Rødt og uførepensjonen

Rødt er mot forslagene om å endre uførepensjonen i usosial retning. Vi støtter kravene fra LOs kongress i 2009:

•At uføre fortsatt skal skattes som pensjonister og ikke som lønnsmottakere

•At uføre ikke skal omfattes av den såkalte levealdersjusteringen i Folketrygden

•At det behovsprøvde barnetillegget beholdes

Mer om uførepensjon:
1.januar 2010: Uførepensjonistene forsvinner. Av Arne Byrkjeflot
Høringsuttalelse fra Rødt til Uførepensjonsutredningen

Ressursside om pensjonsreformen

Gunnar Rutle sitter i landsstyret i Rødt og er tillitsvalgt i Utdanningsforbundet. Han driver en godt oppdatert ressursside om pensjonsreformen.
Like i nærheten finner du Rutles Pensjonskalkulator.

Hvem tjener på pensjonsreformen?

Av Arne Rolijordet, Gunnar Rutle, Siri Jensen m.fl.

Her kan du laste ned boka eller lese den på nett

Pris: kr 100 (pluss porto). 5 eksemplar eller fler portofritt. Boka kan bestilles fra Rødt, Osterhausgate 27, 0183 Oslo, raudt@raudt.no. Eller les boka på nett her

Vi bringer noen smakebiter fra boka her på hjemmesida.

Skriv ut , og du får et studiehefte på om lag 20 sider.

Spørsmål om boka og om pensjonsreformen kan  sendes arne.rolijordet (at) getmail.no eller gunnar (at) rutle.net

• Kapittel 2 Tariffoppgjøret undergravde AFP-avtalen
• Kapittel 5 Folketrygdas nye alderspensjon
• Kapittel 11 Nå vil de ta den offentlige pensjonen

Referanser og litteraturliste

Kapittel 2:Tariffoppgjøret undergravde AFP-avtalen

Det var ikke måte på hvordan ledelsene i LO og forbundene i privat sektor skrøt av resultatet av årets tariffoppgjør. Det var et "historisk resultat", spesielt når det gjaldt økonomi, og det ga en "bedre AFP-avtale enn i dag". I virkeligheten er dagens AFP-avtale fullstendig undergravd. Den nye er tilpasset hovedinnholdet i pensjonsreformen. LO-ledelsen bløffet og fikk ja-flertall ved uravstemningen. Og nå står offentlig sektor for tur.

Av Arne Rolijordet

Ved uravstemningen under tariffoppgjøret i privat sektor stemte 72 prosent ja. Det skjedde etter en massiv kampanje fra LO-ledelsen, som roste den nye AFP-avtalen opp i skyene. AFP ble ikke bare ”sikret”, den var blitt ”bedre”, den ble ”videreført” og ”forsterket”. Ja-kampanjen fra LO, der forbundsleder i Transportarbeiderforbundet Per Østvold (SV) deltok med fynd og klem, utgjør en foreløpig topp når det gjelder sosialdemokratisk retorikk og nytale rundt pensjonsreformen. Sammen med relativt gode økonomiske tillegg nærmest måtte resultatet bli slik det ble. 28 prosent nei kan faktisk regnes som en type ”arbeidsseier” for Rødt og den øvrige venstreopposisjonen i fagbevegelsen.

”For den som tar ut AFP fra 62 år blir nivået minst opprettholdt.”
(Informasjonsbrosjyre til LOs medlemmer ved uravstemningen.)

Men hva var så det egentlige resultatet av tariffoppgjøret på dette feltet? På forhånd ble det jo truet med full streik, mot den rødgrønne regjeringen ettersom staten er part i AFP-avtalen.

AFP-avtalen
Dagens AFP er en virkelig god avtale for de fagorganiserte. Den gir deg samme pensjon som en 67-åring allerede fra fylte 62 år hvis du velger å gå av, enten det skyldes skrantende helse eller andre forhold, for eksempel press fra arbeidsgiver. Bakgrunnen for denne ordningen var i sin tid at det skulle være mulig å avslutte yrkeskarrieren "med verdighet", før helsen tok knekken på deg eller arbeidsgiverne sendte deg til arbeidskontoret som ledd i bedriftenes omstillingsprosesser.

Heretter blir AFP-avtalen helt annerledes. Nå skal alle få et AFP-tillegg, og dette øker for hvert år du holder ut i arbeidslivet etter fylte 62 år. For de første årskullene som går av fra og med 2011, vil det kun bli en overgangsordning mellom dagens prinsipper for AFP og den nye usosiale ordningen.

Hvor ille dette kommer til å bli, kan vi benytte Arbeids- og inkluderingsdepartementets egne tall til å bedømme. I et tillegg til "Høringsnotat av 28. januar 2008 om ny alderspensjon" (datert 8. mai) finner vi for eksempel en tabell på side 15. Denne viser hvor stor den nye pensjonen blir for en person som er født i 1958 og har en jevn inntekt på 5G i alle år. I dag tilsvarer dette 335 000 kroner, som er gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Mange arbeidstakere ligger selvsagt under dette nivået. Her forutsetter en i tillegg at vedkommende har hatt det samme nivået i hele den yrkesaktive perioden. Med noen år på deltid eller i arbeidsløshet blir pensjonen lavere. Men uansett: med dette nivået i 40 år vil denne arbeidstakeren i den nye ordningen fra fylte 62 år få en årlig pensjon på 129 000 kroner. Så kan en spørre seg selv hvem som har råd til et slikt inntektstap? Hvis en i stedet jobber i 45 år – til fylte 67, blir pensjonen på 173 429 kroner. Det er absolutt bedre, men fortsatt bare 52 prosent av lønnen. Selv om alle nå i prinsippet har tjenestepensjon (OTP) på toppen, vil de fleste likevel ikke få mer enn 55–56 prosent av lønnen.

PensjonsreformenDet er reglene i den nye folketrygden som Stortinget skal vedta (pensjonsreformen), som gir slike utslag. I og med den skal alle år telle med og telle likt, ikke bare de tjue inntektsmessig beste, slik det er i dag. Og når levealderen etter hvert øker, skal det du har spart opp i "pensjonsformue", fordeles på flere år. Det er dette som fører til at du straffes dersom du går av før du er 67 år. Det blir fem flere år å fordele pensjonsformuen din på, altså det motsatte av dagens solidariske prinsipp i AFP-avtalen, det som hjelper sliterne til en anstendig pensjon enda om de går av "før tiden".

LO-ledelsen argumenterte med at de hadde fått innført skikkelige overgangsordninger for å unngå de verste utslagene av levealdersjusteringen. De som er født før 31. desember 1953, skjermes helt, mens de som er født i tidsrommet 1954 til 1962 får en blanding av gammel og ny ordning, med 10 prosent økende andel av den nye ordningen for hvert årskull. Fra og med det årskullet som er født i 1963, vil levealdersjusteringen gjelde fullt ut.

