OBS!

Denne saken er flere år gammel. Innholdet kan være utdatert.

Turids Afghanistanblogg

Partileder Turid Thomassen i Rødt er på en to ukers tur for å få mer kunnskap om hvordan krigen i Afghanistan påvirker samfunnet der. Spesielt skal hun se nærmere på utviklinga i områder utenfor krigshandlingene. Hun blogger fra turen på denne siden.

Dag 7: Mitt bilde av Afghanistan

Dagen i dag har vært en rolig dag. Vi startet med å kjøre opp til Keshim som ligger ca 11 mil fra Fayzabad. Der ligger det første treplantingsprosjektet som blei starta opp i Badakshan-provinsen. Hele gartneriet fungerer som en park for lokalbefolkninga, og koster enn så lenge ikke noe å bruke. Den fungerer også som en av ankomstveiene til elva som renner forbi byen Keshim. Et yrende bade- og fiskeliv. Å ta en svømmetur i denne elva er ikke for pingler, det er sterk strøm som skyller gutta nedover i stor fart, kanskje derfor jeg ikke så noen som så ut til å være yngre enn 10-12 år. Hvor jentene avkjøler seg vet jeg ikke, kanskje de har et helt eget sted eller kanskje ikke de bruker elva til avkjøling. Vi fartet litt i og rundt byen. Det er et frodig landbruksareal vi beveger oss i.

Folk er fattige, og det er ikke mye som kan settes av til noe ekstra, men jeg har sett at det på enkelte hus er lagt blikktak med skråning. Regner med at det øker levetia på et hus ganske mange år, og at det ikke kreves så mye vedlikehold for å holde nedbøren ute. Har også sett at det er satt opp solceller på noen av hustaka. Gir sikkert nok strøm til å skaffe lys og til å lade mobilene. Jeg regner med at disse tiltaka er resultat av et bistandsprosjekter, men vet ikke fra hvilke land. Små skritt til en bedre hverdag.

Dette er dagen da jeg mister nettet, begynner å bli syk, oppdager at SMSene jeg har sendt hjem ikke har kommet fram. Familien min er bekymra for meg. Ingen god slutt på dagen.

Hva slags informasjon?
En rolig dag gir deg en mulighet til å stokke om på tankene. Det har vært intense dager med mye informasjon. Hvem er det jeg har snakka med, hva slags informasjon er det jeg har fått, og hvordan plasserer jeg det inni hodet mitt, en kvinne fra vesten. Er det det jeg hører jeg skal la veie tyngst eller er det det jeg ser. Og hva har jeg egentlig sett?

Informasjonen jeg fikk i den norske militærleieren er godkjent som offentlig informasjon – sannheten slik Forsvarsdepartementet ser det. Men det jeg så var et slags fengsel hvor man ikke kommer seg ut uten godkjennelse og da under strenge sikkerhetstiltak.

Soldatene har våpen og tanks
Jeg regner med at soldatene som reiser uttafor leieren ikke er mindre redde enn en afghaner som de møter på sin vei, men soldatene har våpen og tanks. Det å reise som et helt vanlig menneske i Afghanistan kan ikke soldater gjøre. Det er imot sikkerhetsreglene som gjelder for dem. Jeg har sett mere av vanlig liv i Afghanistan enn mange av dem som har tjenestegjort her i 6 mnd eller lengre. Hvilken forståelse kan de få av det landet og de menneskene de visstnok er sendt for å hjelpe?

Hva vil en afghaner fortelle meg, ei han eller hun aldri har møtt før. Hvilken rett har jeg til å tru at jeg er til å stole på, at jeg ikke vil bruke det jeg får vite på en måte som er til fordel for meg, men ikke for dem. Et par dager er ikke nok til å bygge opp tillit.

Det jeg ser, det jeg har samtalt om og det jeg har lest blir til sammen mitt eget bilde av Afghanistan.

Turid Thomassen,
Afghanistan.

