Kall meg ikke nazist

Hvis jeg har rett, gjenstår det å forklare hvorfor norske ungdommer faktisk vet en god del om nazismen. Dette blåser Civitas soldater seg opp til store høyder på. Det burde ikke være så vanskelig å forstå. Norge var under tysk okkupasjon i fem år, noe som heldigvis står som en påle i den kollektive bevisstheten. Dessuten er den viktigste kilde til kunnskap om nazismen og Hitlertyskland kulturindustrien, ikke skolen. Hvert eneste år etter 1945 har det blitt laget en rekke filmer, fjernsynserier og bøker som omhandler nettopp 2. verdenskrig, hvor utryddelsen av jødene, Hitlers liv og nazismens sentrale ledelse har vært tematisert. Hvor mange spenningsfilmer fra Gulag har vi sett? Det gjøres også et forbilledlig arbeid fra en rekke frivillige organisasjoner som Hvite busser for å holde kunnskapen om nazismens grusomheter i hevd. Og det skyldes ikke, som en del av høyresidas mest aggressive debattanter har hevda, at Norge ligger under for et kvasikommunistisk ideologisk åk, men tvert imot at vi som nasjon har et særlig ansvar for dette da vi mellom 1940 og -45 bidro til folkemordet.

Den siste faktoren som påvirker kunnskapsnivået er tilgangen på arkiver og fakta. Mens de tyske arkivene havna i amerikanske og sovjetiske hender i 1945 og har vært offentlig forskningsmateriale siden, er det først etter 1991 at historikere har fått tilgang til arkivene over Stalins mange gjerninger og ugjerninger.



Når ingenting av det ovenstående er tatt hensyn til, er det vanskelig å ta på alvor at dette skal dreie seg om kunnskap om historien. Civita forsøker tvert imot å etablere et moralsk imperativ som umuliggjør en sammensatt historisk forståelse. Ethvert forsøk på å forstå og forklare hendelser i sovjetisk eller kinesisk historie med noe annet enn kommunismens iboende ondskap blir avvist og fordømt som apologi for massemord. Clemet og co er rasende, ikke fordi skoleungdom vet for lite om Moskvaprosessene, men fordi folk som undertegnede, LOs tidligere leder eller professor i journalistikk Sigurd Allern kalte - eller kaller seg - kommunister uten å bli møtt med den samme forakten som tidligere og nåværende nazister blir.

I motsetning til Civita vil jeg prøve å ta denne problemstillingen på alvor. Er virkelig den tradisjonen jeg står i å sammenligne med nazismen? Som aktivt medlem i Rødt, barn av kommunister og aktiv anti-nazist vil det være av eksistensiell betydning. Det kjennes som å føre en offentlig sak for å bevise at jeg ikke slår mine barn. Jeg har ikke plass til å gå inn i noen djupere analyse av utviklingen i Sovjet, Kina eller andre ”kommunistiske” regimer i det 20. århundre, men må nøye meg med å understreke de vesentligste skillene fra nazismen.

Stalins totalitære regime og den terroren det representerte vokste fram under helt andre vilkår enn Hitlers tredje rike. Oddbjørn Fure, leder for Holocaustsenteret på Gimle, har uttalt at nazismen og holocaust representerer et sivilisasjonssammenbrudd i motsetning til Stalins Gulag. Det gjør ikke Gulag noe bedre for dem som døde der, men det gjør det til vidt forskjellige historiske erfaringer. Holocaust oppsto i et av verdens mest utviklede land. Et liberalt demokrati med høy grad av utdanning og demokratiske offentlighet. Det lå ingen terror eller massedrap i forkant av Hitlers maktovertagelse i 1933 som kan forklare hvordan Tyskland 12 år seinere hadde utrydda millioner av mennesker i et industrielt folkemord. Stalins terror bygges direkte på første verdenskrig slagmarker og Tsarens middelalderske regime. På samme måte er det en over femti år lang krig som føder Maos Kina, mens Pol Pots Kampuchea bygges på amerikansk napalm.

Poenget med å holde fram akkurat denne distinksjonen er ikke å forsvare den totalitære utgaven av kommunismen, men tvert imot å forklare og forstå den tyske nazismens særstilling. Historien om holocaust er historien om et varsla folkemord. Utførelsen er industriell, som også er en helt sentral del av den nazistiske ideologi. Det er aldri tvil om at massedrapene er en intendert og integrert del av den nazistiske politikkutviklingen. Om enn millioner døde av sult etter det store spranget i Kina, var det aldri det som var hensikten med politikken. Tvert om var siktemålet å utrydde sult, noe man seinere også lyktes med.

