• Kapittel 1: Kapitalismen
• Kapittel 2: Sosialisme
• Kapittel 3: En kriseridd kapitalisme
• Kapittel 4: Kreftene for forandring

Kapittel 1: Kapitalismen

Hvorfor vil vi ha en ny verden?

Opp gjennom historien har makthaverne sett på samfunnssystemet sitt som det endelige, som menneskene skal leve med til evig tid. Slik var det under Romerriket, slik var det i middelalderens føydalsamfunn, og slik er det i dagens kapitalistiske verden: Kapitalismen framstilles som det avsluttende høydepunktet i menneskehetens utvikling. Målet er at alle land i verden skal utvikle kapitalisme, og deretter vil det være kapitalisme i all framtid.

Rødt ser derimot på kapitalismen som en bestemt epoke i menneskehetens historie. Da kapitalismen feide føydalsamfunnet til side, representerte den en progressiv kraft som har brakt menneskesamfunnet et langt skritt framover. Den har ført til en enorm utvikling av menneskehetens produktive evner, og den har, spesielt i enkelte deler av verden, betydd store materielle og sosiale framskritt. Men nå blir det stadig tydeligere at dens tid er forbi.

Vi kan ikke lenger leve med at et lite mindretall eier produksjonsmidlene og misbruker verdens ressurser til å bygge opp sin egen rikdom og makt. Kappløpet om å øke profitten så raskt som mulig, lar seg ikke forene med kampen for kraftig reduserte klimagassutslipp. Det er en skjærende kontrast mellom den kolossale produksjonsevnen som er utviklet, og det faktum at flere enn noensinne lever i sult og nød, og at det hvert sjette sekund dør et barn av sult eller feilernæring. Kapitalismen har overlevd seg selv. Nå haster det å bli kvitt den.

Rødts fremste oppgave er å utvikle en forståelse for at en slik samfunnsendring er nødvendig, og for hvordan den skal kunne skje. For å klare det må Rødt utvikle et stadig bedre samarbeid med andre som arbeider for et opprør mot kapitalisme og rovdrift på mennesker og natur over hele verden.

Arbeiderklassen, vanlige folk flest, som gjennom sitt produktive arbeid skaper de verdiene som kapitalen utbytter, må være den drivende og avgjørende kraften i det opprøret som skal føre menneskeheten ut av kapitalismen og inn i det nye samfunnet: Sosialismen. Den må stå i spissen for organiseringen og styringen av dette nye samfunnet.

Det er en stor oppgave, som kan ta pusten fra noen hver. Men vi må klare å løse den, dersom menneskeheten skal overleve. Vi lever i en tid der mye forandrer seg fort og overraskende. Vår store utfordring er å bidra til at de store omveltningene går i riktig retning: At de leder til frigjøring av menneskene, ikke til det som også er en mulighet: Terror, undertrykking og fascisme.

Tilbake til toppen

Kapittel 2: Sosialisme

Et annet økonomisk system

Under kapitalismen blir varer og tjenester solgt i markedet til høyest mulig profitt (fortjeneste). En viktig målsetting er å få kapitalen til å vokse, dvs. at kapitalisten realiserer og tilegner seg den merverdien som er skapt gjennom produksjonsprosessen. De tilbudte varer og tjenester på markedet har altså to egenskaper: dels representerer de bruksverdier for kjøperen (forbruker) og dels representerer de bytteverdier for kapitalisten. Varen byttes i penger. Pengene går inn igjen i produksjonen, og hensikten er å øke kapitalistens kapital for hver ny runde i denne sirkulasjonsprosessen.

Dette kaller vi produksjon av bytteverdier – varene byttes i penger som beriker et lite mindretall av befolkningen, den økonomiske overklassen. Hvorvidt det produseres verdier som folk flest virkelig
har bruk for eller som naturen har bæreevne til å tåle, er helt uinteressant i denne sammenhengen. Men for menneskeheten har spørsmålet nå blitt livsviktig. En produksjon styrt av kapitalistenes behov for å få kapitalen til å vokse raskest mulig, går nå ut over naturens bæreevne og truer selve eksistensen til menneskene.