Dag 6: Prosjektbesøk i nærområdet

Jeg har opplevd jordskjelv! Da det skjedde skjønte jeg ikke hva det var. Jeg lå og sov i senga som plutselig begynte å bevege seg. I og med at det ikke kom noen på døra mi for å redde meg blei bombing og skyting forkasta som alternativ og jeg slo meg til ro med at det sikkert var et gammelt strømaggregat som slo seg av eller på. Ved frokosten fikk jeg beskjed om at det var et skjelv, men det var langt unna, og det var lenge mellom hver gang. Ingen dramatikk å spore hos mine bordkamerater, og derfor ingenting å skrive hjem om, men jeg har opplevd et jordskjelv.

Vi hadde et møte med de som skal legge opp reiseruta vår. Afghanistankomiteen i Norge har mange prosjekter over hele provinsen. Per Gunnar og jeg har et ønske om å reise til flere som ligger langt unna Fayzabad, men ikke alle vurderes som like trygge steder å reise. De anbefalingene vi får må vi følge. Det er jo disse menneskene som har ansvaret for sikkerheten vår.

Dagen i dag skal brukes i nærområdet. Et gartneri, en skole og et treplantingsprosjekt.

Afghanistan er tydelig prega av avskoging, og ved snøsmelting eller kraftig rein dras jordmassene med dem tilbake. Prosjektet med å dyrke fram stiklinger av ulike tresorter som kan plantes i forskjellig type jordsmonn har vært en suksess i Fayzabad. Der det tidligere var tørr sandjord vokser det nå ulike typer trær. Og når trærne holder jorda på plass kommer det også annen type vegetasjon. Fayzabad har blitt et eksempel for også andre provinser, og det lille gartneriet eksporterer stiklinger til andre områder i Afghanistan. Dette lille gartneriet ligger tett opp til et helt nybygd universitet. Vi ble fortalt at det var 1600 studenter knyttet opp til universitetet. De fleste kom fra Badakshan-provinsen, men vi møtte også studenter fra Mazar. Studentene brukte gartneriet som en hage hvor de kunne sitte i skyggen av trærne eller bare vandre rundt. Overgartneren som hadde 12 menn i arbeid, var bekymra over at studentene ikke hadde nok respekt for trærne der de gikk og brakk av kvister. Han ville gjerne at alle studentene måtte få undervisning i hvor viktig det er å behandle trærne godt. Blir spennende å høre om det blir gjort ved studiestart.

Women Garden
Nesten mur i mur ligger det et annet prosjekt hvor Afghanistankomiteen er inne, Women Garden. Det finnes dyrking av stiklinger her også, men hovedfokus er jordbær og noe roser. Det var ikke mange mennesker der da vi kom, sjefsgartneren og vaktmesteren, men hadde vi kommet mellom kl. 8-11 ville vi ha sett 25 kvinner som hadde jobbet i hagen. Kvinnene er med i prosjektet arbeid for mat. De er enker som ellers ikke ville hatt mulighet til å gå ut i lønna arbeid. Betalingen for en måneds arbeid er mat og parafin tilsvarende en måneds forbruk. De må sikkert være sparsommelige, men de slipper å tigge, de har en forutsigbarhet og de lærer seg et «yrke» de kan praktisere ved å lage sin egen nytteveksthage. Kvinnehagene er en grønn oase med bord og benker. Fredager er hagen full av kvinner som bruker hele dagen der. Venninner møtes, og gjør det venninner gjør over hele verden, spiser, snakker og ler.

Lo gjorde også ungene på den lille skolen (660 elever) Per Gunnar og jeg dro til etter lønsj. Undervisningen foregår både i telt og innendørs. Ikke fordi det er så morsomt med alternative steder å undervise, men rett og slett av plassmangel. Skolen har delt opp skoledagen i to bolker. De første 330 elevene går på skolen fra 8-12, kl. 13-16 er det resten. Ungene sitter tett i tett, på benker, og alle har en liten bordplass til å legge boka si på. Jenter og gutter går i samme klasse til og med 6. klasse på denne skolen (siden 1998). Det er både kvinnelige og mannlige lærere, og her har de prosjektet undervisning for mat. Det gjør det mulig for familier som eller måtte la ungene jobbe, å sende dem på skolen. Og i tillegg til å gi undervisning til ungene fra 1.-12. klasse tilbyr skolen også yrkesopplæring. Benker og bord er laget gjennom denne opplæringen og det finnes andre kurs som voksne kan benytte seg av. Og alt i skolens regi er gratis, på grunn av bistandspenger. Problemet for min kvinnelige rektor er at det ikke er sikkert at skolen får støtte etter 2011. Kommer det ingen midler, ingen skole.