AFP-påslag
Et av de viktigste argumentene for den nye ordningen er det såkalte AFP-påslaget. Det skal gjelde alle ansatte i bedrifter som har AFP-avtale. Nå gjelder altså ikke AFP-en bare for dem som har bruk for den, men for alle. Dette må medføre at det blir mindre utbetalt for dem som faktisk går av, ettersom den totale utgiften til AFP ikke skal øke.

AFP-påslaget er på 0,314 % av lønna, hvert år. Og dette skal fungere akkurat på samme måte som den nye folketrygden. Jo lenger du jobber, jo større blir AFP-potten din. For hvert år du utsetter pensjoneringen, får du mer i pensjon. Dette kalles en nøytral utforming. Dvs. at den bruttosummen som utbetales de årene du er pensjonist, skal bli den samme – uavhengig av når du går av. Jo seinere du går av, jo færre år skal påslaget utbetales, og årlig beløp stiger dermed tilsvarende.

Endringene som følger av den nye folketrygden, blir altså forsterket med den AFP-avtalen LO kom fram til i årets oppgjør. "Nye AFP" premierer de friske og straffer de utslitte og syke. I stedet for en "verdig avgang" må den enkelte vurdere hvor mye krefter en har igjen, opp mot hvor stor pensjonen kommer til å bli. Hvordan LO får dette til å bli at vi har fått "en bedre AFP-avtale enn i dag" (informasjonsheftet til uravstemningen), er helt uforståelig. Ordningen er jo snudd fullstendig på hodet.

Uten rett til AFPMisforholdet forsterkes ytterligere ved at mange ikke vil ha rett til å ta ut AFP, fordi pensjonen deres havner under minstepensjonsnivå. Stortinget har nemlig bestemt at det ikke skal bli adgang til tidligpensjon uten at pensjonsgrunnlaget en har spart opp, tilsvarer minst nivået på minstepensjonen. Under dette nivået ville den nye garantipensjonen ha slått inn, og det ville medført en ekstra utbetaling som arkitektene bak pensjonsreformen vil unngå.

For LO har det derfor vært viktig å få fram at ikke bare opptjent pensjon i folketrygden, men også det livsvarige AFP-påslaget (dvs det påslaget en har etter fylte 67 år, når de ekstra 19 200 kronene i kompensasjonstillegg tas vekk) må komme med i denne beregningen. I det samme tilleggsnotatet fra departementet går det frem at bare rundt 64 prosent av yrkesaktive kvinner i privat sektor vil ha rett til å ta ut full AFP i 2010, selv om en medregner både AFP-påslaget og kompensasjonstillegget. (Se side 9 i tilleggsnotatet.) Grunnen er at et gjennomsnittlig lønnsnivå på 211 000 kroner (2007-tall) i 40 år ikke lar seg oppnå for folk med mye deltid og lengre perioder med arbeidsløshet.

Men samtidig som departementet tar kompensasjonstillegget med i sine beregninger, for å få finere tall, så gjør de det klart at dette vil de ikke gå inn for i praksis. Dermed må vi vente at inntektskravet blir ca 20 000 høyere, og at enda færre får rett til å gå av. (Flere detaljer om rett til avgang kan du finne i kapittel 10.)

Inntektskravet for å kunne gå av med førtidspensjon er for øvrig ytterligere skjerpet gjennom årets trygdeoppgjør. Den store økningen i minstepensjonene har som bivirkning at folk må ha tjent enda mer gjennom yrkeskarrieren for å få lov til å gå av så "tidlig" som ved fylte 62 år. I Dagens Næringsliv for 2. oktober 2008 står det følgende om dette:

”Ansatte ved AFP-bedrifter kan gå av ved 62 år når de har hatt en gjennomsnittslønn på 239 000 i 40 år. Ansatte i bedrifter uten AFP må ha tjent 323 000 kr. i 40 år i snitt for å gå av tidlig.”

(For ordens skyld må det her presiseres at grensen for å kunne gå av ved 62 år vil bli gradvis lavere fram mot 2018 pga. overgangsreglene.)

Offentlig sektor for tur
Også i offentlig sektor må AFP-ordningene revideres i tråd med pensjonsreformen. Saken er litt mer komplisert, fordi førtidspensjonen er en del av de offentlig ansattes tjenestepensjoner, og disse har en del særegenheter. Et av elementene er bl.a. at en 65-åring med 30 års opptjeningstid har krav på full pensjon, dvs. 66 prosent av sluttlønnen. En så god pensjonsordning er begrunnet i de relativt sett lave lønnsnivåene i offentlig sektor, men står selvsagt i direkte motsetning til prinsippene for pensjonsreformen.

”I Stortingsvedtaket heter det at tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres. Stortingsvedtaket påpeker samtidig at de offentlige tjenestepensjonsordningene må tilpasses den nye folketrygdmodellen, uten at dette svekker de offentlige tjenestepensjonene, men slik at de også omfattes av delingstall og ny indeksering. Vedtaket om levealdersjustering kan under gitte forutsetninger innebære en begrensning i retten til 66 pst. pensjon.”  (Stortingsmelding nr. 5, 2006–07 – Opptjening og uttak av alderspensjon i folketrygden, s. 131.) Å innføre delingstall og ny indeksering er en underlig måte  å unngå svekkelse av tjenestepensjonene på …

Dette betyr at de offentlig ansatte må bli gjenstand for samme reduksjon av pensjonsnivået som de ansatte i privat sektor. Noe annet er en politisk umulighet sett fra maktas synsvinkel. Dermed kommer en også på kollisjonskurs med fagforeningene i stat og kommune. Unio markerte dette sterkt i forkant av tariffoppgjøret i 2008, men brikkene falt tilsynelatende på plass, og bare lærerne gikk ut i streik, men da på grunnlag av for lav lønnsregulering.

Men hva ble så resultatet når det gjaldt AFP-avtalen? I hovedsak ble det en blåkopi av løsningen i privat sektor, dvs. samme prinsipper for opptjening av AFP-tillegg på 0,314 %, nøytral utforming av påslaget (dvs. at brutto utbetalt beløp skal bli den samme uavhengig av antall år en tar ut AFP-pensjon), osv. De nøyaktige formuleringene skal bestemmes i forbindelse med revisjonene av selve pensjonsordningene.

Dette er forutsatt ferdig til tariffoppgjøret i 2009. Det skal forberedes av et partssammensatt utvalg, som har fått den føringen at man skal tjene opp mer pensjon hvis man jobber lenger. Hensikten har nok vært å punktere 30-årsregelen, men allerede i dag fungerer tjenestepensjonene i offentlig sektor slik at med en viss inntektsutvikling på slutten av karrieren vil sluttlønnen fortsatt vokse hvis en jobber flere år. Dermed lønner det seg allerede nå å jobbe lenger. Det er derfor ikke noe behov for å fjerne 30-årsregelen. Her har en et stort rom for forhandlinger, og lysglimtet er at de fagorganiserte i prinsippet får stemmerett over resultatet av disse forhandlingene.