Rødts framtidsvisjon er i stedet et samfunn som produserer de varer og tjenester vi til en hver tid har bruk for og som naturen er bærekraftig nok til å håndtere. Dette kaller vi bruksverdiproduksjon. Den vil være en produksjon til beste for fellesskapet og står i motsetning til den private tilegnelsen av profitten. Profitt er ikke lenger hensiktsmessig som drivkraft og målestokk og etter hvert vil dermed også behovet for penger opphøre. I et slikt samfunn forsvinner klasser og klassemotsetninger og erstattes i stedet av likeverd mellom individene. Det er et slikt samfunn Marx kalte kommunisme.

Å komme frem til et slikt fellesskap vil ta lang tid, men kimen til dette fellesskapet finnes allerede i dag. Vi har i utgangspunktet fri rett til ferdsel, opplevelse av naturen, lufta vi puster i, vannet vi drikker osv. Dette er fellesverdier og rettigheter vi tar for gitt. Den moderne velferdsstaten stiller i tillegg en rekke tjenester til gratis disposisjon for befolkningen: skole, helsevesen og eldreomsorg, veier osv.

Rødt vil at stadig flere varer og tjenester skal tas ut av den kapitalistiske sirkulasjonsprosessen og i stedet gjøres til slike gratis velferdstilbud for folk flest: tannlegetjenester, advokathjelp, offentlig kollektivtransport, kunst og kultur osv. I første omgang vil dette bli finansiert av fellesskapet gjennom skattene, på lengre sikt gjennom samfunnsmessig overtakelse av produksjonsmidlene, dvs. det vi kaller sosialismen. Effekten av en slik omlegging av samfunnets verdiskaping vil være både opphør av rovdriften på naturressursene og en frigjøring av menneskenes skapende evner.

Sosialisme betyr demokratisk kontroll over verdiskapinga

Sosialisme betyr at det store flertallet som faktisk produserer de varene og tjenestene som menneskene skal leve av, overtar styringen og feier kapitalismens styringsprinsipper til side. I stedet for at produksjonen skal styres av profitt basert på markedets bytteverdier, må den avgjørende vekten bli lagt på at produksjon skaper bruksverdier.

For oss er sosialismen en videreutvikling til et reelt demokrati i hele samfunnet. Vi ønsker en verden hvor menneskeheten i fellesskap kan stake ut sin egen framtid. I et sosialistisk samfunn omfatter demokratiet mye mer enn det som i dag kalles politikken. Ikke minst gjelder dette demokratisk kontroll over samfunnets økonomi. Det er økonomien, verdiskapinga, som setter rammene og bestemmer retninga som samfunnet går i. I dag er kontrollen over verdiskapinga overlatt til blinde markedskrefter med høyest mulig profitt som mål.

En maktovertakelse er nødvendig

Det kan ikke være noe virkelig demokrati uten at dette også omfatter økonomien. Dette bryter samtidig med kjerna i det kapitalistiske samfunnet – den frie retten til å tilegne seg profitten. Derfor må det skje en maktovertakelse der arbeiderklassen tar styringa over produksjonsmidlene fra eierne i de store selskapene og samfunnsinstitusjonene.  Dette kan skje som en forlengelse av politisk kamp om mindre reformer, en grunnleggende krise i kapitalismen, eller inspirert av revolusjoner i andre land.

Et slikt radikalt brudd med dagens økonomiske system krever at flertallet av befolkningen ønsker en slik utvikling. Historisk har makthaverne brukt alle midler de har hatt tilgjengelig for å holde på sine privilegier. Vi vil arbeide for at maktovertakelsen skal skje fredelig og med demokratiske midler.

Samfunnsstyring under sosialismen

Et virkelig sosialistisk samfunn er ikke mulig uten ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, en fri presse og uavhengige domstoler som garanterer rettssikkerheten for det enkelte individ. Formelt sett er ikke slike demokratiske rettigheter annerledes under sosialismen enn i dagens samfunn. Vi vil fortsatt ha frie valg til parlamentariske organer som Storting og kommunestyrer der ulike partier konkurrerer om velgernes gunst. Men innholdet vil være forskjellig. Oppgaven for regjering og Storting vil være å styre samfunnsutviklingen og det økonomiske livet i en retning som kommer alle til gode og ikke slik som i dag hvor kapitalinteresser bestemmer de grunnleggende rammene for samfunnsutviklinga.

