Innledning

Den 15. september 2008 gikk verdens største investeringsbank, Lehman Brothers konkurs. Konkursen satte i gang et ras som nå har rammet store deler av den amerikanske finansverdenen. Det økonomiske dramaet har spredd seg til industrien og resten av næringslivet. Verdens største bilfabrikker er i ferd med å kollapse. Fra USA har krisen spredt seg til alle verdenshjørner. Island, landet som av FN ble kåret til landet med de beste levekårene, var plutselig konkurs. I EU-landa øker arbeidsledigheten raskere enn noen gang. Selv i land som har vært «bunnsolide» varsles det om kraftig lavkonjunkturutvikling. I Norge prøvde regjeringa lenge å opprettholde en falsk optimisme ved å tviholde på prognoser som sa at det også i 2009 ville bli gode tider. Men virkeligheten har avslørt ønsketenkningen. Selv den norske regjeringa innser nå at 2009 vil bli et kriseår med tre-dobling av arbeidsledigheten. Ikke en gang Kina, som for få år siden framsto som et eldorado for verdens transnasjonale selskaper, er lenger så idyllisk. The Economist 13. desember 2008 melder om at Kina og India skjelver. Kinas eksporteventyr er avhengig av en ekspanderende verdenskapitalisme. Nå er kapitalismen i krisa. Hva vil skje med Kinas hundrede millioner som er avhengig av at folk i USA og Europa kjøper mer, stadig mer? Ingen vet utfallet av denne krisa. Flere eksperter mener den vil bli den dypeste siden sammenbruddet i 1929. Sjelden har Marx og Engels (1984 s. 18) sin beskrivelse i Manifestet passet bedre:

«I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi som ville se ut som en absurditet for alle tidligere epoker – overproduksjonens epidemi. Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari …»

Hvordan er det mulig at moderne samfunn, med ledere og forskere med topp utdanning og store kunnskaper, igjen og igjen fører en politikk som ender med økonomisk krise og sosiale tragedier for millioner? Spørsmålet er i høyeste grad relevant. Det nytter ikke å påstå at makthaverne ikke er kjent med motsigelsene i kapitalismen. Alt i januar 1848 beskrev Marx og Engels hvordan regelmessige kriser, de kalte det handelskriser, oppstår. Siden har marxister og kritiske økonomer beskrevet og analysert krisene. Men igjen og igjen har borgerskapets mektigste gitt blaffen i alle advarsler og lagt ut på vill ekspansjon, lukket øynene for konsekvensene, og rast utfor stupet. Enorme verdier er ødelagt i fallet. Millioner har måttet betale med arbeidsløshet og fattigdom. At det gjentar seg igjen og igjen, viser at det ikke dreier seg om politisk vilje, om kunnskap, men om innebygde motsetninger i kapitalismen som system. En krisefri kapitalisme kan bare vare midlertidig. Kapitalisme som system må føre til kriser. Hvorfor det er slik skal denne artikkelen ta opp. Når mange nå roper på Keynes og vil ha en annerledes kapitalisme, må vi støtte dem i kravet. Men hele tida gjøre det klart at dette bare vil fungere på kort sikt. På lengre sikt må kapitalismen avskaffes.

Men vil avskaffelse av kapitalismen hindre kriser? Avskaffing av kapitalismen avskaffer kapitalistiske kriser, men ikke dermed alle former for økonomiske kriser. Historia har lært oss at kriser også har eksistert i andre samfunnsformer. Fattige samfunn, hvor kapitalisme enda ikke har vært utviklet, har ikke vært i stand til å stå imot naturkatastrofer som tørke, flom, jordskjelv eller epidemier. Heller ikke sosialistiske samfunn kan skryte av en krisefri utvikling. Vi vet i dag mye om plankrisene i Sovjetunionen eller om motsetningene mellom by og land i Kina, for å nevne noen av problemene planleggere i sosialistiske land ikke har greid å løse. Men i motsetning til kapitalismen er økonomien underlagt politisk styring under sosialismen. I kapitalismen tar økonomien overhand. De politiske makthaverne blir etter hvert bare tilskuere til systemet når det går utfor stupet.

Hvor alvorlig er den nåværende krisa?

