OBS!
Denne saken er flere år gammel. Innholdet kan være utdatert.
Høyesterett bekrefter: Den norske staten er en klassestat
Høyesterett har i dag fastslått at den enorme skattegaven som Stortinget ga rederne i 2007, ikke var stor nok. Høyesterett fastslår at Stortinget tidligere hadde gitt rederne så gunstige særordninger, at skattegaven må gjøres enda større for at den ikke skal stride mot Grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft.
Den norske staten er først og fremst redernes stat. De utgjør den rikeste og mektigste gruppen av norske kapitalister. I vår tid er staten først og fremst kapitalens redskap, og for Norge betyr det rederkapitalens. Det har Høyesterett bekreftet i dommen i dag.
I 2007 vedtok Stortinget at rederne skulle ha full, formell skattefrihet for sine inntekter fra rederivirksomhet. Bare en symbolsk tonnasjeavgift, beregnet til å tilsvare en skatt på 0,6 prosent, skal betales. Fram til da var ordningen at rederiselskapene skulle ha full skattefrihet, men at rederne som eier rederiene skulle betale 28 prosent skatt av det de tok ut som utbytte. Dermed kunne de selv bestemme når de ville betale skatt ved at de selv bestemte når de ville ha ut utbytte – et privilegium som ingen vanlig skattyter kunne drømme om. Etter hvert klaget rederne voldsomt på at de i det hele tatt skulle kunne komme i en posisjon der de måtte betale skatt personlig. Tradisjonen tro imøtekom Stortinget i 2007 redernes krav. Rederne fikk innvilget adgang til å ta ut utbytte helt skattefritt, uten at inntekten var blitt beskattet i rederiselskapene.
For at det i det hele tatt skulle være politisk mulig for en ”rødgrønn” regjering å gi rederne en så sjenerøs skattegave, ble det konstruert en pakkeløsning. Den tidligere ordningen var formelt en ordning som ga utsettelse av beskatning til det tidspunkt da rederne tok ut utbytte. I 2007 var den samlede ”utsatte skatten” som rederiene skjøv foran seg på denne måten, kommet opp i 21 milliarder kroner. Stortinget måtte i 2007 avgjøre hva som skulle skje med denne ”bølgen” av utsatt skatt. Stortinget ga da på visse vilkår fullt skattefritak også for 7 av disse 21 milliardene, og sa at resten skulle betales over 10 år. På dette grunnlaget ble skattegaven politisk salgbar, ved å gjøre et stort nummer av hvordan man nå hadde besluttet å kreve at rederiene skulle betale disse 14 milliardene.Rederne protesterte voldsomt og bidro på den måten til å gjøre det nye, framtidige fulle skattefritaket politisk salgbart. Det ble skapt et inntrykk av at regjeringen ”tok” rederne, mens den i virkeligheten ga dem ekstreme skatteprivilegier.
Det er beskatningen over 10 år av denne lille resten av redernes kolossale inntekter som Høyesterett nå har opphevet. Etter den gamle ordningen kunne rederne utsette beskatningen til evig tid, selv om de formelt ikke var kvitt den. Da de i 2007 også formelt ble kvitt all framtidig skatteplikt, var det likevel ikke nok. På grunn av den tidligere muligheten til evig utsettelse, ga Høyesteretts flertall dem medhold.
Saken er et lærestykke om den norske statens klassekarakter. Den sier litt om hvor viktig det er at fagbevegelsen og andre organiserte uttrykk for vanlige folks krav og interesser styrker seg og bevisstgjør seg om hva slags stat man har med å gjøre.