Audun Lysbakken og Ingvar Skjerve har dratt fra Nidelven i Trondheim til Porto Alegre i Brasil på let etter mye mer demokrati. De to SVerne drømmer om å bygge et nytt demokrati nedenfra, utenfor statens klamme favn. Det er en visjon det er lett å dele for oss som trådte våre barnesko på Manifest 02. Men skal flere vinnes for visjonen om mye mer demokrati trenger vi politikere som tør å gå foran og redusere egen makt. La meg presentere to eksempler.

Kronikk av Mimir Kristjansson, trykt i Klasssekampen 5. mai 2009

Eksempel 1: I dag ansettes rektor i videregående skole av byråkratene hos fylkesutdanningssjefen, som på sin side er oppnevnt av byråkratene i fylkesadministrasjonen. De som berøres direkte av avgjørelsen, de ansatte, har i liten grad mulighet til å påvirke prosessen. Slik trenger det ikke være. Hva om vi bestemmer oss for at rektor ikke skal ansettes, men velges? At det ikke er skolebyråkrater og skolepolitikere, men de ansatte i skolen, som skal velge lederne i videregående skole?

En demokratisering av videregående skole vil få flere konsekvenser. For det første viser erfaringene fra arbeiderstyrte bedrifter som Kantega og Mondragon at mer deltakelse fra de ansatte gir mer ansvarlighet. I motsetning til fylkesbyråkratene har ikke de ansatte som må leve med sine avgjørelser hver eneste dag råd til å være uansvarlige. For det andre gir mer deltakelse mer kompetente avgjørelser. Det er de som arbeider i skolen, ikke fylkesbyråkratene, som sitter med kompetansen som kreves for å skape verdens beste skole. Da skulle det bare mangle at de fikk velge sine egne ledere – slik det gjøres ved universiteter og høyskoler.

Eksempel 2: I dag lages budsjettene i offentlige selskaper av BI-utdannede økonomer som på sin side er oppnevnt av BI-utdannede ledere. De som berøres direkte av budsjettene, de ansatte har liten eller ingen påvirkning på prioriteringene. Slik trenger det ikke være. Hva om vi innfører økt grad av deltakende budsjettering i offentlig sektor? At det ikke er business-smarte ledere, men street-smarte arbeidsfolk som får gjøre prioriteringene?

Deltakende budsjettering i offentlig sektor har flere utfordringer. Akkurat som i Porto Alegre og Sevilla må slik budsjettering skje innenfor rammer satt av de folkevalgte. Men også her er det grunn til å tro at mer deltakelse gir mer ansvarlighet, også overfor brukerne. I fjor svidde for eksempel Posten av 300 millioner kroner på å brande seg selv på ny. Hvorfor Postens ledere følte at Norges mest kjente og selvforklarende merkenavn hadde behov for en ekstrem makeover, er uvisst. Men vi kan være ganske sikre på at prioriteringene ville vært annerledes om det var postbud og ikke markedsfolk som hadde siste ord i saken. Tilsvarende kan vi se for oss at økt ansatt-styring i helseforetakene eller NSB ville gitt andre prioriteringer enn de vi ser i dag.

Det finnes dessuten en viktig fordel med arbeiderstyre i offentlig versus privat sektor. Slik heismontørene og Roar Eilertsen fikk erfare da de etablerte den arbeiderstyrte bedriften Nor Heis vil private arbeiderstyrte bedrifter alltid ha en utfordring i å konkurrere på den globaliserte kapitalismens premisser. I verste fall betyr arbeiderstyre i privat sektor bare at arbeiderne utbytter seg selv i stedet for å bli utbyttet av andre. Dette er også en del av kritikken som er blitt rettet mot baskiske Mondragon, der studier viser at arbeiderne i praksis ikke har nevneverdig bedre vilkår enn i vanlige, kapitaliske bedrifter. Denne problemstillingen finnes ikke i offentlig sektor, der man slipper å konkurrere på et globalt marked eller tigge lån hos motvillige, private banker.

Spørsmålet om mye mer demokrati i offentlig sektor blir også et troverdighetsspørsmål. Man kan naturligvis håpe at snille kapitalister vil gå med på å gi fra seg eiermakt eller at kapitalsterke fagforeninger lykkes i å skape nye, arbeiderstyrte bedrifter. Men når ikke en gang det offentlige tar sjansen på å la skolene velge sin egen rektor eller de ansatte få makt over pengesekken, hvorfor skal private gjøre det da? Dersom venstresiden skal bli tatt på alvor i arbeidet for mye mer demokrati må vi også tørre å utfordre politikerne og byråkratenes makt. For utdanningsmiddelklassens partier er det enkelt å kreve at det private næringslivet skal styres av «dem som jobber der». At vi selv skal gi fra oss noe av makten over skolen, blir straks mye vanskeligere.

I høst har de rødgrønne hatt flertallsmakt i Norge i fire år. Det har betydd reversering av arbeidsmiljøloven, storstilt utbygging av barnehager og ny ekteskapslov. Men ser vi på det Lysbakken og Skjerve etterlyser, mye mer demokrati, har det skjedd fint lite. Vi har ikke sett et eneste prøveprosjekt med deltakende budsjettering i offentlige selskaper, tross at SV har sittet med moderniseringsministeren siden 2005. Vi har faktisk ikke sett et eneste forsøk fra moderniseringsministeren på å reversere den byråkratiske og udemokratiske New Public Management-politikken i offentlig sektor! Og vi har ikke – selv ikke med Lysbakkens nestlederkollega Bård Vegard Solhjell som utdanningsminister – fått oppleve forsøk med rektorvalg på videregående skole. Dessverre for demokratiet er det fortsatt Kristin Halvorsens statsbudsjett, ikke Audun Lysbakkens bøker, som er den viktigste prosaen som produseres i SV.

I stedet var SVs landsmøte nær ved å snu i spørsmålet om rektorvalg også på universitet og høyskoler. I landsstyret gikk et mindretall på 10 inn for å stryke at «SV mener Universitets- og høyskoleloven bør endres slik at det blir obligatorisk med valg av rektor og fakultets- og instituttledelse.» På selve landsmøtet fikk strykningsforslaget støtte fra et flertall i programkomiteen før det heldigvis ble nedstemt i landsmøtesalen. Med slike landsmøtedebatter er det ikke rart man må reise til Porto Alegre for å finne inspirasjon.

«Deltakerne» kan forhåpentligvis bidra til å sette venstresidens visjon om mye mer demokrati på dagsorden. Men da trengs det politisk handling i demokratiets nåtid, ikke bare reisebrev fra demokratiets framtid. Hvis ikke reduserer Lysbakken og Skjerve seg selv til tilskuere.