Sosialisme betyr også at bedriftsdemokratiet og medinnflytelsen på arbeidsplassene blir reelt. Innenfor sentralt fastsatte rammeplaner får arbeidstakerne stadig større makt til å ta avgjørelser, det samme vil folk i nærmiljøer og lokalsamfunn få mulighet til. Sosialismen utvikler nye former for deltaking og styring som flytter makt fra det representative statssystemet (parlamentariske organer) til direkte styring for dem avgjørelsene angår.

Den konkrete utformingen av slike nye maktorgan og institusjoner vil skje gradvis. Dette forutsetter en fri og uavhengig fagbevegelse, og at arbeiderne organiserer seg for å ta kontrollen over og ledelsen av produksjonen. Det forutsetter også rotasjon av valgte verv både i arbeidsliv og politikk slik at ikke noen få personer eller en elite monopoliserer maktposisjonene. Målet for sosialismen er å bryte ned arbeidsdelinga og den ulike verdifastsettinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid og skillet mellom styrende og styrte.

Den sosialistiske staten må være sekulær og ikke stimulere religiøs virksomhet. Samtidig må det være religionsfrihet og forbud mot forsøk på å avskaffe religiøs virksomhet med tvang. Den sosialistiske staten skal fremme kvinnefrigjøring og anti-rasisme.

Utenrikspolitisk bygger den sosialistiske staten på respekt, gjensidighet og likerett. En støtter andre folk og nasjoner som slåss for å løsrive seg fra imperialismen og forsøker å bygge sosialistiske samfunn ut i fra sine forutsetninger. Men en slik solidarisk holdning betyr ikke at en ukritisk vil omfavne alle som kaller seg revolusjonære eller sosialister uten en sjølstendig vurdering av den politikken de står for.

Historiske erfaringer med sosialismen

Det forrige århundrets forsøk på å bygge sosialisme sprang ut av samfunnsforhold med langt svakere demokratiske tradisjoner enn vi hadde og har i Norge, og ble skapt i kjølvannet av kriger og unntakstilstand. Revolusjonene var ledd i den historiske kampen for å erstatte halvføydale og kapitalistiske samfunn med sosialisme, sjøl om sosialismen gikk tapt.

Disse forsøkene ble preget av feilaktige ideer om at en elite kan lede samfunnet fram til sosialismen på vegne av folket. De endte derfor opp som totalitære stater styrt av toppene i parti- og statsbyråkratiet som skapte samfunn som undertrykte dem de var ment å skulle frigjøre. Rødt tar sterk avstand fra brudd på menneskerettigheter, politiske drap og folkemord som er gjennomført i sosialismens navn.

De revolusjonære kreftene i dag prøver å utvikle en strategi for ”en sosialisme for det 21. århundret” som trekker lærdom av de feilene som tidligere har blitt gjort. Rødt ser på seg selv som en del av denne bevegelsen, men holder fast på at den norske sosialismen ikke kan være en kopi av andres. Den må bygge videre på tradisjonene fra vår egen klassekamphistorie med opprettelsen av velferdsstaten, utvikling av samvirketanken og kooperasjonene, osv. Den må videreutvikle de demokratiske rettighetene som organisasjonsfrihet, ytringsfrihet og rettssikkerhet.

Tilbake til toppen

Kapittel 3: En kriseridd kapitalisme

De siste tiårene har vi sett store endringer i maktforholdene i det kapitalistiske verdenssystemet. Men verken sammenbruddet av Sovjet-imperiet eller frammarsjen av den reindyrka markedsliberalismen har endret de grunnleggende trekkene i imperialismen.

Kapitalismens behov for kontinuerlig vekst fører til at ulike selskap vokser til et punkt der deres nasjonale marked ikke er nok. Det klarer verken å ta unna alle varene som blir produsert eller å
tilføre nok råvarer. Det blir nødvendig å vokse internasjonalt. Eksport av kapital kommer i tillegg til vareeksport, og finanskapitalen blir dominerende. Stormaktene har delt opp verden mellom seg, og
de store flernasjonale selskapene kontrollerer det meste av verdenshandelen, råvaretilgangen og
prisfastsettinga.