Kapittel 5. Folketrygdas nye alderspensjon

Stortingsflertallet og den rødgrønne regjeringa er i ferd med å avvikle den solidariske folketrygda. I stedet får vi ei ny folketrygd, som er skreddersydd for de gruppene som klarer å stå lenge i jobb og som samtidig nesten uten unntak hører til de høytlønnete. Den nye alderspensjonen gir lavere pensjonsutbetalinger til sliterne og dem med lave og middels inntekter. Dette kapitlet viser hvor overraskende dårlig mange kommer ut, og  hvordan regjeringa systematisk har villedet opinionen ved å lage eksempler med ”idealpensjonister” som knapt rammes av nedskjæringene.

Av Gunnar Rutle 

Planen er å sette de siste spikrene i likkista i god til før stortingsvalget 2009. De endelige lovforslaga skal fremmes i siste kvartal 2008, ifølge statsbudsjettet. 

I seinere kapitler vil vi se på endringene i AFP (kapittel 10) og i tjenestepensjonene (kapittel 11 og 12). I dette kapitlet vil vi konsentrere oss det som er i ferd med å skje med grunnmuren i alderspensjonssystemet, altså folketrygdas alderspensjon.

Pensjonskommisjonen

30. mars 2001 oppnevnte den første regjeringa Stoltenberg en pensjonskommisjon. Den ble ledet av tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen, og ”Kommisjonen ble gitt i oppgave å avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem. Regjeringen understreket at et framtidig pensjonssystem må ivareta hensynet til langsiktighet, stabilitet og oversiktlighet, og bidra til å møte utfordringer knyttet til en aldrende befolkning og tiltakende tidligpensjonering. Aldringen av befolkningen kombinert med høyere ytelser vil føre til en sterk økning i pensjonsutgifter utover i dette århundret”. (Sitat fra mandatet, referert i kortversjonen av pensjonskommisjonens innstilling, side 2.)

Pensjonskommisjonen leverte si innstilling 13. januar 2004. Siden har Stortinget gjort vedtak som i all hovedsak følger innstillinga. Etter pensjonshøringsnotatet fra januar 2008 og med noen endringer etter tariffoppgjøret våren 2008 ser det ut til at dette blir de viktigste konsekvensene:

• Pensjonskommisjonen sitt forslag innebar at pensjonsutbetalingene ville bli redusert med 20 prosent i 2050, sett i forhold til om dagens regler hadde blitt videreført og forutsatt at folk jobber like lenge som i dag. Høringsnotatet fra januar 2008 skjerpet dette, så om forslaget fra den går gjennom, vil reduksjonen bli på nærmere 30 prosent (mer om dette i kapittel 7).
• Det nye pensjonssystemet skal ”motivere” til å stå lenger i jobb gjennom at pensjonen øker hvis du venter med å gå av. Som vi skal se seinere, vil denne ”motivasjonen” for mange fortone seg som økonomisk tvang.
• Det nye pensjonssystemet skal være en rein forsikringsordning, nærmest ei banksparingsordning. Retten til utbetaling skal følge aktuariske (forsikringsmatematiske) prinsipp.

Planen er å sette de siste spikrene i likkista i god til før stortingsvalget 2009. De endelige lovforslaga skal fremmes i siste kvartal 2008, ifølge statsbudsjettet.

Her er noen av de viktigste konkrete forslaga:

Det firehodete trollet

Arne Byrkjeflot, leder i LO i Trondheim, har karakterisert det nye pensjonssystemet som et firehodet troll som spiser av pensjonene våre. De 4 hodene er alleårsregel, avkorting, levealdersjustering og indeksering. La oss se på dem ett for ett. (I tekstboksene finner du Arne Byrkjeflots kommentarer.)

Alleårsregelen

”Pensjonen skal stå i forhold til inntekten over hele livsløpet.” (sitat fra kortversjonen av pensjonskommisjonen (KPK) s. 3)

Det hevdes at det nåværende systemet er urettferdig fordi en ikke får pensjon i forhold til det en har tjent gjennom livet. Men den formen for rettferdighet en her snakker om, har lite å gjøre med arbeiderbevegelsens rettferdighetsbegrep – kalt solidaritet. For det nåværende pensjonssystemet er et solidarisk system der de som tjener minst, får mer i pensjon enn de rike – relativt sett. Det skal det nå bli slutt på.

For å gjennomføre den nye ”rettferdigheten” skal besteårsregelen (at pensjonen baseres på inntekten de tjue beste åra) erstattes av ALLEÅRSREGELEN: Pensjonen skal baseres på alt en har tjent hele livet. Samtidig endres som nevnt utbetalingsreglene, slik at de som tjener lite, ikke lenger får ekstra uttelling: tjener du dobbelt så mye, får du dobbelt så høy pensjon.

Høringsnotatet foreslår at dette skal fungere slik:

• Hvert år du er i lønnet arbeid legges et beløp som svarer til 18,1 prosent av det du har tjent i et pensjonsfond.
• I tillegg blir oppsamlet pensjon til dem fra samme årskull som er døde siste år, fordelt på de gjenlevende i samme årskull. Det kalles arvegevinst.
• Pensjonsformuen du har samlet opp, oppreguleres hvert år likt med gjennomsnittlig lønnsutvikling i samfunnet.  

Det første hodet, alleårsregelen rammer alle dem som ikke har maktet eller kunnet stå i full jobb hele livet; de fleste av dem er kvinner. I tillegg rammer den med full tyngde alle dem som ikke makter å stå i jobb til pensjonsalderen – de mister sine siste og ofte beste opptjeningsår. I dagens folketrygd tåler du noen år med deltid, attføring, utdanning, omskolering eller ubetalt omsorgsarbeid. Dette fordi pensjonen blir beregnet ut fra de tjue beste åra dine. I det nye systemet får du svi dobbelt, hver krone du taper i lønn reduserer også pensjonen din.

Når du går av med pensjon, har du altså en pensjonsformue, som enkelt og greitt skal deles på de åra du har igjen å leve. Her regnes gjennomsnittlig levealder for hele befolkninga, uavhengig av klasse og kjønn.

Avkorting

Det andre hodet, avkorting, ser seg ut de svakeste. De som har skrantende helse eller ikke er i stand til å oppfylle de krava et stadig hardere arbeidsliv setter og derfor må gi seg før de når pensjonsalderen. Faktisk er dette de fleste av oss. Bare en av tre er i arbeid når de når pensjonsalderen, bare en av ti er i fulltidsjobb. I dag kan du gå av med avtalefestet pensjon (AFP). Du går kraftig ned i lønn, men når du når pensjonsalderen, får du det samme i folketrygd som om du hadde stått i arbeid til du ble 67 år. I det nye systemet skal du betale din egen førtidspensjon av den pensjonsformuen du har tjent opp. Må du gå av ved 62 år, så avkortes (reduseres) pensjonen med en fjerdedel. Når levealderen øker, så blir tapet enda større.