Tradisjonelle lærebøker i sosialøkonomi beskriver «business cycles» som en naturlig prosess uten store skadevirkninger på økonomien. Det innrømmes at det kan være en tendens til overekspansjon i gode tider og at det da er nødvendig med en periode hvor veksten avtar noe slik at likevekten eller balansen i markedet gjenopprettes. Krisa i 1929 beskrives som et unntak, et resultat av feilaktig økonomisk politikk. I etterkrigstida har «cyclene» eller konjunktursvingningene, kommet med jevne mellomrom. I de velferdskapitalistiske landa, som Norge, har en sterkt voksende offentlig sektor dempet lavkonjunkturutviklingen. Først etter at den nyliberale revolusjonen startet, på 80-tallet, ble svingningene i norsk økonomi kraftigere. I 1981 sank den økonomiske veksten, målt med BNP, kraftig og arbeidsledigheten økte. Arbeidsløsheten, som tidligere hadde vært under 40 000 økte i 1983 til 67 000. Den neste lavkonjunkturen ble enda kraftigere. Den startet i 1988 med kraftige fall i aksjekursene. Den økonomiske veksten avtok, tallet på konkurser økte og i 1993 var ledigheten helt opp i 170 000. Krisen ble den alvorligste siden den andre verdenskrigen. Tre banker gikk konkurs. Arbeidsledigheten ble firedoblet, tallet på folk som måtte ha sosialhjelp økte med 80 000 og om lag 10 prosent av norske hushold var i alvorlig gjeldskrise. Regjeringas tiltak mot krisa den gangen var mer liberalisering, mer av den samme politikken. 90-tallet har vært nyliberalismens storhetstid. Den offentlige sektoren er blitt utsatt for kraftige innstramminger og de offentlige utgiftenes andel av BNP er redusert fra over 50 prosent først på 90-tallet til 42–43 prosent de siste årene. Til tross for at den offentlige sektoren ikke lenger spilte samme stabiliserende rolle i økonomien, ble den neste lavkonjunkturen, fra 2000 med bunn i 2003, mindre alvorlig. Årsakene til dette er flere. Det kan ha sammenheng med krigsopprustning i USA, med åpningen av det indiske og kinesiske markedet, med utviklingen i Øst-Europa etter sammenbruddet ti år tidligere. Resultatet av lavkonjunkturen i Norge var at veksten i BNP sank fra 3,3 prosent i 2000 til 1 prosent i 2003 og arbeidsløsheten steg fra 3,2 prosent i 1999 til 4,6 prosent i 2005. Det ble ingen boligkrise eller finanskrise.

Denne gangen er det annerledes. Årsakene til dette er flere, både at den særlig rammer USA, verdens største økonomi, at overproduksjonen er mye alvorligere enn tidligere og at en nøkkelsektor i økonomien, bank-og finanssektoren, er i krise. USA opplever den største bankkollapsen i landets historie (EuroMemo 2008/2009). I alle kapitalistiske land er banker og nøkkelbedrifter truet med konkurs. Ingen vet hvor dette vil ende. Landas statistiske sentralbyråer kommer stadig med nye prognoser som hver gang blir justert ned. The Economist 5. desember skriver at den nåværende lavkonjunkturen blir den lengste i etterkrigstida. Industriproduksjonen i USA var i oktober 4,1 prosent lavere enn i oktober i fjor. I Japan var forskjellen enda større, 7,1 prosent. Det Internasjonale Pengefondet (IMF), anslår at veksten blir negativ i hele EU-området. Særlig England vil få en kraftig nedtur (EuroMemo 2008/2009). Også det norske SSB anslår nå veksten i Fastlands-Norge til å bli negativ, –0,4 prosent i 2009. Men fortsatt tror SSB ledigheten bare vil synke til 4,6 prosent i 2010, det samme som i den forrige, moderate lavkonjunkturen. Det er all grunn til å ta både norske og internasjonale prognoser med ei klype salt. Ingen økonomiske modeller kan forutsi hva som skjer i en verdensøkonomi i krise.

Mens den forrige lavkonjunkturen ga påskudd til en ny offensiv for nyliberal politikk, er dette i dag umulig. I alle kapitalistiske land roper næringslivet på hjelp fra staten. Nå gjelder ikke lenger store ord om «liten stat» og «fritt næringsliv». Men samtidig som staten, med skattebetalernes penger, skal stille med krisehjelp, avviser næringslivet mer planøkonomi og reguleringer. En sterk politisk bevegelse kunne i denne situasjonen presset gjennom nasjonaliseringer og ny økonomisk politikk. Det er lite som tyder på at den folkelige bevegelsen blir sterk nok denne gangen.

