Den ukjente skatten

Publisert 30. august 2007 20:40

Kronikk av Erling Folkvord
(Trykket i VG 30.8.2007)

Skattepolitikken er vel det saksfeltet der rikspolitikere kan snakke mest tull på TV uten å bli motsagt. Senterpartiets forslag om nye skatteregler for rederiene betyr at staten skal ettergi en skattegjeld på mer enn 18 milliarder kr. Ifølge Dagens Næringsliv har Ap stor sans for dette, men ingen vil bekrefte det rett før et valg.

Professor og skatteekspert Ole Gjems-Onstad hadde så altfor rett da han skrev at ”usannhetene om skattesystemet fra toppolitikere – det er et problem” (VG 10. august).

Han beskrev null-skatten for de superrike som Stortinget vedtok i november 2004, og påpekte at ”jo rikere du er, jo større beløp skal skattes med null.” Dette er i dag en del av den rød-grønne regjeringas skattepolitikk.

Han kunne føyd til: ”Når renta stiger, økes beløpet som skal beskattes med null”. Denne særnorske regelen er nemlig så viselig ordna at de skattefrie inntektene øker i takt med renta. I fjor var et aksjeutbytte på 2,1 prosent fritatt for skatt. Gjems-Onstad regner med at årets skattefrie aksjeutbytte blir 3,5 prosent. Renteøkninga som ruinerer mange som har høye boliglån, betyr mer skattefritak for de aller rikeste. Renta og regjeringas skattepolitikk øker klasseforskjellene.

Et par Oslo-eksempler viser hva dette betyr:

Kjell Inge Røkke kan i 2007 ta ut rundt 40 millioner kr i aksjeutbytte uten å betale skatt. Olav Nils Sunde og hans to barn, som sammen eier bl.a. Color Line, kan regne med 50 millioner skattefrie utbyttekroner. Gjems Onstad påpeker at ”det er mer enn nok til årets forbruk”.

Oslo har flest slike superrike som nyter godt av det særnorske skattefritaket som finansminister Foss (H) foreslo for tre år sia. Stortingsgruppene til Ap og Sp omfavna forslaget, uten at media fatta interesse for det. Den rødgrønne regjeringa viderefører nå Bondevikregjeringas ordning med et skattefritak som øker de sosiale forskjellene.

Om vi sammenlikner med innbetalinger til det offentlige som ikke kalles skatt, blir urettferdigheta enda tydeligere. Stortinget har gitt kommunene ”frihet” til å innføre alle slags særskatter og avgifter på omsorgs- og pleiebehov. Det kalles egenandeler. Nå må du betale dyrt for tjenester som du før fikk gratis eller nesten gratis, fordi du hadde betalt skatt. Egenandelene for kommunale tjenester har økt eksplosivt.

Enigheta blant stortingspartia er skremmende. Ei tverrpolitisk gruppe i Kommunenes Sentralforbund la for to år sia fram ei utredning om nye inntektsmuligheter for kommunene. Ingen aviser skrev om det. De var opptatt av Soria Moria-forhandlingene. Alle stortingspartia var med, og de var stort sett enige. I avsnittet om brukerbetalinger skrev de at

Mulighetene for økte inntekter er størst innenfor pleie og omsorgssektoren. Det er også i denne sektoren hvor samfunnet vil stå ovenfor de største økonomiske utfordringene i årene fremover. Andelen eldre vil øke og de vil kreve større kvalitet og variasjon i tilbudet av tjenestene enn dagens eldre.

Finansieringen av disse fremtidig økte tjenestene må enten komme som økte inntekter eller redusert aktivitet på andre områder. Gebyrinntektene kan øke som følge av at brukene må betale mer for dagens omsorgstjenester eller ved at brukerne betaler for tjenester som i dag ikke er gebyrbelagt. 1

Dermed avskrev de det enkle alternativet som består i at de svært rike skal betale inntektsskatt av all inntekt, etter samme regler som hjelpepleiere, tømrere og bussjåfører. Egenandelen for å ha hjemmehjelp i Oslo er et eksempel på hvordan denne enigheta settes hardhendt ut i livet.

Hver bruker må betale, uansett hvor lite penger hun eller han har. Betalingssatsene er gradert. En husstand med samla inntekt på under 131 000 kr må betale 20 kroner timen, inntil de har betalt 1 800 kroner. Det er mye for den som har lite. Mange som ikke har penger til middag hver dag, har heller ikke råd til hjemmehjelp. Og innkreving og regnskap koster nok ofte mer for kommunen enn beløpet som betales.

En husstand som har samla inntekt på over 266 000 kr – eller omtrent en tredjedel av lønna til Oslos velferdsbyråd Sylvia Listhaug (FrP) i Oslo – må i år betale 194 kr i timen for hjemmehjelp. Egenandelen – som vi heller bør kalle hjemmehjelpsskatt – er høyere enn lønna hjemmehjelperen får utbetalt! Med to timer hjelp i uka, blir hjemmehjelpsskatten for 2007 på 17 460 kroner. Ingen må betale mer enn det.

Oslo bystyre vedtok 13. desember i fjor betalingssatsene for hjemmehjelp med 57 mot 2 stemmer (RV). Enigheten strakk seg fra finansministerens SV og helt over til FrP som en gang hadde sterk nedsettelse av skatter og avgifter som formål.

Hjemmehjelpsskatten gjør at mange ikke har råd til å ta i mot så mange timer hjelp som de trenger. Antallet brukere har gått kraftig ned.

Den altfor brede politiske enigheta om den usosiale betalingsordninga for hjemmehjelp er lite kjent. Men den rammer hardt. Jeg har møtt valgkampaktivister fra flere partier som ikke vet at de driver valgkamp for at dette skal fortsette.

Oslo blir en bedre by for alle viss hver og en har det bra. Viss 2007 blir det siste året med hjemmehjelpsskatt, tar byen et steg i riktig retning. Ei oppheving av de superrikes skattefritak vil mer enn dekke de inntektene kommunen mister om hjemmehjelpsskatten avvikles.

Erling Folkvord, bystyremedlem og listetopp for RV/Rødt i Oslo.

1 Pkt. 3.5 på side 27 i KOU 2005:1 Egne inntekter for kommunene. http://www.ks.no/upload/73664/KOU.pdf.