun ble beskyldt for å være for kvinnelig, emosjonell og ubalansert, samtidig som hun stadig ble æreskjelt for å mangle grunnleggende kvinnelige instinkter. (Hun valgte å ikke få barn.) Hun skrev et kapittel om moderskapet i andre bind av ”Det annet kjønn”, som ikke akkurat egner seg til opplesning julaften.

Hun er fortsatt ”den andre”, i manges øyne. I år er det hundre år siden hun ble født. Det franske sosialdemokratiske magasinet, ”Le Nouvel Observateur”, smørte opp på forsida et rompebilde av Beauvoir, knipset privat når hun steller seg etter et bad. Oppegående folk i Frankrike ble forbanna og framholdt: ”Dette hadde aldri skjedd med Sartre.” I Norge , hvor vi har en sosialdemokratisk avis ved navn , Klassekampen, fikk vi et illustrerende eksempel på akkurat dette. Der ble det samme nakenbildet trykt på forsida. Da Sartre ble 100 – års – minnet 21. juni 2005, ble det trykt et meget seriøst portrett over hele forsida.

Beauvoir gikk konkret og beinhardt inn i en rekke politisk brennbare saker samme med Sartre, men hun reiste også alene i USA og skrev sviende reportasjer om degenereringen i den amerikanske kapitalismen. Ved et slikt høve, i 1947 rett etter utgivelsen av hovedverket, ”Det annet Kjønn”, traff hun tøffingforfatteren og kommunisten, Nelson Algren. De skulle innlede et 17 år langt kjærlighetsforhold,denne lidenskapen døde nok aldri helt. Simone er gravlagt med Algrens ring på hånda. Da hadde Algren vært i grava i fem år allerede og de siste åra var de bitre uvenner. Han godtok hennes åpenhjertighet når han ble portrettert i ”Mandarinene ”, alias Lewis Bogan, boka ble dedikert til Algren. Verre ble det , da boka, La Force des choses, kom i 63. (Ikke oversatt) Bruddet var et faktum.

Man kommer ikke utenom en beskrivelse av Beauvoirs hovedverk, ” Det annet kjønn”. Ei svært viktig bok, etter min mening. Den plasserer henne uten tvil som en av verdens viktigste feminister gjennom tidene. Men det er noen dilemmaer med disse superglupe franskmennene, man blir riktignok glupere selv av å jobbe med verkene deres. Men lesinga fordrer litt stahet, for den leser som er uvant med intellektuell sjargong. Enda er Beauvoir langt mer lettlest enn Sartre. Også finner man innsikter hele veien, som man kan plukke med seg, selv om man ikke forstår alt. Det er ikke like enkelt med Sartre. Jeg anbefaler faktisk å begynne med Beauvoirs memoarlitteratur, som er lettlest og medrivende, for eksempel : ”En veloppdragen pikes erindringer”, ”Mandarinene” og ”Moden alder.” Som introduksjon til eksistensialismen kan man lese Sartres, ”Eksistensialismen er en humanisme” og selvsagt Dag Østerbergs, ”Jean Paul Sartre” fra 92. (Fins i pocket, på Gyldendal.)

Men altså, ”Det annet kjønn”. Den kom i 1946 og ble en sensasjon. Den solgte i 22000 eksemplarer de to første ukene. Beauvoir ble skjelt ut etter noter i det patriarkalske borgerlige establishment. Det hun nemlig gjorde, var å angripe kvinnemytene om kvinners naturlige plass i samfunnet. Det vil si hele den patriarkalske ideologi som henviser kvinnen til å gå i løpestreng mellom kjøkkenet, krybba og ektesenga. Dette er altså 62 år siden, det var ikke noen spøk å utfordre mytene som ble brukt til å holde de katolsk – intellektuelle patriarkenes hustruer i tekkelig representativt modus. Og kanskje attpåtil gi dem griller i hodet. Beauvoir bruker begrepene fra eksistensialismen, som er grundig gjenomarbeidet i det første av Sartres to hovedverk, ”Væren og intet”. Det går omtrent sånn: Påstanden er at mennesket er fritt og kan derfor bruke livet sitt til hva det vil. Spørsmålet er, hvordan kan man argumentere for dette? Jo. Bevisstheten, der valgene starter, er ikke bare et forhold til omgivelsene, men også til seg selv. Valgene gjøres ikke fordi man er hva man var.

