Hadde man kunnet måle omsorg i mynter hadde man ikke lagt ned St. Halvardshjemmet på den måten det ble gjort

2. juledag 2016 feiret Norges eldste 112-årsdagen sin på St. Halvardshjemmet i Oslo med familien og andre beboere. Sykehjemmet har fått heder for god omsorg, men Oslo kommune har leng varslet at avtalen med Kirkens Bymisjon kunne sies opp. Programmet «Brennpunkt» på NRK, som fulgte beboere på St. Halvardshjemmet i en lengre periode, har skapt sterke reaksjoner. Karakteristikker om uverdig behandling har florert på nettet.

Historien om St. Halvardshjemmet er en historie om ideelle og kommersielle aktører, om kontrakter som styrer omsorg og om byråkratiske beslutninger over hodet på dem som berøres.

Bakgrunn for avvikling av sykehjemmet

Bystyret har behandlet planer med behov for avvikling av flere sykehjem ved budsjettbehandling i Bystyret fra 2013 gjennom skiftende Byråd fram til nå.

Nåværende Byråd for eldre, helse og sosiale tjenester Inga Marte Thorkildsen (SV) har satt iverk avviklingen og informerte Bystyret ved et notat 30.6.2016. Dette betyr at selve beslutningen om gjennomføringen ikke har vært politisk behandlet i Bystyret, men utført av Byrådsavdelingen for eldre, helse og sosiale tjenester.

Iverksettelsen skjedde ved at kontrakten mellom Oslo Kommune og Kirkens Bymisjon ikke ble forlenget utover 1. mars 2017. Den ble senere forlenget med to måneder, men så var det slutt.

Begrunnelser

Det er tydelig at avviklingen ikke skjedde pga. dårlig omsorg eller mangler på kvalifikasjoner ved sykehjemmet. Ved lesing av diverse sakspapirer og innlegg om saken, dukker det opp flere begrunnelser: Befolkningsandelen over 80 år i Oslo har sunket ; Satsing på hjemmerehabilitering og hverdagsmestring reduserer behovet for sykehjem; Flere nye boliger med livsløpsstandard reduserer behovet, ogm ange sykehjem har for dårlig fysisk standard. Det er behov for fornyelse, med påkrevd regulering av tilbud og omstrukturering, og St. Halvardshjemmet selv har vesentlige bygningsmessig mangler.

Likevel er det et argument som ligger under. Sykehjemsetatens og kommunens økonomi.

Sykehjemsetaten har varslet underskudd. Det er grunn til å spørre om det faktisk er bydelenes og eldre innbyggeres omsorgsbehov eller «økonomiske» behov som er styrende. Bydelenes økonomiske rammer og kommuneøkonomien er under press. Omsorgssektoren er en av flere som merker konsekvensene.

Spørsmål rundt prosesser

Som sagt tidligere, så var den konkrete beslutningen en etatsavgjørelse. Bystyret ble informert i notat av Byrådsavdelingen for eldre- helse og sosiale tjenester 30.6.2016. Som Byråd Inga Marte Thorkildsen selv sier: «Det har nemlig ikke vært noen debatt om denne nedleggelsen tidligere.» (Nettinnlegg 21. august 2017 etter Brennpunktprogrammet på TV)

De ansatte og beboere ble ikke tatt med i selve beslutningsprosessen. Alternative avviklingsformer med ev. overgangsperioder er ikke drøftet åpent. Mulighet for «naturlig avgang» og unødig flytting av tungt pleietrengende ut i fra deres behov lå ikke i selve beslutningsunderlaget - bortsett fra generelle kommentarer om at det er en «vanskelig situasjon» for beboerne.

Det ble senere gjennomført direkte samtaler med pårørende og beboere. Og det var et beboermøte i april med et titalls pårørende og beboere. Men selve gjennomføringen ble i hovedsak sett på som en prosess mellom etat og eier av sykehjemmet.

Rødt Gamle Oslo tok opp situasjonen vedrørende St. Halvardhjemmet i spørsmål til Bydelsdirektøren i Gamle Oslo 6. august 2016. Et av spørsmålene var: «Hva skjer med de ansatte ved KB?»