Ulike teorier om kriser

Motsetningene i kapitalismen kom tidlig til uttrykk og alt i 1848, da kapitalismen enda bare er fullt utviklet i England, beskriver Marx og Engels krisene og svingningene i økonomien. I Kapitalen bind I, diskuterer Marx krisene som «industrielle sykluser». Krisa som startet i 1857 anser han som særlig alvorlig. Ei ny krise utviklet seg i 1866. Den startet som ei stor bankkrise (Kapitalen bind I, s. 625). I «Sosialismen, utopi og vitenskap», påviser Engels at den første konjunktursvingningen som er registrert startet i 1825 (1968, s. 419). Fram til 1892 påviser Engels seks slike svingninger i økonomien. Avstanden mellom krisene er i gjennomsnitt ti år. Seinere har både marxistiske økonomer og andre påvist at konjunktursvingningene har fortsatt å komme relativt regelmessig helt fram til i dag. Noen av krisene har vært særlig alvorlige. Krisa i 1929 er kjent som «verdenskrisa». Men det har også vært andre lavkonjunkturer som har vært dramatiske. Engels beskrev perioden midt på 1870-tallet som en eneste lang depresjon, hvor den tradisjonelle oppgangen ble utsatt (Howard and King 1989, bind I s.10). Andre Gunder Frank mener også at krisa midt på 1870-tallet var særlig dyp (Frank 1981). I tillegg mener han krisa først på 1970-tallet var av en alvorligere karakter enn de mer regelmessige konjunktursvingningene. Det typiske for disse dypere lavkonjunkturene, som vi kan kalle strukturelle kriser i kapitalismen, er at lavkonjunkturene fører til omfattende strukturelle endringer i kapitalismen som system. De påvirker både maktforhold mellom de kapitalistiske blokkene, de påvirker økonomiske teorier og de påvirker økonomisk politikk. Lenin viser at perioden 1860–70 var det høyeste stadie i fasen med fri konkurranse (Lenin 1976, s. 61). Etter krisa i 1873 øker monopolisering og imperialisme. Krisa som startet i 1929 ble slutten på hegemoniet til de gamle kolonimaktene og slutten på laissez-faire-ideologien. Etter krisa først på 1970-tallet, som betydde sammenbruddet for gullstandarden og den første store oljekrisa, kom gjennombruddet for nyliberalismen og M. Friedmans nyklassiske økonomiske teorier som åpnet verdensmarkedet for de multinasjonale selskapene og knuste drømmen om ny økonomisk verdensorden. Mye tyder på at den lavkonjunkturen vi er på vei inn i nå er ei slik strukturell systemkrise.

Den russiske økonomen Nikolai Kondratiev publiserte i 1925 boka The Major Economic Cycles. Ut fra en studie av de dypere krisene, utvikler han en teori om lange bølger i kapitalismen. Noen år seinere følger den østerrikske økonomen J. A. Schumpeter opp teoriene til Kondratiev. Han kaller de lange bølgebevegelsene Kondratiev-bølger og mener å påvise slike bølger helt fra den industrielle revolusjonen og markedsøkonomiens spede begynnelse i 1780 (Schumpeter 1965, s. 67). Schumpeter anslår bølgelengdene til å være rundt 50 år og knytter bølgene til gjennombruddet for de store teknologiske revolusjonene. Revolusjonene åpner nye investeringsområder og setter i gang en økonomisk vekstprosess som sprer seg til hele den kapitalistiske økonomien. Prosessen ebber ut når etterspørselen etter produktene som blir skapt av de teknologiske oppfinnelsene, ebber ut. Schumpeter og seinere økonomer med sans for hans teorier, har kartlagt fem bølger siden 1771:

• Første bølge 1771: Den industrielle revolusjon
• Andre bølge 1829: Dampmaskina og jernbane
  
• Tredje bølge 1875: Stålproduksjon, elektrisitet og tungindustri
  
• Fjerde bølge 1908: Olje, bil og masseproduksjon
  
• Femte bølge 1971: Informasjon- og telekomunikasjon.
  (Kilde: Wikipedia desember 2008).

Bølgene, som settes i bevegelse av store teknologiske oppfinnelser, fører også til maktskifte mellom de økonomiske stormaktene. Den siste bølgen, «informasjon-og telekommunikasjon»sbølgen, – eller datarevolusjonen som den ofte kalles, betydde gjennombruddet for Japan som økonomisk stormakt. Schumpeter var godt skolert i marxisme og var kjent med den historiske materialismen. Vekten han legger på utviklingen i den økonomiske basisen, produktivkreftene, er i tråd med Marx og Engels sine teorier (Jfr. Manifestet s. 18–19). Men mens Marx og Engels ser krisa som et uttrykk for motsetninger i kapitalismen som system, som et resultat av skille mellom bruks-og bytteverdiproduksjon, har Schumpeter fokus på oppfinnelsen som kilde til ny verdiskaping. I prinsippet, kunne i følge Schumpeter, kapitalismen videreutvikles nærmest i det uendelige om mennesket var i stand til kontinuerlig å revolusjonere produktivkreftene innafor rammene av markedsøkonomiene. Teorien om at oppfinnelser, innovasjoner, setter i gang vektprosesser som kan prege den økonomiske utviklinga i ti-år kan ha mye for seg. Men også andre begivenheter som drastisk påvirker det økonomiske systemet, kan få slike langvarige konsekvenser. Sammenbruddet av planøkonomien i Sovjetunion rundt 1990 var en begivenhet som ga markedsøkonomien en veldig stimulans for ny ekspansjon.

Dagens kraftige lavkonjunkturutvikling vil igjen reise en diskusjon om konjunkturer og kriser. Et er i hvert fall sikkert: Troen på TINA (There Is No Alternative), en kapitalisme i stadig utvikling, er knust. Igjen er tida inne for en brei diskusjon om den kapitalistiske økonomien framtid.