Den økonomiske imperialismen innebærer et kontinuerlig press for å underlegge absolutt alle deler av samfunnet samme markedslogikk. Det drives fram med slik kraft fordi det tjener interessene til den internasjonale overklassen — en overklasse som har mangedobla sin del av jordas totale ressurser i løpet av de siste tiåra. Det finnes ingen grenser for hva som skal innordnes det internasjonale markedet: Helsetjenester, utdanning, drikkevann og genetisk arvemateriale skal alle bli produkter det kan tjenes penger på. Men som de økonomiske krisene varsler, graver denne produksjonsmåten sin egen grav.

Menneskehetens livsgrunnlag er truet

Denne kapitalistiske jakten på profitt truer også nå livet på jorda. Verden står overfor katastrofale konsekvenser som følge av menneskeskapte klimaendringer. Naturmiljøet raseres i raskt tempo. Dette fører til alvorlige kriser, som truer livsgrunnlaget for mange arter og for mennesker, ikke minst i fattige land. Gjennom uhemma bruk av fossile brennstoff er vi i ferd med å endre klimaet på kloden. Vi ødelegger store mengder matjord hvert år, og hungeren etter tømmer og beitemarker raserer skoger. Det fører også til matvarekrise og sultkatastrofer.

Det er grunnleggende for vårt syn på forholdet mellom mennesker og natur at vi må organisere samfunnet ut fra økologiske prinsipper. Vi kan ikke påføre naturen større belastninger enn den er i stand til å bære, enten det dreier seg om bruk av naturressurser, eller inngrep i uberørte områder.

Skal livsgrunnlaget for menneskeheten berges må derfor kapitalismen, som setter økonomisk gevinst over miljøet, forkastes. Men også etter at kapitalismen er borte, vil det trengs en aktiv miljøbevegelse, og kontinuerlig kamp for miljøinteressene i samfunnet.

Kvinneundertrykking er innvevd i kapitalismen

Kvinneundertrykkinga gjennomsyrer samfunnets institusjoner og organisasjoner, det daglige forholdet mellom kvinner og menn så vel som de herskende tankene. Den virker sammen med andre former for undertrykking kvinner opplever slik som klasseundertrykking og undertrykking på grunnlag av hudfarge eller nasjonalitet. Overklassen tjener på dette, men kvinneundertrykkinga gir også vanlige menn en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Menn undertrykker kvinner, og har systematisk større makt i alle samfunnets institusjoner. Menns vold mot kvinner er en følge av kvinneundertrykking og kvinneforakt. Omfanget av denne volden øker, i takt med prostitusjon, kvinnehandel og pornografi som alle gjør kvinnekroppen til en vare.

Familien er ikke bare en samlivsform, den er også en økonomisk enhet med privat ansvar for å forsørge familiemedlemmene og for å ha omsorg for barn, eldre og syke. Dette forsørgersystemet styrker menns makt over kvinner og barn. Å arbeide for at familien ikke lenger skal være en økonomisk enhet er derfor en forutsetning for kvinnefrigjøring.

Staten under kapitalismen

Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer: Parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom stat og næringsorganisasjoner, autoritært diktatur og fascisme. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske landene har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger. Det politiske systemet bygger på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Når disse rettighetene utfordres er det revolusjonæres oppgave å forsvare dem.

Staten blir som oftest framstilt som en nøytral part, men den eksisterer ikke uavhengig av maktrelasjonene i samfunnet. Det er borgerskapet, som har makta over staten under kapitalismen. Hele lovverket er utforma med det frie markedet og den private eiendomsretten i bunn. For å forpurre opprør og klassekamp har ethvert klassesamfunn etablert overvåkings- og kontrollsystemer som arbeider både åpent og i det skjulte. I hele den vestlige verden øker kontrollsystemene dramatisk under dekke av "krigen mot terror”. Formålet er å vanskeliggjøre arbeidet til all opposisjon og forberede tiltak i tilfelle større samfunnsmessige kriser skulle oppstå.

Imperialismen fører til krig og avler motstand

I forrige århundre førte imperialistiske staters rivalisering og ekspansjonsforsøk til to verdenskriger. Siden har rivaliseringa mest tatt form av lokale kriger i og mot fattige land. På lengre sikt er faren for nye storkriger mellom imperialistiske stormakter en vedvarende trussel mot folk i hele verden.
 
