Kommentar: Ernesto Che Guevara

På sin andre rundreise i Latin-Amerika i 1953 ble han overtalt til å reise til Guatemala for å delta i den sosiale omformingsprosessen som foregikk der under Jacobo Arbenz' regime. Dette regimet ble knust gjennom USAs intervensjon i 1954.

Det var under oppholdet der at han for første gang kom i kontakt med cubanere som hadde deltatt i angrepet på Moncada-basen . Etter invasjonen klarte ”Che” Guevara, som han nå ble kalt, å komme seg til Mexico sammen med sine cubanske kamerater.

Der traff han Fidel Castro for første gang sommeren 1955, etter at Castro var blitt løslatt og hedde måttet forlate Cuba. Che Guevara sier om dette møtet at det bare tok noen timer før Castro hedde overbevist ham om nødvendigheten av revolusjonær kamp. Han ble opprinnelig utpekt til lege for den invasjonsstyrken som i november 1956 seilte til Cuba med båten "Granma”, men under treningen i Mexico utmerket han seg med unike militæregenskaper.

Han var en av de ledende offiserene under de geriljakampene som fram til nyttår 1958/59 ble ført til Sierra Maestra-fjellene øst på Cuba, og han førte så forhandlinger med det cubanske kommunistpartiet og med rivaliserende geriljagrupper, noe som fikk stor betydning for Castros ledende rolle etter Batistas fall.

Han var kommandant i Cabana - fortet i -59, der deler av det cubanske rettsoppgjøret fant sted. Totalt ca 550 personer ble henrettet. Dette var 12 år etter det norske rettsoppgjøret, som også medførte en rekke henrettelser.

Einar Gerhardsen nektet kategorisk å benåde dødsdømte. Var han også "en blodtørstig morder?" Hva med selve svovelfyrsten, George Bush, som signerte 150 dødsdommer i sin tid som guvernør i Texas og aldri benådet noen. Var han massemorder allerede da? Eller skjedde det først med "war on terror". Eller gjelds ikke drap begått av vestlige, ”siviliserte” nato -styrker?

Che signerte 50 dødsdommer. Fidels bror, Raul, som nå er vikarierende signerte langt fler. Han var hakket tøffere enn Che, når det kom til nådeløshet.

Men hva sier CIA - sjef på denne tiden, Allen Dulles, til senatets utenrikskomité:

"When you have a revolution, you kill your enemies. There were many instances of cruelty and repression by the Cuban army, and they have the goods on some of those people. Now there will be a lot of justice. It will probably go much too far, but they have to go through with this."

Che Guevara var aktivt med på å utforme et sosialt revolusjonsprogram som kunne sikre at geriljaens seier ville føre til noe mer enn bare et nytt maktskifte på toppen. Han var en av de hovedansvarlige for jordreformen i 1959. Som nasjonalbankdirektør etablerte han total stadig kontroll over banksystemet og utenrikshandelen. Og som industriminister planla han og satte ut i livet et storstift forsøk på industrialisering og produksjonsspredning for å gjøre landet mindre avhengig av sukkerproduksjon, et forsøk som pga. de økonomiske realitetene landet var tvunget inn i, for en stor del måtte oppgis.

Han var dessuten landets mest framtredende diplomat, og foretok en lang rekke reiser til Asia, Afrika og andre land i Latin-Amerika, samt til Sovjet, USA og Kina.

Sammen med flere tredje-verden-ledere diskuterte han mulighetene for å etablere en organisasjon av alliansefrie land, men også spørsmål om nasjonal frigjøring og geriljakrig. Ved siden av det omfattende arbeidet som politisk praktiker, spille han en avgjørende rolle i den ideologiske debatten på Cuba, etter at han i juli 1960 hedde erklært at den cubanske revolusjonen hedde oppdaget marxismen gjennom sin egen praksis.

Det var særlig på to felter av denne debatten, at han engasjerte seg. Det første var i spørsmålet om internasjonal sosialistisk solidaritet, der han kom med sterke utfall mot Sovjet for mangel på slik solidaritet. Det var etter et slikt angrep i januar 1965, at han forsvant fra cubansk offentlighet. Det andre feltet for hans ideologiske engasjement var spørsmålet om oppbyggingen av en sosialistisk økonomi i overgangen fra kapitalisme. Hans grunnideer var: produksjonsøkning kombinert med politisk massemobilisering, brok av politisk-moralske stimulanser, fremfor økonomiske og det å skape et nytt -dvs. et kommunistisk - menneske.