”Jo lenger man står i arbeid, jo høyere pensjon får man. Det åpnes for at man kan ta ut pensjon fra folketrygden fra fylte 62 år, men da blir pensjonen lavere enn om man arbeider lenger.” (KPK s. 3)

Dette prinsippet blir gjerne kalt AVKORTING av pensjonen ved tidlig uttak. Logikken er at siden pensjonen skal tas ut over flere år, må den årlige pensjonen bli lavere.

Levealdersjustering

”For å gjøre pensjonssystemet økonomisk bærekraftig beregnes størrelsen på pensjonen i forhold til forventet gjenstående levealder for den aldersgruppen man tilhører. Øker forventet levealder, må man stå i arbeid lenger for å få den samme pensjonen”. (KPK s.3)

Denne LEVEALDERSJUSTERINGA er sammen med avkortinga tenkt å fungere slik: En har oppspart en pensjonsformue, og denne deles på gjennomsnittlig antall gjenstående leveår. Øker antallet år en forventes å leve (kullets gjennomsnitt), så blir årsutbetalinga mindre. Utgiftene for pensjonskassen skal altså bli den samme.

 

Det tredje hodet, levealdersjustering, venter på hvert nytt årskull av pensjonister og tar en stadig større bit av deres pensjoner. Øker levealderen med ett år, så reduseres alle pensjoner med 4,5 prosent. Der tror de vi er i 2020, i 2050 vil levealderen ha økt med fire år, og alle pensjoner blir redusert med rundt 18 prosent. (Etter høringsnotatet av 28. januar 2008 vil tallet være 23,5 prosent; GR.) Regjeringa mener at jo lenger du lever, jo mindre trenger du for å leve. Verken levealderen eller økning i levealderen er lik for alle. En prest lever ti år lenger enn en servitør, levealderen for kvinner med lav inntekt er faktisk på vei ned. Det er vanskelig å forstå hvorfor de skal få mindre pensjon fordi andre lever lenger.

Indeksering

Det fjerde hodet, indeksering, rammer alle pensjonister. Den absolutt viktigste kampsaken for Pensjonistforbundet, med 170 000 medlemmer, har vært å sørge for at pensjonistene ikke skal sakke akterut. Etter tiårs strev vant de gjennom i 2002. Stortinget vedtok at fra da av skulle pensjonen følge lønnsutviklinga ellers i samfunnet. Pensjonsreformen gjør slutt på dette, pensjonistene må nøye seg med lavere reallønnsutvikling enn den lønnstakerne får. Hadde det vært slik de siste fem åra, ville pensjonistene tapt 6,5 prosent, en tusenlapp i måneden.

"Pensjonsutbetalingene skal reguleres årlig i takt med gjennomsnittet av lønns- og prisutviklinga. Dette vil gjelde alle som får utbetalt pensjon etter at reformen trer i kraft.” (KPK s.3)

Dette prinsippet kalles INDEKSERING. I høringsnotatet av 28. januar 2008 foreslår en i stedet at pensjonen skal reguleres med lønnsutviklinga fratrukket 0,75 prosent. Siden forventet reallønnsutvikling er anslått til 1,5 prosent vil ikke dette bety noen endring. Men hvis lønnsutviklinga er dårligere enn ventet, vil denne måten å regne på velte risikoen over på pensjonistene.

Ny opptjeningsmodell – mer til de rike og mindre til de fattige

Det innføres en ny opptjeningsmodell. To endringer er viktige: Den ene er alleårsregelen som beskrives nedenfor. Den andre dreier seg om følgende: I dagens folketrygd får alle en grunnpensjon på 1G pluss en tilleggspensjon ut fra hvor mye vedkommende har tjent. Altså ei omfordelingsordning som sikrer en med lav inntekt, en relativt høyere pensjon enn en med høy inntekt. Omfordelingseffekten styrkes av et såkalt knekkpunkt ved 6G. Inntekt over 6G teller bare med en tredjedel i poengopptjeningen. I den nye pensjonsmodellen blir pensjonen helt proporsjonal med inntekten du har hatt gjennom livet. Og noen taper på dette, andre vinner:

”Men de som vinner, vinner mye mer enn de som taper. Den samlede effekten blir derfor at pensjonsutbetalingene totalt sett vil øke med 3,5 % på grunn av disse endringsforslagene, isolert sett. Endringene i profil og i opptjeningsregler er dermed intet innsparingstiltak. Det er utelukkende et omfordelingstiltak, fra de med lave til de med høye inntekter. Begrunnelsen for disse forslagene er ikke å spare staten for penger, men å skape sterkere koplinger mellom innbetalt pensjonsavgift og utbetalt pensjon. (….) Når kommisjonen foreslår å endre systemet slik at de med høyest opptjening får høyere pensjon, på bekostning av dem med lavere opptjening, er ikke det begrunnet med at en i seg selv liker skjevere fordeling. Kommisjonen har en filosofi om at et system med tettere sammenheng mellom opptjening og utbetaling vil stimulere folk til å jobbe mer.

Det kan sies mye om en slik tanke, den har opplagt sterkere ideologisk enn empirisk støtte. For svært mange er det helt andre grunner til at en ikke jobber mer enn en faktisk gjør, enn at samlet avkastning inkl. pensjon oppfattes som for svak. Også for dem som velger å jobbe etter 67 år, er det normalt andre motiver enn ytterligere pensjonsopptjening som er motiverende. Uansett, kommisjonen bekjenner seg til den nevnte ideologi. De forutsetter derfor at de foreslåtte tiltakene vil generere økt sysselsetting, ved at flere vil jobbe mer i løpet av sitt liv dersom reformen gjennomføres.” (Fra Utdanningsforundets Temanotat nr 1, 2004 side 6 og 9.)

Rett til å arbeide så mye du vil sjøl om du tar ut pensjon

”Kommisjonen foreslår at det blir fri adgang til å kombinere arbeid og pensjon fra fylte 62 år i folketrygden, uten avkorting av pensjonen mot arbeidsinntekten.” (KPK s.12)

Denne regelen følger logisk av at pensjonen din nærmest blir sett på som et bankinnskudd du tar ut fra.

Tidligpensjon fra 62 (men med store forbehold)

”Det åpnes for at man kan ta ut pensjon fra folketrygden fra fylte 62 år.” (KPK s.3)

Som vi skal se har det store konsekvenser for pensjonens størrelse om man går av ved 62 år. Og i realiteten vil ikke alle få lov til å gå av. Se sist i dette kapitlet.

Minstepensjon endres til garantipensjon

Garantipensjonen, den laveste pensjon du kan få (hvis du overhodet ikke har hatt inntekt) blir lik med nåværende minstepensjon, dvs 2G fra 2010. Men for å unngå den såkalte minstepensjonsfella i det nåværende systemet (at du ikke tjener noe på å jobbe før din opptjente pensjon passerer minstepensjonsnivået), blir systemet nå endret slik at garantipensjonen avkortes med 80 % av opptjent pensjon.