F.eks reiste ikke ”Idol – Kurt” rundt og sang ”Halleluja”, fordi han var ”Idol – Kurt”, men fordi han valgte å gjøre det. Han kunne like gjerne ha blitt omreisende predikant på Vestlandet. Riktignok spiller det Beauvoir/Sartre kaller faktisiteten (betingelsene i situasjonen) en viss rolle. F.eks ville sannsynligvis undertegnede ha falt kraftig igjennom som ”Idol – Bjarte” og om mulig enda verre som ”Predikant – Bjarte”. Da får jeg håpe det faller heldigere ut at jeg sitter og skriver denne artikkelen. Hva med jenta? Hva med politikken? Jenta ved kassa i supermarkedet kan velge å gå med i en fascistisk gruppe. Som arbeider kan hun også velge å tro at partiet Rødt eller DNA, ”Tjen Folket” eller til og med Frp har løsningen. Er årsaken i alle disse tilfellene, at hun er ei underbetalt jente i en riking – eid butikkkjede, som soper inn milliarder på verdiskapningen til henne og hennes arbeidskamerater? Selvsagt ikke, velger hun å bli fascist i Norgespatriotene, så velger hun å alliere seg med arbeiderklassens verste fiender og sine pakistanske og somaliske arbeidskameraters dødsfiender. Hvorfor gjør hun dette? Fordi hun velger det. Hvorfor sier hun at det er fordi hun er norsk, hvit og stolt og har ariske gener? Jo, fordi det er et selvbedrag hun trenger for å ikke spy av seg selv . Men vi må, med Beauvoir/Sartre også være strenge andre veien. Velger hun å organisere seg revolusjonært fordi det er materielt logisk å kjempe mot å bli utnyttet av kapitalen? Eller solidarisere seg med de tusener som dør hver dag på grunn av imperialisme? Nei det må hun slett ikke velge, men hun kan velge det. Hun kan ha en god analyse som bidrar til handlingsbetingelsene. Men valget er bliven, eller væren i det handling skjer. Betingelsene ligger på ”harddisken”,det samfunnet du lever i. Valget er tastetrykket på enterknappen. Kan man ikke da si at man er kommunist. Jo, det bør man etter min mening si, dersom man er det. Kan man si at man er kommunist ,fordi man alltid har vært det? Ikke ifølge Bauvoir/Sartre. Det å være noe ligger ikke i fortida, væren er nåtid. Det man har gjort, kan man ta i bruk, man kan til og med være stolt eller flau av det, men det man er, er nå. Det ligger i enterknappen.

Å si, jeg velger moderskapet, fordi jeg er kvinne, er etter Beauvoirs mening selvbedrag. Kvinnens angivelige natur, naturlige væremåte, har blitt brukt for å holde henne nede så lenge det har eksistert en mannssjåvinistisk ideologi. Kvinnene har selv tatt til seg dette, Jeg må si ja til den evige kvinne, den oppofrende moder, men også det hyklerske hore/madonna, slik at ikke kvinnens forankring til det hellige moderskap skal komme i veien for mannens lyster. Det mest groteske uttrykk for hykleri er omskjæring, der kulturen aksepterer moderskapet. men må fjerne de seksuelle lystene, som også er natur, slik at kontrollen kan ”kvalitetssikres”.

Altså Beauvoir, ”Det annet kjønn ” : Viktigste innsikt er som følger . Kvinnen har blitt tildelt og har selv valgt å forsvare en immanent posisjon.(Den som er den man er, til alle tider) mens mannen har hatt den skapende, utviklende, overskridende (transcendente) posisjonen. Til dette spissformulerer Beauvoir: ”Ingen er født kvinne, kvinne er noe man blir”. Altså, jenta kjøper bedraget og gjør det til sitt eget selvbedrag. Og den patriarkalske kapitalismen setter damene i arbeid på selvbedragets grunn til dårligere lønn, dårligere pensjoner og til en symbolikk som skrever i markedet som kropp, nytelsesmiddel og underholdning. Jentene druknes i markedsstasj, sladder og overfladisk tabloid kakling. Derfor begynte Beauvoir med det tradisjonelle, kvinnekampen må komme etter revolusjonen. Men hun endte opp på, kvinnekampen starter her og nå. Og kvinnekampen er også en av frontene som skal bidra til å knuse kapitalismen og imperialismen.