Nazismen har alltid ytra seg gjennom vold og terror, det være seg i mellomkrigstidas Berlin, i Hitlers tredje rike eller i etterkrigstidas Norge. I Norge har vi hatt organiserte kommunister siden 1923, uten at det er blitt begått en eneste terrordåd. Grupper som Baader Meinhof og Røde Brigader tilhører unntakene i europeisk historie. Derimot har arbeiderbevegelsen, det være seg den sosialdemokratiske eller den kommunistiske delen, stått i spissen for omtrent alle viktige demokratiske reformer i Norge og Europa i det 20. århundre. Det er merkelig at høyresida, som historisk har vært aktive motstandere av en rekke av disse reformene, fra allmenn stemmerett til arbeidsmiljølov, nå tror de kan sette seg sjøl i et godt lys gjennom å peke bakover. Denne etter hvert lange erfaringen med en praksis som er stikk i strid med den terror kommunister hevdes å stå for, gjør det vanskelig for høyresidas debattanter å vinne fram blant folk med sin moralske harme og rop på yrkesforbud.

Det er sjølsagt også en rekke andre faktorer som skiller, kommunismen er et ektefødt barn av arbeiderbevegelsen mens nazismen og fascismen kom til makten i Europa godt hjulpet av borgerskapet og deler av den politiske høyresida. Og uansett hvor skammelig det var å støtte Pol Pot, så kan ikke høyresida komme forbi at det også var AKP (m-l) som leda an i arbeidet mot Sovjet i Tsjekkoslovakia i 68 og i Afghanistan under okkupasjonen Og i motsetning til den norske staten brøyt stort sett alle norske kommunister med Kina for over 15 år siden.

Ved å prøve å gjøre kommunisme til nazisme setter man også noe annet i spill. Den politiske konsensus som eksisterer her i landet om hva nazismen er: Vi anerkjenner den ikke som politikk, ikke som et standpunkt verdt å lytte til eller diskutere med, men som menneskeforakt og intet annet. Fra Høyre til Rødt stå vi alle samla med overraskende like analyser når nynazisme dukker opp i Norge. Dette er en stor verdi, man skal ikke lengre enn til Tyskland eller Russland for å se en helt annen situasjon.

En konsensus av den sorten kan ikke skapes om kommunismen, noe Civita sjøl ufrivillig understreker i sine egne spørsmål til norske ungdommer. Her blir Nelson Mandela presentert som historiens helt, selve motstykke til alle verdens kommunister. Den samme Mandela leda ANCs væpna kamp da han blei fengsla. Han var inspirert av Mao Tse Tungs skrifter om geriljakrig, og han leda fra 1991 et ANC i tett samarbeid med det Sør-Afrikanske kommunistpartiet. Historiens helt står nærmere mye nærmere kommunismen enn han står Civita.

Debatter som denne har en tendens til å ende i en kamp om hva som er verst, høyresidas eller venstresidas synder. Hvis kommunismen er ansvarlig for alle som har dødd av sult under Maos og Stalins regjeringstid er kapitalismen historiens største massemorder. Hundrevis av millioner døde av sult utafor den ”kommunistiske” verden i det 20 århundre, de fleste i land eller på kontinenter hvor det fantes nok mat. Jeg forventer ingen enighet med høyresida om disse spørsmålene, mye av det handler i bunn og grunn om politikk.. Men jeg forventer en form for edruelighet i omgangen med historiske fakta og historie som fag. Å sette sammen dødsmarkene i Kampuchea og Cubas 69 samvittighetsfanger (ifølge Amnesty pr. 2007) er som å sette likhetstegn mellom USA i dag og Tyskland i 1939. Det er useriøst.

Tonen i Civitas utspill og den påfølgende debatten, er ikke bare useriøs, men også totalitær. En fasettert historieforståelse blir torpedert av den moralistiske insisteringen på iboende ondskap og krav om renselse av, og aller helst yrkesforbud, for sånne som meg. Mens jeg, i mine femten år som medlem, i partiet Rødt har opplevd en kontinuerlig sjølransakende debatt om hvorfor og hvordan totalitære diktatur som Stalins eller Pol Pots kunne vokse fram, og hvordan vi som vestlige marxister kunne bruke så lang tid på å distansere oss fra det, finner jeg i denne og diverse angredebatter ingen vilje til det samme. Men på tampen av denne artikkelen vil jeg berømme Unge Høyres avtroppende leder Torbjørn Røe Isaksen, som i sin spalte i Morgenbladet setter venstresidas svin på skogen i sammenheng med høyresidas dyrking av sine egne diktatorer i det 20. århundre. Tonen i det innlegget gir håp om at det kan være mulig å skille mellom snørr og bart, hva som er historiepensum og hva som er politikk. Jeg ønsker nemlig mer kunnskap om kommunismen og om Sovjet og Kinas historie i norsk skole. Men jeg er ikke villig til å la Kristin Clemet skrive pensum.