Regjeringas idealpensjonist

I pensjonskommisjonens innstilling, og i stortingsmelding 5 (2006–07), vises mange eksempler på konsekvensene av det nye systemet. De aller fleste eksemplene viser at en tjener på det nye systemet i forhold til dagens. Et godt eksempel er denne figuren (5.5 fra stortingsmeldinga s. 82):

 

Her ser vi at absolutt alle kommer bedre ut enn i dagens system. Hvordan kan det gå til at alle tjener på en reform der det skal spares minst 20 prosent? Jo, de viser fram idealpensjonisten, karakterisert av følgende:

• Hen har samme lønn hele livet – og rammes dermed ikke av alleårsregelen.
• Hen klarer å jobbe i 43 år før pensjonsavgang – og rammes heller ikke på denne måten av alleårsregelen.
• Hen går av ved 67 år – og rammes ikke av avkortinga.
• Hen går av i 2010 – og rammes heller ikke av levealdersjusteringa.

 De sammenlikner bare med første året med pensjon i nytt og gammelt system. Dermed synes ikke det en taper på indekseringa.

Men idealpensjonisten er et lite relevant eksempel!

• Ingen tjener like mye hele livet! De fleste tjener 10–15 prosent mindre i gjennomsnitt over hele livet enn i de tjue beste åra. Kommunal landspensjonskasse (KLP) har beregnet at for deres medlemmer er inntekten 10 prosent lavere. (Kilde: Unios notatserie nr. 5, 2008.)
• Avgangsåret 2010 er nok valgt med omhu, ettersom levealdersjusteringa først slår inn fra 2011.
• Og hva med oss som ikke når 43 års opptjening til vi er 67. Det gjelder mange kvinner, som mister (eller i hvert fall får redusert opptjening i) år med omsorg. Det gjelder også mange som tar langtidsutdanning.
• For ikke å snakke om det store flertallet av oss som går av før vi er 67.

 

De aller fleste eksemplene fra regjeringshold er beregnet ved at en på denne måten unnlater å vise de reelle konsekvensene. Gjennom hele tariffoppgjøret produserte regjeringa og LO-toppen eksempler som hadde det til felles at personene tjente det samme hele livet og at konsekvensene av indekseringa ikke var tatt med. Dermed ga alle eksemplene tall for det nye pensjonssystemet som var flere titusener høyere (og bedre) enn det som vil gjelde det store flertallet LO-medlemmer.

Etter at tariffoppgjøret i privat sektor var i havn, gikk Roar Flåthen ut og sa at motstanderne sine eksempler måtte være feil, for både departementet og LOs økonomiske avdeling hadde kvalitetssikret deres tall. Men det er altså ikke snakk om regnefeil, men om valg av eksempler som gir et fortegnet bilde av konsekvensene.

Så la oss se litt på hva mer relevante eksempler gir for tall:

Slik spiser det firehodete trollet av pensjonen din:

La oss tenke oss at du har tjent 400 000 kroner de beste 20 åra, og at du gikk ut i jobb som 24-åring. Oversikten som følger viser hvordan det firehodete trollet spiser av pensjonen. (I kapittel 10 og 11 finner du flere eksempler)

    

Pensjonisten i eksemplet har tjent nok til å ha rett til å gå av ved 62. Men svært mange har tjent for lite til det

Sitat fra side 8 i høringsnotatet fra 28. januar: ”Stortinget har vedtatt at alderspensjon kan tas ut før 67 år så lenge pensjonen fra fylte 67 år overstiger minstepensjonen. Fordi garantipensjonen normalt vil utvikle seg noe sterkere enn inntektspensjoner, legger departementet til grunn at kravet til tidlig uttak utformes slik at pensjonsnivået må overstige minstepensjonsnivået med en margin som sikrer at pensjonsnivået ved 67 år minst tilsvarer garantipensjonen.” 

Med de reglene som nå er foreslått, må ha tjent minst 330 000 kroner årlig i 40 år hvis du er født i 1948 og skal ha rett til å gå av ved 62. Er du født i 1963 eller seinere, har kravet økt til at du må ha en samlet livslønn som svarer til en årslønn på minst 350 000 kroner i 40 år. Ikke mange kvinner med lav eller normal inntekt når dette kravet.

I tilleggshøringsnotatet av 8. mai 2008 legger departementet fram tall som viser hvor stor andel som vil kunne ta ut tidligpensjon når livsvarig del av AFP-påslaget medregnes i inntektskravet. Når en ikke regner inn AFP, vil 58 prosent av kvinnene og 19 prosent av mennene ha for lav inntekt til å kunne gå av ved 62 år i 2050.

Men beregningene til departementet er gjort før pensjonsoppgjøret 2008. Der ble det vedtatt å øke minstepensjonen for enslige til 2G i 2010. Konsekvensen av det er at kravet til inntekt øker med flere 10 000 kroner. Dermed vil antall som ikke fyller kravet, bli en god del høyere enn departementets beregninger. I det eksempelet (”idealpensjonisten”) vi brukte ovenfor, altså uten AFP og avgang 62 år i 2050, økte inntektskravet med hele 50 000 kroner pga pensjonsoppgjøret i år.

Kapittel 11. Nå vil de ta den offentlige pensjonen

Etter at AFP var i havn for privat sektor våren 2008, greip statsministeren og regjeringsmedlemmer direkte inn i meklinga i offentlig sektor. Hensikten var tosidig: Oppgjøret i privat sektor var framstilt som svært godt. Derfor måtte ikke offentlig sektor lage avtaler om pensjonen som kunne rokke ved dette bildet. Videre ville en legge føringer, som skulle sikre at regjeringas linje ble gjennomført i forhandlingene neste år. Mens fagforeningsmedlemmer flest trodde at pensjonsforhandlingene var utsatt til våren 2009, ble det gjort vedtak som peker i retning av ei slakting av AFP og tjenestepensjonen i offentlig sektor. Nå holder det regjeringsnedsatte utvalget som skal utrede ordningene, kortene tett til brystet. Det er på tide med en offentlig debatt om det som skjer.

Av Gunnar Rutle 

I privat sektor var en tidlig ute med diskusjoner om AFP og pensjonsreformen. Fagbevegelsen i offentlig sektor forholdt seg lenge avventende. Mange tenkte nok at siden vi har de offentlige tjenestepensjonene, så er ikke det som skjer med alderspensjonen og AFP så viktig for oss. Først høsten 2007 begynte det å utvikle seg en – riktig nok svak – bevegelse på disse spørsmålene også i offentlig sektor. Det begynte å bli klart for mange at også tjenestepensjonene sto for fall, dersom endringene i pensjon og AFP ble så dramatiske som det lå an til.

Planen var at offentlig sektor skulle reforhandle avtalene om AFP og tjenestepensjon i tariffoppgjøret våren 2008. Altså samtidig som privat sektor fikk sin nye AFP-avtale. Men i løpet av våren 2008 ble det klart at det ikke ville være mulig å gjøre endelige vedtak om tjenestepensjonene så raskt. En var også enige om at AFP og tjenestepensjoner burde ses i sammenheng. Dette oppfattet mange slik at hele pensjonssaken var utsatt til 2009.