Mindre Taliban = mindre bistand?
Prosjekter i Badakshan-provinsen blei vurdert av den norske regjeringa til å ikke motta like mye bistandspenger . Vurderinga gikk på at bistanden skulle flyttes til mere urolige områder hvor folk har det vanskeligere. Men det kan vel ikke være slik at fordi det ikke finnes Taliban og veldig tilstedeværende militære baser så skal det ikke være gode prosjekter som kan gå over tid? Folk i fredelige områder skal vel ikke finne opp Taliban og uroligheter for å få hjelp?

Prosjektene jeg har vært innom i dag, tar ikke mye fysisk plass, men de er synlige for alle. Trærne i hagene og oppover åssidene, unger som kan lese og skrive. Folk som er stolte av seg sjøl og stedet de bor. Er det noe å frykte for vesten?

Turid Thomassen,
Afghanistan.

Dag 5: Militær og bistand

Dette har vært en reisedag. Vi har ankommet Fayzabad i Badakshan-provinsen. Dette er en region hvor det ikke finnes Taliban eller Al-Qaida i følge vår vert fra Afghanistankomiteen i Norge. Det er derfor heller ikke en region hvor det er stort militært nærvær. Det er tyske tropper her, men igjen ifølge verten er de ikke veldig dominerende. Denne regionen består av folk som ikke lar seg pelle på nesa av noen.

Militærmakt og bistandsorganisasjoner
I regionene hvor det er mye militært nærvær og mye kamper ser det ut som om det pumpes inn vanvittige mengder av bistandsmidler, mens det i Badakshan-provinsen, hvor det er rolig, er lite bistandsmidler å finne. Det kan vel ikke være slik at de som har mulighet til å bevilge penger til prosjekter har hørt på tidligere forsvarssjef Sverre Diesen når han sier at " militæret er skjoldet, og bistanden sverdet". Militæret er nok enig, men bistandsorganisasjonene har iallefall vært ute og sagt at det ikke er bra for deres arbeid at det oppfattes som at det er bånd mellom militærmakt og bistandsorganisasjoner.

Fayzabad er en grønn by og det renner en elv gjennom byen. Minner litt om Lågendeltaet litt utpå våren. På vei inn til gjestehuset var det pløying med okse foran plogen, gjetergutter som fulgte kyrne og muldyr med mye last. Det har litt Kardemommebypreg; idyllisk og vakkert.

Det er ikke lagt endelige planer for hvor vi skal reise i morgen, men det er flere prosjekter som det vil være spennende å besøke: treplantingsprosjekt, hygieneprosjekt og skoler. Dette er prosjekter ment for at folk sjøl skal kunne videreføre, videreutvikle og overbringe til andre landsbyer.

Blant sivile afghanere
Førsteinntrykket mitt er idyll, men jeg vet jo at det er en bakside av det som øynene fanger først. Det er analfabetisme, høy barnedødlighet, opiumsdyrking og alt for liten plass for kvinner. Dagene som kommer blir blant sivile afghanere – endelig.

Turid Thomassen,
Afghanistan.

Dag 4: Helligdag

Av og til treffer man mennesker man gjerne vil treffe igjen. Anne Hertzberg er ei sånn dame. Kunnskapsrik, nysgjerrig og opptatt av Afghanistan. Fredag er helligdag i Afghanistan som i så mange andre land, så det var ikke lagt opp til noe program for oss denne dagen.

Anne Hertzberg har vært i Afghanistan i lange perioder etter at okkupasjonen starta 2001. Hun har vært med i en del prosjekter knytta opp til blant annet NORAD. Akkurat nå er det rehabilitering hun jobber med. Dama er godt kjent i Kabul, og hun inviterte meg med på en gåtur i byen for å vise meg litt av den.

