Spare seg til fant - privat rikdom, offentlig fattigdom
Årets budsjett for Askøy er vedtatt med fortsatt underbudsjettering av skole- og barnehagedrift og kutt på 6 millioner i pleie og omsorg. De økonomiske utfordringene til kommunen er blitt større enn at de kan løses lokalt når det nå må spares inn hele 74 millioner totalt.
Rødt mener at vi bør si ja til eiendomsskatt, begrenset boligbygging gjennom rekkefølgebestemmelser og nei til kontantstøtte.
Frp, H, KrF og inntil nylig AP og V, har som motstandere av eiendomsskatt lenge bagatellisert konsekvenser av kutt i offentlige tjenester. Nå ser vi at resultatet er gjeld og nedbemanning. Kommunalt ansatte opplever å bli syke av jobbene sine, stressanfall og sykemeldinger. Lav grunnbemanning er en negativ spiral: Arbeidsforhold med utilstrekkelige krav skaper sykdom. Sykefravær forsterker så kravene, ettersom det er umulig å redusere i menneskelige behov.
Det blir en floskel når man snakker om tæring etter næring. I næringslivet og i rådhusets korridorer kan det virke logisk, men ikke når det handler om helse, omsorg, utdanning og gode oppvekstsvilkår. Da handler det mer om at sprengte rammer gjør folk syke, lovbrudd og konsekvenser. Det er betryggende at dyktige ansatte jobber og utvikler seg i Askøy kommune, men hva om det blir lite attraktivt og vi mister kvalifisert personell?
Rammevilkår og kvalifisert arbeidskraft er nødvendig både for næringslivet og kommunal sektor. Men hvorfor er det slik at det stadig kuttes ned i de kommunale tjenestene, samtidig som det ellers legges til rette for vekst? Befolkningsveksten på Askøy tjener vel mest næringslivet, men på bekostning av kapasiteten til skolene, som har måttet tåle kraftige driftskutt i snart ti år? Sammenlignet med landsgjennomsnittet mangler Askøy hele 50 lærere. Er det så urettferdig om vi innfører eiendomsskatt for å gi mer verdighet til avtroppende generasjon som har skapt grunnlaget vårt og investerer litt mer i den kommende?
Erfaringer fra raskt voksende drabantbyer med tilflytting har vist at sosiale utfordringer oppstår om de unge ikke får god tilpasset opplæring med mestringsopplevelser i skolene og varierte aktivitetstilbud. Dessuten har det aldri i Norges historie vært viktigere med utdanning enn nå. Kommende generasjon kan ikke, slik mange av de eldre kunne, jobbe og delta i samfunnet uten formell kompetanse.
Man sier at et samfunn får de ungdommene det fortjener. Vi trenger flere ansatte i barnehager og skoler, og det haster. De unge må lære verdien av å satse på kunnskap. I skoler og barnehager underlagt offentlig fattigdom, midt i et privat rikt samfunn, har vi dessverre et forklarings- og statusproblem når de lovende skal overbevises.
Når vi så eldes, når de unge skal overta og ta vare på oss og det vi fikk til, kan vi håpe at Askøy fikk mange gode løvetannbarn.
Inge Abrahamsen, Rødt Askøy