Når rike land og storselskaper tar seg til rette, skapes det motstand. Denne motstanden tar form av klassekamp fra arbeiderne og andre som rammes av politikken, men den tar også form av nasjonale og religiøse bevegelser. I dag er det folkene i land som fører en slik motstandskamp som bærer de tyngste byrdene og fører de hardeste kampene mot det imperialistiske verdenssystemet. Imperialismens undertrykking og utbytting av folk over hele verden legger grunnlaget for å forene folk på tvers av landegrensene i en felles kamp mot systemet.

Rødt anerkjenner nasjonenes rett til selvbestemmelse og støtter folk og nasjoner som slåss mot okkupasjon og undertrykking. Samtidig tar vi avstand fra overgrep mot sivile, innskrenking av demokratiske rettigheter og undertrykking uansett hvor i verden det skjer eller hvem som står bak.

Migrasjon og rasisme

De fleste av dagens over en milliard emigranter forflytter seg innenfor egne landegrenser i den fattige delen av verden. Det er først og fremst økonomiske grunner til migrasjonen, håpet om et bedre liv. Bare en liten brøkdel flykter fra krig og konflikter, og antallet ”klimaflyktninger” er alt i dag flere enn disse.

Sjøl om det bare er et lite mindretall som kommer til vår del av verden, er fremmedfrykt og rasisme en voksende tendens i landene i nord. Dette forsterkes både av den såkalte ”krigen mot terror” og av økonomiske kriser som rammer i nord.

Med vår visjon om solidaritet over landegrensene, og i neste instans en verdensorden fri for imperialistisk utbytting, arbeider vi for å skape enhet og gjensidig respekt mellom innflyttere og opprinnelige nordmenn.  Særlig er dette viktig innenfor arbeiderklassen. Det voksende antall innvandrere fra andre nasjoner er med på å gjøre Norge til et flerkulturelt samfunn. For revolusjonære er det viktig at disse integreres i det norske samfunnet på et likeverdig vis og ikke blir stigmatisert og satt opp i mot de opprinnelige innbyggerne gjennom en diskriminerende og rasistisk assimileringspolitikk.

Den norske kapitalismen

Den norske velferdsstaten har vokst fram gjennom en langvarig politisk og sosial kamp med arbeiderbevegelsen som viktigste kraft og kvinnebevegelsen som den nest viktigste. Staten har også stått for utbygginga av infrastrukturen i samfunnet vårt. Det er en historisk tradisjon for at våre rike råvareressurser blir brukt til å bygge ut landet. Hjemfall, råfisklov, industrikraftkontraktene og starten på oljealderen i Norge er eksempler på dette. I tillegg står samvirkebevegelsen sterkt, spesielt blant bønder og fiskere.

Framveksten av velferdsstatene både i Norge og andre land er et resultat av et klassekompromiss mellom arbeiderklassen og overklassen. Dette samarbeidet på tvers av de store interesse-motsetningene skjøt fart etter andre verdenskrig. Toppene i LO og Arbeiderpartiet har gått inn og ut av statsrådsposter og styreverv i de store selskapene. Lederne i de andre hovedorganisasjonene strever etter liknende posisjoner. Dette klassesamarbeidet på toppen av samfunnet har som målsetting å dempe tendensene til opprør og motstand.

Helt fram til slutten av 1900-tallet har staten og kommunene spilt ei sentral rolle i utviklinga av økonomien, både som eiere og gjennom politisk styring. Fra 1980-åra av, da oljeinvesteringene begynte å hope opp profitt, har det skjedd ei rask utvikling med sentralisering av kapitalen, kapitaleksport og utflagging av næringsvirksomhet fra det norske borgerskapet si side. I dag brukes klassesamarbeidet til å fremme privatiseringspolitikk og andre reformer som øker innslaget av markedsøkonomi i offentlig sektor.

Privatiseringa og dereguleringa er imidlertid ikke uttrykk for at staten spiller ei mindre rolle. Den brukes i stor grad for å sikre utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også sjøl som aktør i markedet. I Norge er det fortsatt slik at staten kontrollerer langt mer av næringsvirksomheten i landet enn tilfellet er i de fleste andre vesteuropeiske landa.

Norge er en imperialistisk stat

De store olje- og gassressursene har gitt Norge muligheter til å opptre som en stor kapitaleksportør, med tunge investeringer i det internasjonale finansmarkedet. Store statlige fond og de delvis statlig eide oljeselskapene Statoil og Hydro har vært viktige redskaper for norsk imperialistisk ekspansjon. Det norske borgerskapet søker å bygge ut sine interesser ved å knytte seg tett til de imperialistiske stormaktene.