Det siste er et underkjent tema i dag. Paret Beauvoir/Sartre fulgte hverandre som skygger i det anti – imperialistiske arbeidet fra 1945 til Sartre begynte å bli sjuk og svekket, rundt 1975. Sartre var samlet sett mest profilert, ble mest hørt av de to. Om dette kan man si, at Sartre var mer frampå, men jeg tror ikke det. Beauvoir hadde et tyngdepunkt i feminismen, mens Sartre hadde det i anti – imperialismen. Beauvoir tok også tydeligere avstand fra stalinismen, i den byråkratisk-sentralistiske form. De mente begge at stalinismen var et eksempel på vond tro, (selvbedrag), den forestilling at man måtte kjøpe hele Stalin – pakka, med bondemassakrer, partiprosesser og det hele for å være ekte kommunist. Denne kritiske holdningen fikk de masse pepper for, fra kommunister. Beauvoir forteller om en mislykket reise til Vest - Afrika i 1950, der de ble fullstendig frosset ut av kommunistdominerte opprørsbevegelser. Ryktet hadde gått foran dem og Moskva – lojaliteten var stor. Men Sartre tok prinsipielt stilling for Sovjetunionen mot vesten under den kalde krigen og dette blir brukt mot han i hans ettermæle.

Hvis vi hopper fram til 1968. Det Beauvoir og Sartre kanskje er mest kjent for er deres rolle som intellektuelle i folkets tjeneste under mai – opprøret i 68. Studenter og arbeidere gjorde felles sak, bygde brennende barrikader og fikk det franske borgerskapet til å svette. Beauvoir og Sartre gikk synlig og offensivt inn i opprøret. Maoistavisa, ”La Cause du peuple” ble forbudt. Da gikk Sartre inn som redaktør og Beauvoir og han solgte demonstrativt avisa i arbeiderstrøkene. Myndighetene turde ikke arrestere det allerede legendariske paret. I årene framover var de begge frontfigurer for en intellektuell, maoistisk ”tjen folket” - parole og var meget sterke profiler i kampen mot Vietnamkrigen og USA – imperialismen. Denne innsatsen bør tjene som fremragende eksempler på at intellektuelle ikke behøver å søle bort livet sitt med å være borgerskapets papegøyer.

Den grunnfalske Knut Olav Åmås, nå debattredaktør i Aftenposten, satt med sin veltempererte rødvin på Kunstnernes hus i 2005 og erklærte at Sartre ”slikket diktatorens (Stalins) støvler.” Hvor hadde han denne vendingen fra? Jo, fra den usannsynlig bedritne Bernhard Henri Levy. Denne mannen var maoist under navnet Pierre Victor , så vendte han seg til Israels Gud, ble sionist og siste leveåret utnyttet han sitt vennskap med Sartre og dennes adoptivdatter Arlette Elkaïm.

Levy isolerte den dødssjuke og blinde Sartre fra Beauvoir og andre venner. Så satte han seg ved hans sjukeleie, tok notater og kalte ordene han la i Sartres munn, for hans ”testamente”. Elkaïm hadde fått rettighetene til Sartres arbeider, noe hun i samarbeid med Levy, offensivt utnyttet. Beauvoir ble skjøvet vekk på en rå og ydmykende måte. Men spillet var for åpenbart. Det ble i stor grad gjennomskuet av det intellektuelle Frankrike. Om den smellvakre, men kyniske Elkaïm, sa man at ”dådyret var blitt til en gribb”

Var så Sartre og Beauvoir selv uten selvbedrag?

Etter min mening nei, hvem er vel det. Jeg tror at ”pakten”, vi er sammen , men kan elske andre, kostet mye. Som ihuga Sartre – fan, beklager jeg å innse at denne ordningen passet Sartre mye bedre enn Beauvoir. Hun levde jo ut de samme tingene, men kanskje med dypere alvor. Hun hadde lengre og mer seriøse bi – relasjoner. Men Sartre var på en måte hennes ulykkelige kjærlighet. Det kan virke som om Sartres ulykke var at han ikke kunne nås og Beauvoirs ulykke var at hun ikke kunne nå Sartre.

Visst framhevet Sartre Beauvoir, som sin utvalgte og hennes mange publikasjoner om Sartre taler for seg selv. Likevel de hadde et slags intimitets og nærhetsproblem med hverandre og var hverandres ulykkelige, men uunnværlige kjærlighet.

Var hun så dama til Sartre? Hun var nok det og det ville hun også være. Men hun lot seg ikke plassere og slett ikke dupere. BARE dama til Sartre var hun definitivt ikke. De sa det begge og de må ha ment det : Vi var av samme slag.

Det fantes bare en Sartre og en Beauvoir. Men når det gjelder å skaffe seg kunnskap som teller , ta stilling, være lojal med kamerater og knuse makta, da ligger kun ”enter – knappen” mellom oss og friheten.