I spørsmålet om økonomisk planlegging var han tilhenger av sterk sentralisme.
Che Guevara videreutviklet sitt internasjonale revolusjonsperspektiv i sin geriljastrategi, som hadde som mål å starte frigjøringskamper i land etter land i den tredje verden, ikke minst i Latin-Amerika. I denne strategien, som i stor grad var inspirert av erfaringene fra Cuba, røpet han en stor tro på individets rolle i historien. Han hevdet at enkeltindividet i stor grad kan skape de revolusjonære betingelser og fremskynde den revolusjonære prosessen. Hans kategoriske imperativ lød: ”Den revolusjonæres plikt er å lage revolusjon”. Dette var som musikk i Sartres ører, som utviklet marxismen nettopp i dialektikken, individ/materielle betingelser. Altså:vektlegging av ansvar og praksis.

Che’s grunnidé var at en kjerne av selvoppofrende og toppmotiverte geriljasoldater (”el foco guerillero”) med basis på landsbygda og med voksende støtte fra bøndene, skulle utvikle revolusjonen. Han utpekte det nasjonale borgerskapet i de enkelte land til den umiddelbare fienden i denne prosessen.

Che Guevara valgte Bolivia som utgangspunktet for den kontinentale frigjøringskampen, han ville sette i gang over hele Latin-Amerika. Da han begynte geriljakampen der i november 1966, hedde han vært sporløst forsvunnet i nesten to år, og ryktene om ham hedde florert. Men denne geriljakampen ble et taktisk feilgrep, bygd på helt urealistiske forestillinger både om mulighetene for å oppnå støtte og om fiendens svakhet. Den bolivianske virkeligheten viste seg å være helt forskjellig fra den cubanske ti år før.,

I Bolivia er det gruvearbeiderne på høyslettene som utgjør den revolusjonære hovedkraften, mens bøndene jevnt over er konservative. De viste seg også å være lite motivert for geriljakamp. Forsøkene på å forene venstrekreftene i landet i en politisk front mislyktes. Og med god hjelp av fra CIA - personell som hadde høstet erfaring l Vietnam, viste den bolivianske hæren seg effektiv nok til å knuse geriljastyrkene.

Den 8. oktober 1967 ble styrkene omringet og tatt til fange, og dagen deretter ble Che myrdet. Nest etter Castro, var han den person som sto bak bak den eneste sosiale og politiske revolusjonen i Amerika til nå, både som militær, ideolog og politisk praktiker.

Hva er det Brecht sier om dialektikken?

Ros av dialektikken

Urettferdigheten går i dag trygt omkring
Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.
Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.
Ingen stemme overdøver maktens stemme
Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.
Men blant de undertrykte sier mange :
Det vi vil går aldri.

Den som lever skal ikke si: aldri!
Det sikre er ikke sikkert.
Det som er forandrer seg alltid.
Når de mektige har talt
tar de avmektige ordet.
Hvem våger å si:aldri?
Hvem bestemmer at det fins undertrykkelse?
Det er vi!
Hvem bestemmer om den skal slutte?
Også vi!


Du som er slått ned, reis deg!
Du som har tapt, kjemp!
Du som har forstått din tilstand:
Hvordan kan du holde den ut?
For de beseirede av i dag
er de seirende av i morgen.
Og aldri blir: Nå i dag.



Bertolt Brecht dør 14. august 1956. På samme tid sitter Che og Fidel i Mexico og planlegger raidet med Granma.

Selv er jeg seks uker gammel og suger pupp oppe i Ålesund.


I dag er det førti år siden Ches siste dag.



Kameratslig hilsen Bjarte Møller Bjørge.

http://cheguevara.blogg.no/

Che var mer enn væpna idealist - bakgrunnsartikkel av Olaf Svorstøl Sierralta, trykt i Klassekampen til 30-årsdagen for Ches død. (Pdf-fil, 875 KB)

Kilder:

Pax leksikon, Vegard Bye

Richard Gott: Cuba - a new history

Brecht-diktet er i Georg Johannesens gjendiktning.

Volker Skierka: Fidel Castro