Grunnleggende motsetninger i kapitalismen

I diskusjonene om Marx og kriser blir fokus ofte rettet mot teorien om profittratens fallende tendens og overproduksjonsteorien. I Marx sine studier av hvorfor kapitalismen igjen og igjen går inn i kriseperioder, står også disse teoriene sentralt. Men det er da også lett å overse at Marx sin analyse av kapitalismen som system er en avdekking av tallrike motsetninger som påvirkes under utviklingsprosessen. Noen ganger vil noen motsetninger skjerpes særlig mye og f. eks skape krise i banksektoren. Andre ganger er det rivaliseringen om markeder som fører til krise, og i verste fall krig. Her vil jeg se på noen av de viktige motsetningene som gjør at «de moderne produktivkreftene gjør opprør mot de moderne produksjonsforholda» (Manifestet, s.18).

a. Motsetning mellom Bruksverdiproduksjon og Bytteverdiproduksjon

Mens menneskene i tidligere samfunnsformer har produsert det de trenger for å dekke behov, er folks behov for kapitalisten bare en mulighet for å gjøre forretninger og tjene penger. Hans mål er å øke kapitalen fortest mulig, profittmaksimering. Målet for arbeideren og folk flest er å dekke sine behov best mulig. Arbeideren og kapitalisten er avhengig av hverandre, men de planlegger ikke produksjonen sammen. Tvert om prøver kapitalisten både å få arbeideren til å jobbe billigst mulig og å kjøpe mest mulig. Denne motsetningen er uløselig under kapitalismen og legger grunnlaget for kriser og antagonistiske politiske motsetninger.

b. Motsetningen mellom produsentene

Kapitalismen er karakterisert av konkurranse mellom bedriftene på markedet. Uten å samarbeide kaster de største kapitalistene seg over markedsområdene som gir størst profitt. Alle planlegger for størst mulig produksjon. Dette anarkiet fører til en voldsom sløsing med produksjonsmidler og overproduksjon. I kampen om ekstraprofitt, prøver alle å finne de mest effektive produksjonsmåtene. Krisene fører ofte til at de sterkeste kjøper opp de svakere og til monopolisering av markedsområdene. Nå kan monopolbedriften planlegge, men trenger ikke lenger effektivisere produksjonen om dette ikke lønner seg.

c. Motsetningen mellom finanssektoren og realøkonomien.

Mens kapitalistene i industrikapitalismens første fase var opptatt av bedriftens langsiktige utvikling, er dette perspektivet helt borte med dagens finanskapitalistiske dominans. Bankenes oppgave var opprinnelig å formidle kapital mellom de som hadde overskudd og de som trengte å låne. Med utviklingen av aksjeselskaper og aksjebørser, er kapitalistens eneste interesse «pengene». Produktene er bare midler til å skaffe seg mer penger. Da spiller det heller ingen rolle hva som produseres eller hvor det produseres. Marx sier det slik i Kapitalen bind II (s. 58):

«Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen»

(Financial Times synes dette sitatet var så treffende for den ville kredittekspansjonen de siste årene at de slo det stort opp i sin utgave 18. oktober 2008). Bankene får nå en annen rolle. De disponerer de pengene som kan «skape rikdom». Fokuset er på pengekilden, ikke produksjonen.

d. Motsetningen mellom produksjonen og reproduksjonen

Reproduksjonen av arbeidskraft, både biologisk og sosial reproduksjon, er en forutsetning for at kapitalismen skal utvikle seg. En stor del av reproduksjonen foregår utafor markedet, i husholdet og i den offentlige sektoren. Reproduksjonen dreier seg om holde arbeidskraften frisk og faglig oppdatert, for å si det enkelt. Men de som jobber i reproduksjonen er bruksverdiprodusenter og bidrar ikke med profitt. Tvert i mot finansieres de over skatteinnbetalingen og oppfattes som utgift for kapitalisten. Dermed prøver alltid kapitalisten å gjøre reproduksjonen billigst mulig. Dette vil på sikt undergrave den økonomiske veksten og skape sosiale problemer. Velferdsstatens gullalder, 1950–80, var en periode da kapitalistene i de velferdskapitalistiske landa ble tvunget til å prioritere reproduksjonen.

Dette er noen av de grunnleggende motsetningene i kapitalismen som system som påvirkes under produksjonsprosessen og som på ulik måte påvirker utviklingen av kriser i systemet.

