Rødts 1. mai-tale på Askøy

I dag er det 1. mai. Straks skal jeg i god tradisjon feire denne viktige dagen, Arbeidernes internasjonale kampdag, med fagbevegelsen og den politiske venstresiden, inkludert gode partikamerater i Rødt. Før jeg skal av sted for å høre på Jonas Gahr Støre og ordførerkandidatene til Ap og SV på Askøy, gjør jeg her de siste finjusteringer av Rødts appell. Denne appellen vil riktignok aldri bli holdt, siden det er en tradisjon å ikke la Rødt tale på Askøy 1. mai. Jeg skriver den likevel.

For meg handler politikk om å velge side.
Derfor valgte jeg Rødt, ikke ørnen, men utfordreren på venstre side i politikken. Et av våre medlemmer sa en gang at det var like tøft å komme ut av skapet som Rødt-medlem som lesbisk. På våre første stands på Askøy ble vi møtt med mye hoderisting og hatefulle blikk, så kanskje hun har rett. Men i likhet med henne og andre i lokallaget vårt, ville jeg ikke følt meg hjemme i andre partier.

Besøk til hverandres partier på venstresiden kan likevel være hyggelig og nyttig, for eksempel i fagbevegelsen, ikke minst på selveste 1. mai. Derfor vil vi også i år høre på talene til Ap og SV, som vi er invitert til.

Vi håper at de også en dag vil lytte til oss. I årets appell ser jeg at vi ville ha utfordret Ap noe, men kanskje litt debatt kunne økt vår refleksjon og felles forståelse av solidaritet og demokrati.
For hva er det vi må forstå om disse to begrepene? Vel, det er i hvert fall to ord som er uløselig knyttet til hverandre. Solidaritet handler om rettferdig fordeling av ressursene som skapes av arbeidsfolk, trygghet og samhold ved å dele slik at alle har nok.

Demokrati handler om å gjøre dette til en mulighet og frihet.
Framveksten av forskjells-Norge er vår tids største utfordring som samfunn. Da jeg ble født i 1980, tjente de superrike 26 ganger snittinntekten i Norge. På 2000-tallet hadde det økt til 178 ganger, neppe fordi de mangedoblet sin arbeidsinnsats i forhold til andre. Hvis forskjellsutviklingen får fortsette, vil 20 prosent av de voksne og 25 prosent av barna her i Norden ligge under lavinntektsgrensen om 15 år. Denne realiteten gjelder allerede våre kamerater i flere europeiske land, stadig flere i vårt eget land, i stadig større grad våre barn.

Demokratiet er utfordret ved at økte forskjeller og kapitalisme konsentrerer makt og frihet hos de få, på bekostning av de mange og fellesskapets beslutninger. Eksemplene er mange, også i Norge: Vi snakker om TISA, Norges deltakelse i hemmelige forhandlinger om ny handelsavtale, som skal gjøre det lettere å privatisere nonreversibelt i offentlig sektor. Høyresiden er godt i gang med å bryte i stykker arbeidsmiljøloven. Liberaliseringen gir oss kanskje søndagsåpne butikker, mot folks vilje. Mot vår vilje er det at ressurser til gode arbeidsvilkår og tjenester vi trenger, skole, helse og velferd, reduseres for å tjene kapitalismen iboende behov for vekst.

I store deler av Europa er som sagt solidariteten og demokratiet truet av kapitalismen.
Se på våre kamerater i Hellas, der en hel nasjon står i gjeld. Det er en dyp tragedie.
Det Internasjonale Pengefondet (IMF), som Norge har benyttet seg av for å gi lån, krever bare for mai og juni 21 milliarder kroner av grekerne. Får ikke IMF pengene sine, kan de kreve privatiseringer, kutt i både lønn og pensjoner; økte forskjeller i et land som mer enn noensinne har behov for solidarisk fordeling. I solidaritet krever Rødt at gjelden til Hellas slettes. I demokratiets navn ønsker vi å tale og utfordre kapitalismen som system, fordi vi kan og fordi det finnes et alternativ med frihet, likhet og fellesskap gjennom en organisert arbeiderklasse.
Takk for meg, og gratulerer med overstått!

Inge Abrahamsen, ordførerkandidat for Rødt Askøy uten taletid på 1. mai