Det er en sentral oppgave for revolusjonære å motarbeide all norsk imperialisme. Rødt godtar ikke at Norges rikdom skal bygges på utbytting og undertrykking av andre folk.  Når norske selskaper etablerer seg i utlandet skal virksomheten tjene arbeiderklassen og folket i disse landene, ikke norske privatkapitalister eller den norske staten.

Militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske storebrødrene i takt med den økonomiske satsinga i utlandet. Forsvar av norsk territorium er blitt ei underordna sak. Det viktigste er å sikre borgerskapets investeringer i utlandet ved å opptre som leiesoldater i stormaktenes kriger.

Undertrykkinga av den samiske urbefolkningen og nasjonale minoriteter

Den norske staten er grunnlagt på territoriet til to nasjoner, den samiske og den norske. Koloniseringa har delt den samiske nasjonen mellom fire stater. Den norske staten har systematisk ranet til seg samisk land og undertrykt samisk økonomi, kultur og språk. Rødt mener samisk sjølråderett i samiske områder må garanteres.

Den langvarige undertrykkinga av kvener, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere er også en særegen form for rasisme med dype røtter i det norske samfunnet som vi vil bekjempe.

Tilbake til toppen

Kapittel 4: Kreftene for forandring

Noen vil ha oss til å tro at arbeiderklassen ikke lenger er noen samfunnskraft. Den politiske eliten og media omtaler folk flest som forbrukere og kunder i stedet for arbeidstakere. Framfor å vektlegge rollen alle har som deltakere i klassesamfunnet med forskjellige kollektive interesser, framheves det enkelte individ og dets muligheter til å lykkes. Media er dominert av en underholdningsindustri som retter oppmerksomheten vekk fra de samfunnsmessige sammenhengene. De som hevder at det finnes klasser med motstridende interesser blir gjenstand for utskjelling.

Selv om vi har en relativt demokratisk samfunnsform med stemmerett, ytringsfrihet og formell likhet for loven, består det moderne kapitalistiske samfunnet fortsatt av ulike samfunnsklasser. Rødt mener at de som avskriver klassesamfunnet og arbeiderklassen, tar feil.

Arbeiderklassen

Flertallet i den norske befolkningen tilhører arbeiderklassen. Med dette mener vi de som er arbeidstakere i privat eller offentlig sektor. De står i en underordnet posisjon på jobben, og det er andre som tjener på resultatet av deres arbeid. I Norge utgjør dette nærmere 1,5 millioner yrkesaktive. Av dem har ca 12 % innvandrerbakgrunn.

Rundt en million arbeidstakere jobber i privat sektor, dvs. i industri, bygg/anlegg og transport eller i privat tjenesteyting (varehandel, hotell/restaurant, rengjøring, bankvesen osv.) Mens flertallet her er menn, er 70 % av de ansatte i stat og kommune kvinner, de fleste av disse innenfor helse, omsorg og utdanning.

Til arbeiderklassen må vi også regne alle de trygdete som er avhengige av som oftest dårlige offentlige stønader. Dette er de arbeidsløse, flertallet av pensjonistene og de som lever av uføretrygd og sosialhjelp.

Da arbeiderklassen var på offensiven, og klassebevisstheten var høy, hjalp arbeiderkulturen folk til å føle seg som en klasse. Nå er det en liten, men profesjonalisert kulturelite som får legge premissene for den rådende kulturen.

Utover stemmerett og medlemskap i fagforeninger og andre interesseorganisasjoner har arbeidsfolk flest liten makt over sin egen situasjon. Enkeltpersoner kan gjøre karriere og foreta ”klassereiser”, men forutsetningen for dette er at flertallet forblir der de er. Derfor har arbeiderklassen størst interesse av et sosialistisk samfunn der friheten og demokratiet utvides til å omfatte alle.