Teorien om profittratens fallende tendens

Marx var den første som forsto hvor rikdommene under kapitalismen oppsto. Han viser at arbeideren får betalt ei lønn som i gjennomsnitt tilsvarer verdien på varen han selger, nemlig arbeidskraften. Men arbeidskraften har den egenskapen at den i løpet av en dag produserer verdier langt ut over sin egen verdi. Når arbeidskjøperen trekker fra produksjonsutgiftene og lønna, sitter han igjen med et overskudd, en merverdi. Maskiner og råvarer gir ikke fra seg mer verdi enn det kapitalisten har betalt for dem. Arbeiderens arbeidskraft er den eneste produksjonsfaktoren som har evnen til å skape merverdi. En kapitalist som bruker kapitalen til å kjøpe arbeidskraft, kan få denne arbeidskraften til å yte merarbeid og dermed skape merverdi for ham sjøl. Dette er grundig beskrevet av Marx i Kapitalen bind I, del 3. Under kapitalismens utvikling, prøver kapitalisten hele tida å få arbeiderne til å øke produktiviteten. Da må han skaffe seg maskiner, det beste som finnes av produksjonsteknologi. Konkurransen og jakten på størst mulig profitt og superprofitt, gjør at den driftige kapitalisten hele tida prøver å være i teknologisk forkant. (I kapitalismen i dag, et system som domineres av store aksjeselskaper uten «personlige» eiere, må direktøren, for å tilfredsstille styret og aksjonærene, hele tida levere et overskudd på linje med gjennomsnittsoverskuddet i næringslivet. Som regel vil dette tvinge bedriftsledelsen til å skaffe seg den mest avanserte teknikken. Dersom bedriften har monopol, kan ledelsen under visse betingelser, isteden velge å øke prisene. Men her vil markedet sette grenser for hvor langt dette er mulig). Bedriftene vil, avhengig av markedssituasjonen, stadig bli preget av mer og mer teknologi. Marx kaller dette kapitalens organiske sammensetning, hvordan kapitalen er sammensatt av arbeidskraft og realkapital. Teknologien koster, men samtidig øker det produktiviteten til arbeiderne og gjør at produksjonen i løpet av en dag stadig vokser. Mengden teknologi, den organiske sammensetningen av kapitalen, varierer fra bransje til bransje. I industrien er teknologiandelen stor. I tjenesteyting er den langt mindre. Men også her, for eksempel i bankvesenet, ser vi hvordan eierne prøver å senke kostnadene ved å redusere tallet på ansatte og øke teknologiandelen. Også i moderne jordbruk er teknologidelen stor, men problemet her er at mengden jord, kvaliteten på jorda og årstidene, setter grenser for hvor mye produksjonen kan øke når teknologien øker. De siste tallene fra norsk industristatistikk, viser at tendensen til å erstatte arbeidskraft med maskiner, i høyeste grad gjelder i dag. Fra 1999 til 2007 økte mengden maskiner og utstyr (realkapitalen) i industrien, med 31 prosent mens tallet på industriarbeidere bare vokste med 3 prosent i samme perioden (Kilde: SSB). Bare i løpet av 8 år har altså kapitalens organiske sammensetning økt kraftig. I Kapitalen bind III, gjort ferdig av Engels etter Marx sin død, beskriver Marx i et stort kapittel, over 50 sider, hvilke konsekvenser dette har for kapitalismen som system (Kapitalen bind III, del 3. Dette kapitlet finner du her). Marx sier at dette er en økonomisk lov i kapitalismen. Det betyr at så lenge kapitalismen som system dominerer, er det umulig for en kapitalist å unngå denne tendensen. Han kan gjerne prøve, men da opplever han fort at konkurrentene kan senke prisene og konkurrere ham ut. (Her blir det mye han og ham, men dette sære «mannsspråket» avspeiler maktforholda i kapitalismen så jeg fortsetter å skrive han om kapitalisten, selv om det blir stadig flere «hunner»). Kapitalisten tvinges til stadig å skaffe seg bedre og relativt mer teknologi. Men, dette kan ikke være noe problem? Mer teknologi sparer arbeidskraft og arbeidskraften kan brukes til andre nyttige ting. Problemet er bare at for kapitalisten er det ikke mengden nyttige produkter, bruksverdien, som er målet for produksjonen, men fortjenesten, bytteverdien. Og her kan det oppstå et problem. Fordi dersom det bare er arbeidskraft som kan skape merverdi, vil en utvikling som preges av mer høyteknologi, være en utvikling hvor det blir færre arbeidere å utbytte, å hente merverdi fra. Marx drøfter dette problemet inngående og kommer fram til at det er en tendens i kapitalismen og at dette fører til at profittraten har en tendens til å minke. Også dette kaller han en økonomisk lov, loven om profittratens fallende tendens. Marx sier ikke at dette fører til kriser og konjunktursvingninger. Han påviser bare at dette gjør det stadig vanskeligere for kapitalisten å øke profitten og at denne motsetningen og andre motsetninger i kapitalismen til sammen kan føre til at det utvikles økonomiske kriser. «Krisene er alltid bare forbigående og voldsomme løsninger av de eksisterende motsigelsene» (Marx 1994, s. 71). De som ønsker å se grundigere på Marx sitt resonnement, anbefales å studere gjennomgangen i bind III, del 3 eller i Røde fanes norske oversettelse.

Det er nå mer enn 200 år siden den industrielle revolusjonen. Under hele denne prosessen har teknologien utviklet seg gjennom flere teknologiske revolusjoner. Kan Marx sin teori om at profittraten har en tendens til å falle med økende organisk sammensetning av kapitalen, stemme? Ville ikke profittraten etter hvert bli så lav at kapitalismen brøyt sammen? Mange har prøvd å sjekke økonomisk statistikk for å se om dette stemmer. Er det slik at profittraten virkelig synker? Et problem med en slik testing er at moderne nasjonalregnskapsstatistikkk ikke helt samsvarer med de marxistiske begrepene. Et annet problem er at i imperialimens tidsalder er profittraten en internasjonal størrelse. Dette gjør det enda vanskeligere å måle utviklingen. Et tredje problem er at det også er andre årsaker enn den organiske sammensetningen av kapitalen, til at profittraten synker. I høykonjunkturer svinger profittraten opp. I dårlige tider synker den. Begrepet totalrentabilitet i regnskapsstatistikken kan være en bra indikator på profittraten. Hvordan den svinger med konjunkturene viser utviklingen fra 1999 til i dag:

