OBS!
Denne saken er flere år gammel. Innholdet kan være utdatert.
Et uavhengig Kosovo?
Kosovos uavhengighetserklæring fra Serbia søndag 17.februar 2008 var like mye en avhengighetsakt til USA og de toneangivende EU-statene Tyskland, Frankrike og England.
Vi kan skjønne og støtter kosovoalbaneres kamp for nasjonale, sosiale og demokratiske rettigheter, som har pågått i årtier, også kravet om løsrivelse dersom andre muligheter ikke fantes for å oppnå disse rettighetene.
Men den løsningen som nå er valgt følger i sporene til den påtvungne oppløsningen av det tidligere Jugoslavia som ble starta opp med Tysklands press for en egenrådig EU-anerkjennelse av Slovenia og Kroatia i 1991, og den påfølgende voldelige etniske oppsplittinga av Balkan.
NATOs bombekrig i 1999 kullkasta løsninger som kosovoalbanske ledere som Rugova og Demaci jobba for på 1990-tallet: løsninger som kunne gjøre det mulig med fredelige overenskomster med Serbia og som ivaretok rettighetene til alle nasjonaliteter innenfor Kosovos grenser.
Krigen satte folkeretten til side. Uavhengighetserklæringen nå fortsetter med dette, når den egenrådig setter FN-resolusjon 1244 om Kosovos status ut av spill. Når EU nå skal rykke inn med en styrke på 2000 soldater, er det heller ikke som følge av nye avtaler mellom kosovoalbanerne og serberne eller i internasjonale organer som skal ivareta folkeretten. I stedet for å løse spørsmålet om de 200 000 serbiske flyktningene som forlot Kosovo under 1999-krigen, er det nå fare for at ytterligere flere serbere blir drevet i landflyktighet.
Det er stormaktene, især USA og Tyskland, som har diktert denne «løsningen» for kosovoalbanerne. Den vil vise seg å være like lite tjenlig for befolkningen som krigen i 1999 var og ikke bidra til å sikre en varig, solidarisk ivaretakelse av rettighetene til de ulike nasjonalitetene som bor i regionen. Den forsterker den etniske spenningen på Balkan og vil gi ringvirkninger for både Makedonia, Montenegro og, ikke minst, Bosnia. Den vil også ha følger for det internasjonale stormaktsspillet og knesetter ytterligere bruken av makt og tvang som virkemidler for å løse konflikter mellom stater. USA sikrer sin største militærbase i utlandet, Bondsteel, rett utenfor Pristina, mens EU vil måtte bære den største økonomiske byrden ved å holde oppe den ordningen på Balkan som stormaktene nå har regissert. Den ordningen som nå etableres på Balkan varsler nye konflikter, både i regionen og internasjonalt.
Norge bør kreve folkerettslige prosedyrer for en anerkjennelse og ikke løpe i hælene til USA og de toneangivende EU-landa.
Oslo, 18.februar 2008
Arnljot Ask
internasjonal sekretær i Rødt