Dessverre. For etter at oppgjøret i privat sektor var over, skjedde det mye i kulissene.

Den store kampanjen for å tvinge fagforbunda i offentlig sektor i kne

Mange av fagforbunda i offentlig sektor hadde gjort det klart at en AFP-avtale på linje med den privat sektor hadde fått, ikke var akseptabel.

Unio ga 18. april ut et notat (nr 5, 2008) forfattet av sjeføkonom Erik Orskaug. Der advarer de sterkt mot å bruke AFP-ordninga fra privat sektor i offentlig sektor: ”Ingen blåkopi fra privat sektor.” Sjøl med den idealpensjonist-like forutsetninga om lik inntekt hele livet og enda om de bare ser på første år med pensjon, påviser Unio at ny AFP for en som går av ved 62 år, vil resultere i tap på fra 7000 opp til 47 000 kroner året, avhengig av årskull og antall opptjeningsår.

Notatet kommenterer også at lik inntekt hele livet er urealistisk: ”I KLP har de på bakgrunn av ”sin bestand” som utgjør 70 pst av kommunesektoren beregnet at gjennomsnittet av inntekten i alle år utgjør 90 pst av inntekten i de 20 beste årene (…). Dette gjør AFP-gapet (på lang sikt) betydelig større enn det som vanligvis legges til grunn.”

Notatet kommenterer offentlig sektor. Det meste av beregningene gjelder åpenbart like mye for de fleste i privat sektor. Når dette ikke sies, oppfatter jeg at det dels er for ikke å tråkke fagforbunda i privat sektor for mye på tærne, dels for å åpne et rom for ei annen løsning i offentlig sektor.

Men slike beregninger og slike holdninger til pensjonsoppgjøret ble tydeligvis for mye for LO-ledelsen og regjeringa. Det gjaldt for enhver pris å hindre at folk skulle oppdage hvor dårlig AFP-avtalen er. Tross alt var det bare vel et år til stortingsvalget. Offentlig sektor måtte ikke få reise tvil om den AFP-avtalen som var inngått i privat sektor.

Dermed startet en kampanje som for det meste ikke er offentlig kjent, men som fikk Akademikerne til å reagere så sterkt at de forlangte å få en protokolltilførsel i Riksmeklingsmannens møtebok fra forhandlingene i staten:

Det som skjedde var at statsminister og andre statsråder greip direkte inn under meklinga. De holdt møter med de enkelte organisasjonene, der formålet var å presse dem til å godta regjeringas pensjonspakke. Det er godt kjent at i hvert fall mange av Unios forhandlere følte seg sterkt presset og var rasende over det som skjedde.

Hvilke trusler eller gulrøtter som ble presentert på de lukkete møtene, vet vi ikke ennå, men vi vet at resultatet er at mange fagforbund endte med å godta ting som de like før hadde vært helt imot.

Tariffavtalene våren 2008 om AFP: blåkopi fra privatoppgjøret

I samtlige tariffavtaler i det offentlige ble det nå lagt inn et mer eller mindre likelydende avsnitt om pensjon:

”2. AFP i offentlig sektor Partene er enige om følgende:-   AFP-ordningen i offentlig sektor legges om etter mønster av omleggingen i privat sektor. -   AFP-påslaget beregnes som beskrevet i brev fra statsministeren til Riksmeklingsmannen av 2. april: ·        Retten til AFP tjenes opp med 0,314 pst. av årlig pensjonsgivende inntekt fram til fylte 62 år og opp til en øvre grense på 7,1 G. Pensjonsgivende inntekt fastsettes på samme måte som ved beregningen av inntektspensjon i folketrygdens alderspensjon.·        AFP utbetales som et livsvarig påslag til alderspensjonen. Påslaget er 19 200 kroner høyere før enn etter fylte 67 år, gitt tilstrekkelig opptjening. ·        Det årlige AFP-påslaget utformes nøytralt slik at det øker ved senere uttak, og slik at det ikke er behov for regler om avkorting av pensjon ved arbeidsinntekt. Påslaget økes ikke ytterligere ved uttak etter 70 år. Samme levealdersjustering som for alderspensjon fra folketrygden benyttes ved beregning av påslaget.·        Arbeidsinntekt kan kombineres med AFP og alderspensjon fra folketrygden uten avkorting, verken av AFP eller alderspensjonen. ·        AFP reguleres på samme måte som inntektspensjon i ny alderspensjon i folketrygden både under opptjening og utbetaling. ·        Arbeidstakeren må på uttakstidspunktet være ansatt og reell arbeidstaker i en virksomhet som er omfattet av ordningen. ·        Arbeidstakeren må ha vært omfattet av AFP-ordningen i minimum 7 av de siste 9 år.·        Alle fra og med 1948-kullet får ny tilpasset AFP fra og med iverksettingstidspunktet for pensjonsreformen i 2010, mens tidligere årskull beholder dagens AFP-ordning og kan ta ut AFP etter disse reglene også etter dette tidspunkt.  Med dette legges det til rette for at AFP, sammen med pensjon fra folketrygden og tjenestepensjon, sikrer et samlet pensjonsnivå fra 2010 i samsvar med stortingsforliket av 26. mai 2005. -   Utformingen av tonivåuttaket av AFP vurderes nærmere i lys av tilpassingen av offentlig tjenestepensjon.AFP for personer med særaldersgrenser må vurderes nærmere i det videre arbeidet.

Innretningen på et statlig kompensasjonstillegg i offentlig sektor skal vurderes i 2009 i lys av tilpassingen av offentlig tjenestepensjon.”

 

Det som står her er ord for ord en blåkopi av det som ble vedtatt i privat sektor. Det åpnes bare for forhandlinger om to saker:

1.      Utforminga av tonivåuttaket (altså den ordninga som sier at en før 67 år skal få 19 200 kroner mer i året enn seinere år). Det dreier seg bare om hvordan en allerede gitt sum skal fordeles gjennom pensjonistlivet. For de fleste betyr dette lite.

2.      Innretninga av kompensasjonstillegget. Vi er altså ikke garantert kompensasjonstillegget som de fikk i privat sektor – det tillegget på 10 000 kroner, som årskulla fra 1948 og noen få år framover skulle få fordi det ikke var mulig for disse årskulla å øke pensjonen gjennom å arbeide lenger. Ekspertgruppa som så på AFP i offentlig sektor, antyder i si innstilling fra 19. mai 2008 at en kanskje ikke trenger dette kompensasjonstillegget pga tjenestepensjonen.

I mange forbund ble ikke pensjonsdelen en gang lagt ut som en del av grunnlaget for uravstemning. I Unio gikk en til streik på et grunnlag som ikke omfattet pensjonsdelen av avtalene, og streiken ble avblåst uten at det ble gjennomført uravstemning.