Totalrentabilitene i «ikke-finansielle, norske aksjeselskap»

1999	6,2 %
2002	4,0 %
2005	9,0%
2007	11,1 %

På bunnen av lavkonjunkturen, i 2002, er rentabiliteten nede i 4 prosent, mens den mot toppen er oppe i over 11 prosent. Endringer i den organiske sammensetning av kapitalen har trolig minimal betydning for disse svingningene. Likevel vil jeg hevde at Marx påviser en viktig motsetning i systemet. Den økte mengden realkapital i forhold til arbeidskraft, setter grenser for kapitalens ekspansjonsmuligheter, men har ikke hindret kapitalen i å ekspandere. Dette er også Marx den første til å påvise. Alt i siste halvdel av 18-hundretallet, da Marx skreiv på Kapitalen, viste han hvordan kapitaleieren kunne ta en rekke tiltak for å hindre fallet i profittraten. Seinere, i den imperialistiske epoken, har store deler av verdens industriproduksjon flyttet seg til den 3. verden, der ekstremt lave lønninger har gjort det mulig å opprettholde ei høy profittrate. Her skal jeg bare kort vise til noen av de tiltakene Marx mener kapitalisten tar for å hindre fallet i profittraten (Se Marx 1994, s. 43):

A. Øke intensiteten i utbyttingen.

Mer maskiner og teknologi fører til at arbeideren kan øke tempoet i alle arbeidsprosessene. Det som før trengte 100 arbeidere, kan nå gjøres av 10. Hver arbeider bidrar med mye større merverdi enn tidligere. Vi får en øking i det Marx kaller merverdiraten.

Marx rakk å oppleve den første teknologiske revolusjonen. De teknologiske revolusjonene seinere har økt produktiviteten i industrien det mangedoblete.

B. Senking av lønna under arbeidskraftas verdi.

For å øke merverdien prøver kapitalisten hele tida å hindre lønnsvekst. Den veldige tilgang på billige forbruksvarer fra Kina og andre 3. verdenland, har gjort det mulig å holde lønnsveksten nede. Flytting av kapitalen til land med lavt lønnsnivå har samme effekten.

C. Billigere realkapital.

Det relative fallet i råvarepriser er en slik faktor. Globaliseringen av verdensøkonomien har bidratt til en relativ prissenking på råvarer og mange andre innsatsvarer i produksjonen.

Disse og andre faktorer som Marx viser til, har motvirket fallet i profittraten. Men aller viktigst er trolig de store krigene og krisene. To verdenskriger og flere store økonomiske kriser har redusert mengden av realkapital og igjen gitt kapitalen ekspansjonsmuligheter.

Overproduksjonskriser

Igjen og igjen opplever kapitalistene at de ikke lenger får solgt varene som produseres. Produksjonen er større enn etterspørselen. Dersom dette bare gjelder en bransje, kan de flytte kapitalen over i andre bransjer og fortsette produksjonsveksten. Men periodevis opplever kapitalisten at nesten alle bransjer har omsetningsproblemer. Over alt synker fortjenesten og profittraten. Det er dette som skedde i desember 2008. Det er dette som skjedde våren 2002 og som skjer hver gang kapitalismen går inn i lavkonjunkturer. Når lavkonjunkturene blir særlig alvorlige kommer hele samfunnssystemet i krise, eller, med Marx sine ord: «… overproduksjonens epidemi».