Bydelsdirektøren svarte 29. august 2016:

«De ansatte ved St. Halvardshjemmet er ansatt i SKB (Kirkens Bymisjon). Det er således SKBs ansvar å finne løsninger for de ansatte. SKB driver flere sykehjem, så en må anta at dette løses innenfor deres system.»

De ansatte opplevde derfor også utrygghet. Ved styrt og kontraktsdrevet flytting fra ideell til kommersiell aktør så hadde de ansatte ikke formell mulighet til å bli overført sammen med beboerne.

Byrådslederen selv hadde et merkelig «læringsbehov» om de ansattes situasjon. På møtet i St. Halvardshjemmet som er gjengitt i Brennpunkt-dokumentaren sier en ansatt:

«Det har aldri skjedd før at man flytter beboere fra et sykehjem uten at personalet er med. Mange har ikke egne familier lenger. Det er nesten det verste med å flytte beboere massivt et annet sted. Det kunne vært planlagt slik at personalet fulgte med dit de skulle.»

Her er svaret fra Byråden: «Det har ikke kommet opp som et tema.»

(Etter oppmerksomhet rundt saken har noen ansatte visstnok likevel fulgt beboere til Ullerntunet i en kort periode)

Kollektiv flytting til Ullerntunet – som drives av kyniske kommersielle eiere

Det heter så fint at det skal være fritt sykehjemsvalg. Men i denne saken kan vel det sies å være en illusjon. I notatet (30.6.16) vises det direkte til at «da kan beboerne få tilbud om å flytte inn i det nyåpnede Ullerntunet.» Selv om enkelte pårørende selv tok opp saken og fikk overført noen av sine nærmeste til andre steder, så opplevdes gjennomføringen som en felles flytting til samme hjem – Ullerntunet.

Norlandia Care Group AS driver både Helsehuset og sykehjemmet Ullerntunet. Norlandia Care Groups hovedaksjonærer er brødrene Roger Adolfsen og Kristian Adolfsen gjennom investeringsselskapet Hospitality Invest. I desember 2016 solgte tidligere deleiere Eidissen og Carlsen seg ut og skal angivelig ha tjent ca 250 millioner hver på salget. Konsernsjefen har ca. 3 millioner kroner i årslønn. De to eierne, Roger og Kristian Adolfsen, er gode for 2,5 milliarder kroner hver.

Bladet «Fri Fagbevegelse» avslørte i slutten av august at en av pasientene på Norlandias sykehjem døde som resultat av omsorgssvikt. Norlandia er kjent for å drive med få ansatte og med dårlige lønnsforhold. Svikt i omsorgen kan forbindes med at det ansettes folk med mindre erfaring og kompetanse på grunn av lønns- og arbeidsvilkår.

Det er altså et sånt type kommersielt styrt sykehjem som beboerne fra St. Halvardshjemmet «sendes» til. Og pga. kontraktmessige forhold, så kunne ikke de ansatte bli med.

Flere fagpersoner advarer mot å kommersialisere helsevesenet. De mener helsepleie til befolkningen ikke fungerer etter de samme prinsippene som et marked, og da vil markedskreftene vinne.

Selv om kontrakten med Ullerntunet ble inngått i 2013, så kunne Byrådsetaten eller eldrebyråd Inga Marte Thorkildsenn ha valgt andre løsninger. Og beboerne kunne blitt involvert i langt større grad.

Konklusjonen er at Oslo kommune mer eller mindre har tvangsflyttet beboerne fra et ideelt godt drevet sykehjem til et kommersielt drevet sykehjem, som er eid av et selskap som ikke akkurat er viden kjent for god omsorg.

Ord om trygghet, forutsigbarhet, kommunikasjon og samarbeid kan oppleves fra beboere og pårørende som ganske hule i denne sammenhengen.

En trist, men ikke enestående fortelling fra dagens helse-Norge.

Beslutninger og gjennomføringer av endringer innen pleie- og omsorgstjenester må gjøres på en langt mer demokratisk og verdig måte!

En lengre versjon av dette innlegget kan leses her:

Geir Hem med i styret i Rødt Gamle Oslo 20.9.17