Rød jul av Knut Nærum

Luke 1

Langt nord for der du bor, så langt nord i verden det går an å komme, helt øverst på jordkloden, ligger Nordpolen. Der fins ikke dager og netter sånn som du er vant til, med mindre du selv bor langt mot nord, på et sted så langt nord at det ikke går tog. På Nordpolen er det lyst hele sommeren, ikke bare om dagen, men om natta med, og om vinteren er det mørkt som i en sekk. «Så rart», tenker du sikkert. «Der, hvor hver dag varer hele året, der går det vel ikke an å bo.» Men det gjør det, og det skyldes verken Innovasjon Norge eller gunstige skatteordninger. Strengt tatt er ikke Nordpolen norsk, det tilhører alle. Og midt på Nordpolen foregår det noe som alle kan være glad for, i hvert fall alle som tror på Jesus, og dermed kan feire jul. Der holder nemlig Julenissen til. Og ikke bare han. Der bor også Nissemor – som han kaller henne – og alle smånissene. Ingen må tro at smånissene er små fordi de er barn, de er voksne nisser, noen av dem er mange hundre år gamle. De er Julenissens hjelpere, som jobber i verkstedet hans. I dag er det den første dagen i desember, og alle hjelperne er travelt opptatt. Det hamres og sages over en lav sko, det males og skrus, det pusses og files og pyntes og pakkes, for at alle gavene skal bli ferdige til jul. Natta før julaften, når alt er klart, skal Julenissen laste alt om bord i sleden sin og fly ut i verden, trukket av ni reinsdyr, med gaver til alle snille barn.

Nå lurer du sikkert på hva de lever av der oppe i isødet, der hvor det ikke går an verken å dyrke mat eller få mat levert på døra. Det hadde jeg også lurt på. De lever av glede og forventning. De har en stor maskin, selve Julemaskinen, hvor de fyller på med gode følelser i den ene enden, og så kommer alt det de trenger ut av den andre: Mat og klær, bestikk og børster, ikke minst materialer til verkstedet, så smånissene har noe å lage gaver av. På Nordpolen har de alt de trenger, så lenge de klarer å lage god stemning.

Det er den første dagen i desember, og Julenissen står på en innvendig veranda og skuer ned på verkstedet, ned på de travle smånissene, der de hamrer og sager, maler og skrur, pusser og filer og pynter og pakker, så alle gavene blir klare til jul: Snurrebasser og gyngehester og dukker som kan si mamma. I den ene hånden har han en stor papirrull. Bortenfor verkstedet, i en egen hall, står Julemaskinen.

Noen napper Julenissen i ermet. Han ser ned. Der står oversmånissen formann Herbert. De fleste kaller ham bare Herbert.

– Hva er det nå da, Herbert? sier Julenissen.

– Det er noe jeg må si deg.

– Er det godt nytt eller dårlig nytt?

– Hvis det er dårlig, vil jeg ikke høre det. Det er ille nok å få vite at barn har vært slemme.

– Jeg vet at du ikke tåler dårlige nyheter, sier Herbert. – Men denne gangen må du høre på meg. Det gjelder jula.

– Hva er det med jula?

– Det kommer ikke til å bli noen god jul, sier Herbert.

Samtidig, i en stor by lenger nede i verden, kjører en lang, svart, elektrisk bil ned i garasjekjelleren i det hundre etasjer høye hovedkvarteret til Big Toys. Den uniformerte sjåføren hopper ut av bilen og åpner døren for den eneste passasjeren. En spiss, blankpolert skosnute stikker langsomt ut. Foten settes forsiktig i bakken, som om passasjeren ennå ikke våger tro at han har fast grunn under seg. Så stiger han ut, en mager, høy og krum skikkelse, i svart frakk. Under bremmen på den svarte hatten stikker nesa ut, lang, spiss og blek, som en hvit gulrot.

– Det har vært en ære å kjøre Dem, sir, sier sjåføren lavt og skjelvent.

– Pøh! sier passasjeren. – Humbug.

Luke 2

Julenissen rynker sine store, hvite, buskete bryn. – Hvorfor tror du at det ikke kommer til å bli noen god jul? spør han oversmånissen Herbert.

– Fordi hele dette opplegget her oppe på Nordpolen, sier den vesle kallen, – med at vi smånisser produserer gaver uten ordna forhold og uten lønn, det er aldeles føydalt. Gått ut på dato. Det fins ingen grunn til at vi ikke skal kunne organisere oss.

– Dere får jo alt dere ønsker dere, humrer Julenissen. – Hva skal dere organisere dere og stille krav for, når dere har alt dere ønsker dere?

– Det kunne vel hende at vi ønsket oss noe mer?

– Dere får alt dere trenger. Ønsker dere mer enn det?

– Men likevel, sukker Herbert. – Hele opplegget her kjennes veldig gammeldags. Hvorfor skal du bestemme alt? Hvem er du til å si hvilke barn som har vært snille og hvilke som har vært slemme?

– Det skal jeg fortelle deg, sier Julenissen. – Jeg er Julenissen, og jeg har mine metoder.
– Ja, men det er ikke opplagt at du skal være Julenissen bare fordi far din og far hans før det var det. Du har aldri vært smånisse. Du vet ikke hvordan det er.

– Men kjære Herbert. Jeg er ikke interessert i hvordan det er. Det er en av fordelene med arvede privilegier; jeg slipper å bry meg om sånt.

– Det som skjer på lang sikt, sier Herbert, – er at hele nissesystemet bryter sammen fordi det ikke klarer å holde følge med tida. Du vet ikke hva som skjer sørpå, der nede i resten av verden.

– Jeg vet hvem som har vært snill eller slem, påpeker Julenissen og veiver med den store papirrullen. – Og hva de ønsker seg.

– Men se hvordan du driver på da, mann! roper Herbert. – Alle navnene på en diger rull! Hvorfor kan du ikke ta imot gaveønsker på e-post? Hvorfor kan du ikke digitalisere driften? Hvorfor må du fly rundt hele verden på én natt og dele ut alt? Kan du ikke ta i bruk droner? Du må følge med i tida! Flere av smånissene har begynt å snakke om at det er på tide med utskiftninger i ledelsen.

– Det har alltid vært sånn som det er nå. Jula kommer tilbake hvert år, på samme måte. Det er et kretsløp, som et hjul, det er derfor det heter jul.

Herbert har hørt ordspillet så ofte at han ikke husker om det er ment som en vits, men han humrer for sikkerhets skyld.

Samtidig, i en stor by lenger nede i verden, i hovedkvarteret til Big Toys, et tårn av glass og stål, stiger en lang, sortkledd mann med nese som en hvit gulrot inn i heisen.

– Hundrede etasje, frøken Kubelik, sier han til heisføreren.

– Skal bli, herr Skrukk, sier hun og unngår å se ham rett i øynene. Heisveggene er av speilglass, så frøken Kubelik nøyer seg med å skotte på refleksjonen hans. I skyggen av Skrukks hattebrem lyser øynene som to stykker glødende kull.