Gåtur i Kabul
Vi starta hele gåturen med å gå gjennom en park, en vakker grønn lunge i en veldig støvete og forurensa by. Det var bare hankjønn der, tjukt av dem – syklende, gående, sittende og stirrende – på oss. Men Anne vandret bare rolig og pratende på stiene, og jeg gjorde som henne. Ikke at det var så vanskelig å gjøre, Jeg tuslet sammen med ei dame som har en stor kjærliighet for landet og menneskene. For henne er det viktig å kunne gå i Kabuls gater som et helt vanlig menneske, kunne hilse på dem hun føler for å hilse på, stikke innom de stedene hun føler for. Det kan nok hende at det er lettere for oss enn det ville vært for ei ung dame – jeg er bare glad for å få muligheten til å vandre sammen med henne.

Til dere som har lest boka Drageløperen: Jeg har sett kinoen. En diger grå kloss. En av de eldste i landet, om ikke den eldste. Jeg har vært inne i bokhandelen til bokhandleren i Kabul, han var ikke der sjøl, det var sønnen som styrte butikken. Et lite lokale stappfullt av bøker, vakre kort og kart.

Gandamak
Vi endte opp på restaurant Gandamak, hvor det var vanskelig å komme seg inn. Ikke fordi det var fullt, men fordi det var så mange sikkerhetsprosedyrer for å komme seg inn. Først vakt utenfor porten, så en vakt innafor porten med gevær, så inn en ny jerndør med to menn bak et gitter som så oss ann, og til slutt gjennom den siste døra før vi kom inn i en vakker hage.

Det kan hende at det ringer noen bjeller i noens hoder når de leser Gandamak. De bjellene er helt riktige. Jeg skal gi dere noen stikkord: krig, briter, 1841, massakre.

Hjem blei vi henta i bil. Til og med Anne anbefalte det. Trekker tankene til Oslo og jenter som anbefales å ikke bruke byen på lik linje som gutter.

Turid Thomassen,
Afghanistan.

Dag 3: På besøk hos de norske troppene

På grunn av et rakettangrep mot flyplassen i Mazar-e Sharif, dit vi skulle, måtte vi utsette reisen vår en dag. Flyet som settes opp til Mazar-e Sharif går egentlig hver annen dag. I og med at flyet vi egentlig skulle ta i går blei kansellert tok vi et fly utenom rute.

Flyplassen i Mazar–e Sharif har en del sivilt og en del militært. Per Gunnar og jeg landa på den sivile delen og startet jakten på en drosje for å komme oss til basen hvor vi skulle møte Knut Eide, oberstløytnant.

Nordmennene vi skulle møte har travle dager, og det var sikkert en stor strek i regninga at vi blei så forsinka som vi blei, men de lot seg ikke merke med det i det hele tatt. Det var lagt opp til et 4-5 timers løp – og det blei gjennomført.

7 personer hadde satt av tid til oss, de snakket om alt fra geopolitiske temaer, bistand, anestesiprosjekt til hvordan påvirke folks hjerter og hode gjennom psykologiske operasjoner. Vi fikk gode og grundige presentasjoner. Det var også satt av tid til en liten omvisning.

Vi var ikke kommet til basen for å diskutere, vi var der for å høre, spørre og samle kunnskap om hvordan man tenker som militær. Kan hende var de som skulle legge fram stoffet mer spent på hvordan vi ville oppføre oss? De er jo like klar over Rødt sine standpunkt til denne krigen som det jeg er.

Flere kvinner
Det er ca. 100 nordmenn i basen, og jeg talte 8 kvinner. Jeg fikk ikke det eksakte tallet, men det er iallefall ikke et stort antall hunkjønn. Knut Eide ønsket seg flere kvinner, og jeg tenkte at jeg ikke ønsker noen soldater der – men skjønner at det vil være et pluss for det lille samfunnet hvis kjønnsbalansen hadde vært bedre.

Vi blei invitert til å overnatte og takket ja til det. Innkvarteringen var enkel, et telt med mange små sovetelt inni. Vi sov som dem som hadde tjeneste.