Sosialdemokratiet har utspilt sin rolle

I motsetning til de revolusjonære kreftene tror sosialdemokratene (Arbeiderpartiet og deler av SV) at det er mulig å tøyle kapitalkreftene gjennom styring av markedet, og at en kan fortsette med den økonomiske fordelingspolitikken. Slik kan folk flest opprettholde og forbedre sin levestandard og livskvalitet innenfor rammene av dagens klassesamfunn. Sosialdemokratene har aldri ønsket å utfordre kapitalistenes makt og styringsrett. Problemet deres i dag er at kapitalismen som verdensomspennende økonomisk system ikke kan fortsette å eksistere uten at vi går mot en klimakatastrofe.

Samtidig fører den skjerpede internasjonale konkurransen og økte profittkrav til at kapitaleierne ikke lengre er interessert i å gi fra seg større deler av merverdien. Velferdsstaten og de kollektive løsningene blir satt under press for nedbygging og privatisering. Sosial dumping skal føre til at utbyttingsgraden av arbeidskrafta øker.

Kapitalens offensiv har skapt stor uro i arbeiderklassen og økt motstand i fagbevegelsen. De tillitsvalgte som fortsatt ønsker å være sosialdemokrater og slåss for sine medlemmers interesser, tvinges inn i en situasjon der de må gå til venstre. Dette har gitt grunnlaget for en ny aksjonsenhet i fagbevegelsen. Dette medfører at Rødt kan samarbeide med grunnplanet til de sosialdemokratiske partiene. Samtidig som vi står sammen mot offensiven fra kapitalen og høyrekreftene, er Rødt sitt langsiktige mål å reise bevegelsen for et nytt samfunn. Dette er Rødt sin særegne politiske rolle.

Et mangfold av sosiale krefter

Utover den kampen som foregår mot økonomisk utbytting finnes det også andre undertrykkings-forhold som fører til motstand i klassesamfunnet. Eksempler på dette er kvinneundertrykking, ødelegging av miljøet, rasisme og undertrykking av minoriteter og lesbiske og homofile.

Alle disse undertrykkingsformene og konfliktene utløser forskjellige bevegelser som kan bidra til og spille en rolle i kampen for et annet samfunn. Oppgaven må være å skape en bevegelse som samler kreftene på en måte som lar dem beholde sin egenart, samtidig som man går til felles kamp.

Et godt eksempel på en slik samling er de nye bevegelsene mot nyliberalisme og krig, som har vokst fram de siste åra. Tilsvarende ser Rødt på kvinnekampen som en revolusjonær kraft i samfunnet. Revolusjon og sosialisme vil ikke være mulig uten at kvinner reiser seg til kamp mot kvinneundertrykkinga. Derfor trengs egne kvinneorganisasjoner for å utforme en strategi for denne kampen. Men også menn må støtte kvinnekampen. Fordi kjønnsrollene begrenser menns muligheter til å leve frie liv, vil feministisk kamp og kvinnefrigjøring ha en frigjørende funksjon også for menn.

Rødts særegne rolle

Rødt er på parti med arbeiderklassen selv om det foreløpig er et fåtall, helst aktivister og tillitsvalgte, som støtter vårt politiske prosjekt. Dette er partiets største utfordring. Rødt avviser alle ideer om at arbeiderne kan frigjøres ovenfra av en sosialistisk elite. Arbeiderklassen må frigjøre seg sjøl. Sosialismen er umulig uten at flertallet i arbeiderklassen går inn for revolusjonære endringer av samfunnet.
 
Et revolusjonært partis formål og oppgave er å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp. Rødt tar mål av seg til å bli et slikt parti. For å få politisk oppslutning må Rødt merkes på arbeidsplassene som et parti som skaper diskusjoner, utvikler demokratiet og tar opp kampen mot urett og undertrykking. Vi trenger et parti som jobber både i de folkevalgte organene og på hele den politiske arenaen i det norske samfunnet. Ikke minst trengs det et parti som jobber og organiserer for nødvendigheten av ei sosialistisk omveltning.

Rødt henter mye av sin ideologi og politikk fra marxistisk teori. Som andre teorier må denne alltid prøves mot praksis, slik at den blir et stadig bedre verktøy i den politiske kampen. Marxistisk teori består ikke av absolutte sannheter, men må hele tida kritiseres og bygges ut i tråd med hvordan samfunnet endrer seg. Kunnskapen om verden vil alltid være i utvikling. Derfor vil studier med diskusjon og uenigheter ikke være et problem, men en kilde til utvikling og ny kunnskap.

Tilbake til toppen