Tendensen til overproduksjon er også en økonomisk lov i kapitalismen. I en planøkonomi er det mulig å planlegge hvor stor produksjonen i nøkkelbransjene skal være. Planmyndigheten vet ganske godt hvor stor produksjonskapasitet landet har og kan bestemme hva som skal produseres. Som Marx påviser i Kapitalen, kan det oppstå planproblemer. Det nytter ikke å planlegge veldig vekst i produksjonen av sko uten å bygge nye skofabrikker, uten å produsere mer skomaskiner, uten å produsere mer stål til maskinproduksjon, uten å skaffe mer energi til produksjonen etc. Men i kapitalismen finnes det ingen slik planmyndighet. Da er det markedskreftene, priser, profittrate etc. som signaliserer hvor kapitalen skal settes inn. Det største problemet for kapitalisten er å sikre etterspørsel etter sin veldige produksjonssatsing. Når kapitalisten investerer, planlegger han en profitt på la oss si sju prosent. Men denne profittveksten øker kapitalen og i neste omgang kreves det sju prosent av denne større kapitalen. Slik «akkumuleres» kapitalen med rentes-renteeffekt. Kapitalen vokser veldig fort, stadig større kapital skal forentes og stadig større varemengder må produseres. Problemet er at folks kjøpekraft vokser langt langsommere, ofte ikke fortere enn befolkningsveksten. Kapitalisten står overfor en uløselig motsetning. På den ene sida ønsker han å oppnå størst mulig profitt som betyr å holde lønnsveksten nede. På den andre sida håper han at det finnes mange som ønsker å kjøpe det han produserer, at det er mye kjøpekraft. Men den viktigste for kjøpekraften ligger i de titusener av husholdene som lever av lønnsarbeid. Og når lønningene ikke vokser, vokser heller ikke kjøpekraften. I forordet til Kapitalen, skriver Engels: «Mens produktivkreftene vokser i en geometrisk rekke, øker markedet i beste fall som ei aritmetisk rekke» (Bind I, s. 17). Den siste konjunkturoppgangen viser hva dette betyr i praksis. Mens eierinntektene økte med 71 prosent fra 2002 til 2007 økte lønnsinntektene med det halve, 30 prosent (Det tekniske beregningsutvalget 2008). Dette førte til at lønnsandelen sank fra 62 prosent i 2002 til 56 prosent i 2007. Dette er ikke bare et norsk fenomen. EU-statistikk viser at i EU sank lønnsandelen i gjennomsnitt fra 65,5 prosent i 2002 til 63,5 prosent i 2007 (EuroMemorandum 2008/2009 s. 12). Det er umulig for kapitalistene enkeltvis å gjøre noe med dette. Om REMA-tusen betalte sine ansatte ekstra mye for at de deretter skulle kjøpe mer, kunne de risikere både at de brukte den ekstra kjøpekraften hos konkurrentene og at fortjenesten i REMA ble lavere enn fortjenesten i andre selskap. REMA ville bli konkurrert ut av markedet. I noen perioder har kapitalistene dempet denne motsetningen, bevisst eller ubevisst, ved å bruke en stor del av kapitalen til investeringer i ting som ikke øker produksjonskapasiteten. Oppbyggingen av velferdsstaten har vært en slik investering som førte til at konjunktursvingningene ble dempet i perioden 1945–1980. Den veldige amerikanske krigsopprustningen har ført til ødeleggelse av kapital som ellers ville bidratt til enda raskere produksjonsvekst og dermed økt faren for overproduksjonskrise.

Alt i Det kommunistiske manifestet peker Marx og Engels på forhold som har motvirket overproduksjonskrisene. Først og fremst dreier det seg om tiltak som reduserer kapitalakkumulasjonen. Det dreier seg om:

• Krigsopprustning
• Oppbygging av offentlig sektor, undervisning, helsevesen, sosialsektoren etc.
  
• Oppbygging av en stor sektor av tjenesteyting som ikke skaper merverdi. Bank-og finanssektoren er en slik sektor.
  
• Ødeleggelse av næringslivet i store deler av den 3. verden for å hindre konkurranse herfra.
  Det dreier seg også om kriser og kriger som ødelegger produktiv kapital. Men det dreier seg også om tiltak som skaper nye markeder:
  
• Imperialistisk ekspansjon
• Erobringen av markeder der det før var sosialistisk planøkonomi (Sovjet-unionen, Kina…)

Etter krisa i 1929, forventet mange marxister at kapitalismen som system, ville gå mer eller mindre inn i permanent krise. Etter at kapitalismen etter den andre verdenskrigen igjen opplevde tiår med kraftig ekspansjon, stilte radikale økonomer spørsmålet: Hva er årsaken til at kapitalismen ekspanderer og overlever? To marxistiske økonomer, Baran og Sweezy, skriver i boka Monopolkapitalen om dette og påviser hvordan en stor del av den akkumulerte kapitalen absorberes, ikke settes inn i merverdiproduksjon (Baran og Sweezy 1971). I tillegg til de faktorene jeg har pekt på over, viser de til de veldige ressursene som brukes på salg og reklame som absorberer kapital fra den produktive sektoren.

Men, som krisa vi er inne i nå viser, er mange av de «absorberende» effektene bare midlertidige:

• Kina var lenge først og fremst et stort marked og mindre konkurrent. Nå skjerper Kinas veldige produksjonskapasitet overproduksjonskrisa.
  
• Den offentlige sektoren absorberte lenge produktiv kapital. Nå bygges velferdsstaten og offentlig sektor ned. Dette øker mengden av produktiv kapital og bidrar til å skjerpe krisetendensene.

Kapitalismens anarkistiske og motsetningsfylte karakter gjør det umulig planmessig å dempe motsetningene i systemet og skape en krisefri kapitalisme.

Utfall av krisa – hva nå?