Ikke endra mening
Jeg har ikke endra mening om krigen, men jeg hører etter når man sier at i den norske leieren bedrives det ikke politikk – det skjer hjemme i Norge. Jeg ser også at det er et stort engasjement som er godt ment fra dem jeg møtte i Mazar- e-Sharif. Men jeg klarer ikke å fri meg fra at det er noe annet enn demokrati og menneskerettigheter som ligger i bunn for det vestlige engasjementet i Afghanistan – landet som har blitt forsøkt okkupert og overtatt siden Alexander den stores tid.

Turid Thomassen,
Afghanistan.

Dag 2: Raketter mot Mazar-i-Sharif

Klokka er 15 og jeg sitter på verandaen i gjestehuset. Akkurat nå foregår det et arbeid i hagen av tre unge gutter med å bygge en uteplass eller et skur. Sveiserarbeidet fyller nok ikke kravene om helse, miljø og sikkerhet. Sveiserbrillene er helt vanlige solbriller, de har enkle sandaler på føttene og ingen hansker. Og så er det en som er veldig pent kledd og som er den ansvarlige. Jeg tipper det er sønnen til sjefen.

Afghanske tepper
Dagen har vært travel. Vi har truffet noen andre nordmenn som er her samtidig med oss. Blant annet. noen som driver med bistandsprosjekter. En representant fra EU hadde som oppgave å samordne bistanden som er knytta opp til rehabilitering. Å selge tepper er sjølsagt en viktig geskjeft her. En teppehandler kom innom en av samtalene vi hadde. Han er helt nystarta og var på jakt etter kunder. Vi kunne ha pratet om tepper selvfølgelig, men temaene blei teater og politikk, Afghanistan nå og i årene framover.

Så bar det avsted til Den norske ambassaden og ambassadør Tore Hattrem. En svært kunnskapsrik mann, som også innrømma det når han ikke hadde kunnskap om en sak. 2014 blir sett på som et magisk år. Det er da det er tenkt at afghanerne sjøl skal ta over det fulle ansvaret for Afghanistan. I går nevnte jeg at det var tydelig at det er penger i Kabul. Det er ikke så rart. Bistandsprosjekter skal igangsettes, gjennomføres og avsluttes helst innen 2014. Det er veldig kort tid i et bistandsperspektiv. Det afghanske samfunnet som nå får midlene er heller ikke i stand til å absorbere den utrolige mengden med bistandspenger.

Bistandspolitikken må endres
Det er ikke vanskelig å tenke seg at en del prosjekter, i utgangspunktet gode og nyttige, faller sammen som en klut når prosjektene avsluttes uten at afghanere har mulighet til å videreføre prosjektet. Politikken for den sivile bistanden må også endres. Hvordan? Det er da en av de tinga vi vil prøve å finne mer ut av under besøket vårt.

16.45: På vei til Mazar-i-Sharif for å møte nestkommanderende for de norske militære styrkene i Afghanistan. På flyplassen fungerer jeg som et lite påheng til Per Gunnar. Han er jo mann og jeg en kvinne. Greit nok. Jeg slipper å finne fram alle billetter og brev i ett kjør. Per Gunnar tar ansvaret for sin leder. Alle er høflige og hjelpsomme. Menn og kvinner kommenterer kjolen min fra Palestina (en lang, svart kjole med en brodert front). Endelig kunne jeg pynte meg med den.

Bak ryggen min i ventehallen ligger det en haug med bedetepper som blir flittig brukt av mennene i den timen vi sitter der. Jeg kaster bare noen korte blikk på dem som har en samtale med sin gud.

VIP
Bussene som skal frakte passasjerene ut til flyet kommer, og vi går inn i dem. En av de to bussene gir bare plass til en liten gruppe mennesker. Vi skjønner at de er VIP på ett eller annet vis, og seinere på kvelden fikk vi vite at det er parlamentsmedlemmer med familie. De blir bukket fram i alle køer. Men etter VIP er det kvinnene som får gå foran alle menn. Det er jeg ikke vant til fra hjemme. Man er ingen god mann hvis man lar en kvinne stå etter seg i køen.