Vi fagforeningsmedlemmer har ingen grunn til å føle oss bundet av denne kupp-pregete behandlinga. Etter mi mening bør forhandlerne heller ikke føle seg bundet av formuleringer som er resultatet av et spill bak kulissene og, så vidt vi kan forstå, et utilbørlig press som ikke tåler dagens lys.

Dette er de flotte tjenestepensjonsavtalene som nå står på spill

Omtrent 1/3 av alle arbeidstakere – 725 000 – er medlemmer av en offentlig tjenestepensjonsordning. Det finnes mange ordninger. Statens pensjonskasse (SPK) og Kommunal landspensjonskasse (KLP) er de to største. Men alle disse ordningene er samordnet, slik at ytelsene er tilnærmet de samme.

Ansatte i offentlig sektor har mye å forsvare. Tjenestepensjonene i offentlig sektor er langt bedre enn de tjenestepensjonsordningene de fleste i privat sektor har.

Dette er viktigste elementene i de offentlige tjenestepensjonsordningene

• Det trengs 30 års opptjening for å få full pensjon. Dette er en svært viktig regel. For langtidsutdannete, for kvinner med noen år med omsorgarbeide, og for mange som har en del av sitt yrkesaktive liv utenfor offentlig sektor, er denne regelen avgjørende.
• Pensjonen regnes i forhold til sluttlønna. Spesielt i stat og kommune vil de aller fleste ha best lønn de siste åra, så det er en voldsom fordel at det er sluttlønna som teller. Det er langt bedre enn en alleårsregel, og det er også bedre enn besteårsregelen i dagens folketrygd.
• Det er en ytelsesbasert ordning – 66 prosent av sluttlønna. Uansett hva som skjer med folketrygda og AFP, så har du med full opptjening rett på 66 prosent av sluttlønna i livsvarig pensjon. Og ordninga er ikke avhengig av aksjekursenes utvikling, slik innskuddsbaserte ordninger er. Egentlig får du mer enn 66 prosent. Enslige får minst ¼G ekstra (17 600 kroner), alle får minst 10 prosent av G ekstra (7000 kroner). Dette skyldes at samordninga med folketrygda ikke skjer fullt ut.
• Ei ekstra gunstig AFP-ordning. Fra 62 til 64 år er det i hovedsak samme ordning som i privat sektor. Forskjellen er AFP-tillegget på 21 400 kroner i året brutto mot 11 400 kroner netto i privat. Men det som er gull verdt, er retten til å gå over på tjenestepensjon fra 65 år. For de aller, aller fleste AFP-pensjonister betyr det et stort hopp i pensjon opp til 66 prosent av sluttlønna.
• Særaldersgrenser. Om lag 30 prosent av de offentlig ansatte har særaldersgrenser, rett til å gå av med full pensjon ved 65, 63 eller 60 år. 85-årsregelen gjelder for alle med særaldersgrense. Dersom summen av alder og antall opptjeningsår overstiger 85 år, kan du gå av tre år før særaldersgrensa. Det betyr altså at sykepleiere, som har særaldersgrense 65 år, kan gå av ved 62 år og få full pensjon, dersom de begynte i offentlig sektor før fylte 32 år. Da slipper de AFP og kommer mye bedre ut.
• Uførepensjon og etterlattepensjon er inkludert i de offentlige tjenestepensjonene. Det er ordninger som de færreste andre tjenestepensjoner omfatter. Særlig viktig er uførepensjonen, som også skal garantere 66 prosent av sluttlønna.

Tariffavtalene 2008–10 om tjenestepensjonene: 30 årsregelen, 66%-garantien og særaldersgrensene for fall?

Dette er det som står i avtalene om tjenestepensjonene:

”Partene viser til rapporten av 19. mai 2008 fra en ekspertgruppe, og er enige om at det skal settes ned et partssammensatt utvalg som skal forberede behandling av offentlig tjenestepensjon, og innenfor de forutsetningene som følger av punkt 2 ovenfor (sitert ovenfor; GR), vurdere den endelige tilpassing og utforming av AFP i offentlig sektor i lønnsoppgjøret i 2009. Utvalget skal også vurdere særaldersgrensene. Utvalget skal vurdere mulige tilpasninger av offentlig tjenestepensjon til endringene i folketrygdens alderspensjon og til omleggingen av AFP i offentlig sektor. Utvalget skal ta utgangspunkt i følgende:

• Offentlig tjenestepensjon skal, sammen med pensjon fra folketrygden og AFP, sikre et samlet pensjonsnivå fra 2010 i samsvar med stortingsforliket av 26. mai 2005.
• Offentlig ansatte skal sikres et godt tidligpensjonssystem fra 62 år, også personer som har hatt lave inntekter.
• Man skal tjene opp mer pensjon hvis man jobber lenger, og den årlige pensjonen skal være høyere desto senere den tas ut.
• Man skal kunne kombinere arbeid og pensjon uten avkorting.
• Hensynet til mobilitet i arbeidsmarkedet må ivaretas. 10
• Det skal sikres mot at en eventuell rask innfasing gir særlig uheldige utslag.
• Utvalget skal i sitt arbeid vurdere bredden i yrkesmønstrene i offentlig sektor, jamfør ekspertgruppa av 19.05.08.”

Punktene som står ovenfor er identisk med det som står om tjenestepensjonen i mandatet til det bebudete utvalget som ble nedsatt 20. august 2008.

Problem og muligheter

Verdt å merke seg er følgende:

• Stortingsforliket av 26. mai 2005 er selvmotsigende og uforpliktende når det gjelder pensjonsnivået. Det er nok ikke tilfeldig at de henviser til dette og ikke sier eksplisitt at tjenestepensjonen skal svare til to tredjedeler av lønna.
• Det mest konkrete og forpliktende er formuleringa om at ”man skal tjene opp mer pensjon hvis man jobber lenger, og den årlige pensjonen skal være høyere desto senere den tas ut”. Se dette i sammenheng med noe som står sist i mandatet til utvalget, nemlig at ”Utvalgets forslag skal ikke føre til at kostnadene knyttet til offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor øker”. Med dette slippes katta ut av sekken, for nå begynner det å bli klart hvor det bærer hen: Når de samla kostnadene skal være som før, må de som ikke jobber lenger eller som tar ut pensjon tidlig, nødvendigvis få mindre enn før, dvs mindre enn 66 prosent. Og 30-årsregelen står i motstrid til at en skal få mer pensjon hvis en jobber lenger.
• Punktet om å sikre mot uheldige utslag av rask innfasing betyr vel at vi må vente en reprise på det som skjedde i AFP-utvalget: en lager noen overgangsordninger som gjør at endringene ikke svir så veldig hardt for de første årskulla. Alle vet at det er de som nærmer seg pensjonsalder, som først og fremst er opptatt av pensjon. Gjennom å mildne konsekvensene for dem kan en sikre støtte til forslag som svir veldig hardt for dem som er unge i dag.
• I samme retning trekker et annet poeng: Ordningen i Statens pensjonskasse er lovfestet,  de kommunale er tariff-festet. Svært mange mener at dette innebærer at ei ny pensjonsordning må innfases over svært lang tid, på en slik måte at alle beholder allerede opparbeidete pensjonsrettigheter, og bare framtidig opptjening kan følge nye regler. Det er selvfølgelig bra for dem det gjelder, men kan samtidig svekke motstanden mot det som blir konsekvensene på sikt.
• På den positive siden ser jeg en sak som bør brukes for alt den er verd: Det står ingenting i tariffavtalene eller i utvalgsmandatet om at levealderjustering og avkorting skal være nøytrale ordninger, (se egen boks) sjøl om jeg er helt sikker på at departementet i utgangspunktet ønsker det. Det betyr at det er mulig å arbeide for ordninger som bare har en veldig svak levealderjustering, og bare en veldig liten avkorting hvis du går av tidlig. Særlig det siste bør det være mulig å samle stor støtte for, siden nøytrale ordninger gjør at pensjonister som står lenge i jobb opparbeider seg rett til pensjon som er langt høyere enn det de hadde i lønn (se tabell 11.3 og 11.4 seinere i kapitlet). De aller fleste syns at slike utslag av pensjonssystemet er urimelige.
• Så finnes det en del mer uforpliktende formuleringer i de andre punktene. De kan – og bør – brukes til å modifisere de verste utslaga.