I komunikeet etter G-20-møte 8.–9. november 2008 gjøres det helt klart at krisetiltakene som nå settes inn over hele den kapitalistiske verden ikke betyr at det satses på en ny økonomisk politikk. Tvert om understrekes det at det nå må satses på mer fri handel, mer av den politikken som nettopp har bidratt til krisa. Det er da rimelig å stille spørsmålet: Har ikke lederne for de kapitalistiske stormaktene lært noe? Etter min mening avspeiler denne mangelen på realisme i virkeligheten hvor motsetningsfylt kapitalismen er. En annen politikk, en politikk med mer regulering av kapitalismen, en sterkere offentlig sektor, en politikk i mer keynesiansk retning, ville begrense ekspansjonsmulighetene til de multinasjonale selskapene. En slik politikk ville gi ny prestisje til en «styrt kapitalisme», skape ideer om at «det frie markedet må temmes».Det er ingen ting de mektigste kapitalistene frykter mer enn dette. Derfor er deres hovedstrategi nå å bruke staten på en slik måte at den demper krisa samtidig som deres politiske hegemoni opprettholdes. Den norske regjeringas krisepolitikk viser det samme: at strategien er å unngå for enhver pris at de må gi opp den nyliberale revolusjonen og gå tilbake til keynesiansk politikk. Statsminister Stoltenberg sa nylig, med et fåret smil, at «dette er god gammeldags keynesianisme». Men smilet viste at dette var bare uttaleleser «for galleriet». I praksis har alle tiltakene regjeringa til nå har tatt vært innafor rammene av nyliberalismen. Også krisepakken på 20 mrd. som ble presentert 26. januar unngår å øke de offentlige utgiftene. Selv om dette ville være det mest effektive for å dempe krisa er regjeringa redd for alt som styrker den offentlige sektoren på sikt. Dersom regjeringa virkelig ønsket sterkere styring over økonomien var det rimelig å vente at den oppga pensjonsreformen, nasjonaliserte storbankene, gjennoppretta Husbankens rolle og gikk over til en aktiv finanspolitikk. Dette vil ikke skje. Men vil resultatet av krisa bare bli at mengder av produktiv kapital blir ødelagt og titusener blir arbeidsløse og at karusellen fortsetter som før? I den viktige boka The Shock Doctrine påviser Naomi Klein at økonomiske og politiske sjokk ofte fører til nye ideer og ny politikk (Klein 2007). Noe av de samme ideene ligger bak Schumpeters teorier. Krisa i 1929 ble et slag mot laisses-faire-politikken. Krisa først på 70-tallet førte til nyliberalismens gjennombrudd. Hva slags nye ideer og ny politikk vil komme ut av denne krisa? Vi kan med sikkerhet si at den kapitalistiske eliten ikke vil bidra til en slik forandring. Men det er ingen tvil om at alt nå, etter bare noen måneder med diskusjoner om krisa, har nyliberalismen som ideologi, fått kraftige skraper i lakken. Og Thatchers arrogante påstand om TINA, at There Is No Alternative, til kapitalismen, er for all framtid død og begravd. Men det kan utvikle seg til noe mer enn bare litt mer antikapitalisme. Blir krisa alvorlig nok vil den sette i gang politiske bevegelser som vi i dag ikke kan forutse. Gjennom et kraftig press nedenfra, fra fagbevegelsen, fra de globale sosiale bevegelsene og fra sosialistiske partier, kan det tvinges igjennom reformer som kan peke frammover. Den globale kapitalismen har knyttet folk sammen over hele kloden. I dette fellesskapet ligger det en kraft som når den mobiliseres kan avskaffe et samfunssystem som er så usivilisert at det er avhengig av økonomiske kriser og sosiale katastrofer for å overleve.

Studiespørsmål:

1. Diskuter likhetene og forskjellene mellom denne krisa og konjukturnedgangen i 2002?
   

2. Nevn motsetningene i kapitalismen som kan føre til krise. Og diskuter hvordan de fungerer?
   

3. Diskuter om det stemmer at profittraten faller, og hvorfor den gjør det/ ikke gjør det?
   

4. Hva slags økonomiske kriser har vi hatt i planøkonomier?. Diskuter forskjellene på økonomiske kriser i planøkonomier og markedsøkonomier
   

5. Hva slags nye ideer og ny politikk tror dere vil komme ut av denne krisa?

Kilder:

• Baran, P. & P. M. Sweezy (1971): Monopolkapitalen. Bok 1–2. Oslo: Pax Forlag
• Det Tekniske Beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Oslo 18. februar 2008
• Engels, F. (1968): «Sosialismen, utopi og vitenskap» i Marx/Engels Selected Works. Moskva: Progress Publishers.
• EuroMemorandum 2008/2009. Euromemorandum Group September 2008. Brussel.
• Frank, A. G. (1981): Reflections on the world Economic crises. London: Hutchinson
• Howard, M. C. and J. E. King (1989): A history of marxian economics. Bind I og II. London: Macmillan.
• Klein, N. (2007): The Shock Doctrine. London: Penguin Books.
• Lenin (1976): Imperialismen. Oslo: Oktober forlag.
• Mandel, E. (1977): Marxist Economic Theory. London: Merlin Press.
• Marx, K. (1971): Kapitalen, Volume I, II og III. Moskva: Progress Publishers
• Marx/Engels (1984): Manifestet. Oslo: Falken Forlag
• Schumpeter, J. A (1965): Capitalism-Socialism and Democracy. London: Unwin University Books.
• Marx, K. (1994): Love om profittratens tendens til å minke. Oslo: Røde Fane.