Flyet er ikke stort og passasjerene er mange. En liten stund trodde jeg det var innført ståplass, men etterhvert fikk alle ett sete. Jeg havna ved siden av en ung mann som gjerne ville prate. han fortalte at han hadde vært i Norge for å besøke familie for noen år siden. Han hadde ingen planer om å reise fra Afghanistan. Han ville være med å bygge opp landet sitt etter så mange år med krig. Jeg trur han var rik. Han hadde studert på universitet, hadde reist utenlands og hadde datamaskin (lik som min forøvrig). Taxinga starta, og jeg måtte forberede meg på oppstiging. Har litt flyskrekk, men så lenge jeg overlever er det greit.

Og taxinga stoppa, og vi stod og stod. Nesten i 30 minutter etter planlagt avreise fikk vi beskjed om at vi ikke skulle lette enda, og at alle passasjerene skulle inn i ventehallen igjen. Det var nå det var fint at jeg hadde kontakt med min sidekamerat. Han fikk en telefon fra sin bror i Mazar som kunne fortelle at det var skutt to raketter mot flyplassen, men at ingen var skadet. Mens vi satt i ventehallen skulle politiet sjekke ut området og så skulle vi få lette. Det skjedde ikke. Flyet blei kansellert og Per Gunnar og jeg måtte dra tilbake til gjestehuset vi bor på her i Kabul. Der ventet det en god middag, forhåpentlig en god natt søvn, et ferdig uteplass med tak. Og så prøver vi på nytt å komme avgårde i morgen.

Turid Thomassen,
Kabul, Afghanistan.

Dag 1: Ankomst i Kabul

Det er tidlig kveld i Afghanistan, og jeg har vært i Kabul i 12 timer sammen med Per Gunnar Skotåm. Han har vært her flere ganger før, og visste hva han skulle møte.

Lofoten og Kabul
Hva med meg? Mitt første blikk på landet var fra flyet som sirklet seg inn mot flyplassen i Kabul. Jeg har ikke klart å finne de riktige orda for hva jeg så. Høye fjell, askegråe med snø på toppen - i en dis. Goldt og mektig. Minner meg om Lofoten og fjella der - men likevel ikke. Fjella i Lofoten er enten hvite eller grønne avhengig av årstida.

Jeg hadde ventet meg en by mer preget av krig enn det jeg har sett i dag. På flyplassen var det mye utenlandske soldater, det skal sies. Men i byn er det lite å se. Stort sett bare afghansk politi. Kabul er en by med alle kontraster. Palasslignende hus, hus som er satt opp av egenproduserte leirmurstein. Kvinner med burka, men de er i et mindretall. Noen i Niqab, de fleste med enkle sjal over hodet og ganske mange kledd helt lik en vanlig europeisk kvinne. Fattige og rike. Og biler, masse biler. Hele byen virker tåkelagt med eksos.

Penger i omløp
Vi beveger oss ikke til fots i denne byen, vi kjører alle steder vi skal. Den er kjempediger, 5 millioner mennesker sies det. Jeg har sett de mest sinnsyke palasser, og de mest fattigslige skur. Reklameplakater fra europeiske selskaper. Kabul er en by hvor det begynner å synes at det er penger i omløp.

Treffe mennesker
Flyturen til Kabul tok 24 timer, med totalt 1 times søvn på hele turen. Fram til nå har det ikke vært mulighet til å legge seg ned på senga her i Kabul. Dagen i dag har vi tilbragt sammen med Afghanistankomiteen i Norge. Afghanistankomiteen er sentrale i å hjelpe oss med å realisere et opplegg som gjør at Per Gunnar og jeg kan få treffe mennesker, komme til organisasjoner, skoler, legge opp reiseruter for at målet om å få innsyn i hvordan vanlige folk har det, deres tanker om livet i Afghanistan nå og hva de tenker om Afghanistan etter at de fremmede (soldatene og krigsmaskineriet) reiser ut igjen. Og det ser det ut som om vi skal få til.

Temaer i dag har vært skole på barnas prinsipper og en voksende prostitusjon.

Per Gunnar har truffet mange av sine bekjente fra tidligere besøk i landet. Hyggelig å se på at mennesker blir så glade for å treffes igjen. Jeg møter alle for første gang. Ikke alle er så veldig gode i engelsk, ikke jeg heller - men jeg skjønner at de ønsker meg alt godt.

Turid Thomassen,
Kabul, Afghanistan.