Nøytral pensjonsordning Nøytral pensjonsordning betyr at du opparbeider deg en pensjonsformue som skal deles på gjennomsnittlig antall gjenværende leveår. Det nøytrale ligger da i at den som skal betale ut pensjonen må ut med det samme uansett når pensjonisten velger å gå av, og uansett hvordan levealderen utvikler seg. Både ny folketrygd og ny AFP er slike nøytrale ordninger, noe som innebærer store endringer i pensjonen hvis du går av tidlig eller levealderen øker.

Når utvalget holder kortene tett til brystet, må vi sjøl regne ut konsekvensene

Utvalget ble som nevnt nedsatt 20. august. Utvalget skal ledes av arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen og består ellers av ledere fra organisasjonene i offentlig sektor og de offentlige arbeidsgiverne. Arbeidsgruppa som er tilknyttet utvalget, har allerede startet arbeidet sitt. Det er tydelig at de ikke ønsker at noe skal lekke ut. Deltakerne har absolutt forbud mot å formidle noe skriftlig fra gruppas arbeide. Med det som skjedde i vår, i minne kan vi vel gjette oss til at LO-ledelsen og regjeringa er pådrivere for det. Skrekken er åpenbart at pensjonsopposisjonen skal kunne gripe fatt i noen av forslaga og starte mobiliseringa mot. Jo seinere forslaga blir kjent, jo vanskeligere blir det å utvikle en motkraft.

Men med utgangspunkt i mandatet til utvalget går det likevel an å tenke seg til hva som er regjeringas foretrukne modell, et slags i-verste-fall-resultat. Skulle utvalget ønske å korrigere noen av mine vurderinger, er det velkommen til det.

I de følgende eksemplene tar jeg ikke med hva som vil skje hvis 30-årsregelen faller. Jeg har ikke tilgang på tall som gjør at jeg kan gjøre et rimelig anslag. Det vi kan si, er at de som går av tidlig, i så fall vil komme dårligere ut, og de som går av seint, desto bedre.

Det jeg har gjort, er å gå ut fra at tjenestepensjonen vil bli sett på som et påslag til de øvrige pensjonene. Jeg har gjort et anslag på hva en får i tjenestepensjonspåslag hvis en går av som 67-åring i 2010. For annen avgangalder og andre fødselsår er dette beløpet levealdersjustert og avkortet ved hjelp av forholdstallet, på samme måte som AFP-påslaget behandles. Påslaget er også regulert med lønnsutvikling fratrukket 0,75 prosent. For nærmere forklaring vises til et eget notat (Gunnar Rutle: ”Hvordan vil den nye tjenestepensjonen bli?”)

Figur 11.1 Varierende fødselsår

Figur 11.1 viser pensjonen avhengig av når en er født. Vi ser på en pensjonist som har jobbet i 37 år fram til avgang ved 62, har tjent 300 000 kroner i snitt de 20 beste åra og 270 000 kroner i gjennomsnitt for alle år. Det heldekkende feltet bak viser nåværende pensjon/AFP (gult) og tjenestepensjon (mørkerødt). Søylene viser ny pensjon, nederst alderspensjon (grønt), så AFP (lyseblått) og øverst tjenestepensjon (lyserødt).

Figur 11.2 Varierende fødselsår

Figur 11.2 viser det samme, men for en litt høyere inntekt: 400 000 kroner de 20 beste år, 360 000 kroner i gjennomsnitt for alle år.

Som vi ser, er det dramatiske tap vi snakker om, særlig for dem som er unge i dag og rammes for fullt av levealdersjusteringa. Pensjonisten med 300 000 kroner i inntekt taper fra 22 000 (født 1948) til 52 000 kroner (født 1983). For pensjonisten med 400 000 kroner i inntekt er tapene henholdsvis 43 000 og 96 000 kroner.

Figur 11.3 Varierende avgangsår

Figur 11.3 viser pensjonen avhengig av avgangsalder. Vi snakker om samme pensjonist som i eksempel 11.1 med 300 000 i inntekt. Vedkommende går ut i jobb som 24-åring. Vi ser på første generasjon som fullt og helt rammes av det nye systemet: de som er født i 1963.

Figur 11.4 Varierende avgangsår

Figur 11.4 viser det samme, men nå for pensjonisten med 400 000 i inntekt.

Her ser vi hvor pengene som 62-åringene taper blir av. En som tjener 300 000 kroner årlig og klarer å stå i jobb til 75 år, vil faktisk komme ut med 329 000 i pensjon, altså mer enn lønna. Det samme gjelder for 75-åringen med 400 000 kroner i inntekt, som kommer ut med 424 000 i pensjon.

Aksjon ”Forsvar offentlig pensjon”

Vil vi ha et så urimelig og usosialt pensjonssystem? Noe i denne retninga er det vi kan vente oss hvis prinsippene som pensjonsutvalget er pålagt å følge, settes ut i livet. Når vi ser på hva som har skjedd og er i ferd med å skje med AFP og alderspensjonen, er det ingen grunn til å tro at utvalget på egen hånd kan forhindre en rasering av offentlig tjenestepensjon. Her trengs organisering og kamp.

Heldigvis er kampen nå i ferd med å bli organisert. 14. oktober ble aksjon ”Forsvar offentlig pensjon” stiftet. Aksjonen stiller følgende helt rimelige og nødvendige krav:

• Bevar offentlig tjenestepensjon!
• 30 års opptjening skal gi minst 66 % pensjon av sluttlønn.
• Fortsatt bruttopensjon fra 65 år.
• Bevar dagens sosiale AFP-ordning.
• Behold særaldersgrensene med dagens ytelser.
• Viderefør uførepensjonen i offentlig tjenestepensjon.
• De offentlige pensjonene er en del av våre ansettelsesbetingelser.